Spørsmål fra leserne
● Tror Jehovas vitner på Jesus Kristus?
Ja, i aller høyeste grad! Vi tror av hele vårt hjerte alt det Guds Ord sier om Jesus Kristus, og det er det vi forkynner. Vi tror derfor også på det apostelen Peter sa: «Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.» — Ap. gj. 4: 12.
Også utenforstående som har undersøkt vår bibelske lære, innser at vi tror på Jesus. Det katolske oppslagsverket New Catholic Encyclopedia (1967) sier for eksempel i sin artikkel om Jehovas vitner:
«De regner Jesus som det største Jehovas vitne, ’en gud’ (slik oversetter de Johannes 1: 1), som står over alle så nær som Jehova. Før sin tilværelse som menneske var han en åndeskapning som ble kalt Logos eller Ordet eller erkeengelen Mikael. Han døde som menneske og ble oppreist som en udødelig åndesønn. Hans lidelse og død var den pris han betalte for å gjenvinne retten til evig liv på jorden for menneskeheten.» — Bind VII, side 864.
Den påstand at Jehovas vitner ikke tror på Jesus, er fullstendig feilaktig! Det er en grov usannhet som til sine tider er blitt spredt av religiøse motstandere av vitnene fordi vitnene ikke tror på treenighetslæren. Treenighetslærens tilhengere hevder at Jesus var en del av en treenig gud, og at han var Gud i kjødet da han var på jorden.
Jehovas vitner anerkjenner Bibelens bruk av betegnelsen «gud» i forbindelse med Jesus. (Joh. 1: 1, 18, NW) Jesus selv siterte Salme 82: 6, noe som viser at han var enig i at selv mektige dommere på jorden kunne betegnes som «guder». (Joh. 10: 33—36) Og Bibelen bruker til og med ordet «gud» om Satan i den betydning at han er en mektig person, en person som blir tilbedt. (2 Kor. 4: 4) Men selv om ordet «gud» blir brukt på denne måten, kan vi ikke trekke den slutning at en skapning som har fått liv av Jehova Gud, den Allmektige, er likestilt med Skaperen selv. — Rom. 1: 25.
Jesus sa rett ut at han ikke var likestilt med sin Far, som han ba til, eller at han og Faderen var en og samme person. Han sa: «Jeg går til Faderen; for Faderen er større enn jeg.» I en bønn til den Allmektige sa han disse betydningsfulle ordene: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» — Joh. 14: 28; 17: 3.
Jehovas vitner godtar fullt ut denne enkle uttalelsen som sannhet. Og vi er travelt opptatt i det kristne arbeid som består i å hjelpe andre til å bli kjent med og godta det Bibelen sier om ’den eneste sanne Gud, Jehova, og om ham han utsendte. Jesus Kristus’.
● Kan en kristen heise eller fire flagget på sin arbeidsplass?
Når en slik arbeidsoppgave ikke er et ledd i en flagghilsningsseremoni, kan den enkelte kristne selv avgjøre hva han skal gjøre. Han bør naturligvis ta de lokale forhold og sin egen samvittighet i betraktning.
Vi bør huske at mange betrakter sitt lands flagg som et symbol som fortjener å bli vist ærefrykt. Oppslagsverket The Encyclopedia Americana sier: «Flagget er i likhet med korset hellig. . . . I regler og forskrifter angående menneskenes holdning til nasjonenes flagg blir det benyttet kraftige og uttrykksfulle ord, som for eksempel ’tjeneste for flagget’, . . . ’ærbødighet for flagget’, ’hengivenhet for flagget’.» Det blir ofte utført spesielle seremonier hvor flagget blir vist spesiell «hengivenhet».
Hvert enkelt menneske har frihet til selv å avgjøre om han vil delta i slike seremonier. Jehovas vitner er imidlertid overbevist om at det Bibelen sier om ikke å tilbe materielle, døde ting, får sin anvendelse i dette spørsmålet. (2 Mos. 20: 4, 5; 1 Joh. 5: 21) Selv om Jehovas vitner respekterer den rett andre har til å gjøre det de vil, deltar de ikke selv i flagghilsningsseremonier. De er ikke desto mindre mønstergyldige samfunnsborgere og legger vekt på å holde landets lover. — Rom. 13: 1.
Ved offentlige bygninger, for eksempel ved brannstasjoner, offentlige kontorer og skoler, er det ofte flagg. Ettersom Jehovas vitner respekterer landets regjering og det som står som et symbol for den, har de ingen innvending mot å være i eller arbeide i bygninger hvor det er et flagg. Det kan likeledes være flagg på frimerker, nasjonalitetsmerker for motorkjøretøyer og andre ting som myndighetene produserer. Men det betyr ikke nødvendigvis at en som bruker slike ting, viser flagget noen spesiell hengivenhet. Det som er av betydning, er ikke tilstedeværelsen av et flagg, men hva vedkommende gjør, hvordan han opptrer overfor det.
Det hender at en som er ansatt i en offentlig bygning, får i oppdrag å heise flagget om morgenen og fire det ved dagens slutt. Dette kan skje under en spesiell seremoni hvor folk står i giv akt eller hilser flagget. I et slikt tilfelle er det forståelig at samvittigheten til en som ikke deltar i flagghilsningsseremonier, ikke tillater ham å heise eller fire flagget, for å gjøre det ville være det samme som å delta i seremonien. Ved å heise eller fire flagget ville en delta like mye i seremonien som musikanter som var med på å spille patriotisk musikk ved en slik anledning.
I mange tilfelle er imidlertid ikke heisingen og firingen av flagget forbundet med noen spesiell seremoni. Å heise flagget ved en offentlig bygning er kanskje bare en del av det arbeid som består i å gjøre bygningen klar til bruk for dagen, i likhet med det å låse opp dørene, sette opp vinduene og så videre. I slike tilfelle blir flagget ganske enkelt betraktet som et symbol på landets regjering.
Når dette er tilfelle, kan en kristen som blir bedt om å ta hånd om denne blant mange andre rutinemessige oppgaver, selv avgjøre hva han skal gjøre. Én kristens samvittighet vil kanskje få ham til å be arbeidsgiveren om å få en annen til å heise og fire flagget. Men en annen kristen føler kanskje at hans samvittighet tillater ham å heise og fire flagget, ettersom det ikke er noen seremoni forbundet med det. De som blir bedt om å gjøre dette på arbeidsplassen, bør analysere de lokale forhold og lytte til sin samvittighet, som er opplært i samsvar med Bibelen. De bør så treffe en avgjørelse som vil gjøre det mulig for dem å bevare en ren samvittighet. — 1 Pet. 3: 16.