Husker du?

Har du omhyggelig lest de numrene av Vakttårnet som har kommet ut i den senere tid? Hvis du har gjort det, vil du huske følgende punkter:

● Hvorfor omtaler Skriften Gud som «lys» og «lysenes Fader»? — 1 Joh. 1: 5; Jak. 1: 17.

Jehova Gud er lys i den forstand at han står for alt som er lyst, klart, rent og opplysende. Fordi han skapte de lysende himmellegemer — solen, månen og stjernene — er han «lysenes Fader». — S. 107.a

● Hvilken dato kan en mann i den kristne menighet oppgi som sin «ordinasjonsdato»?

Han kan oppgi den dato da han ble utnevnt til eldste eller menighetstjener i menigheten. — S. 239.

● Hva er kristenhetens ’hellige sted’?

Det er dens virkeområde og de religiøse rettigheter den hevder at den har. — S. 357.

● Hva mente kong Salomo da han sa: «Dårskapen sitter i høye stillinger, . . . Jeg har sett tjenere ride på hester og fyrster gå til fots som tjenere»? — Pred. 10: 6, 7.

I denne verden kan udugelige personer bli satt over dyktige menn med et edelt sinn, menn som kan sammenlignes med «fyrster». Disse blir kanskje ikke vist noen aktelse, men behandlet som tjenere av dem som har myndighet, men som i virkeligheten mangler de nødvendige kvalifikasjoner. — S. 292.

● Hva er poenget i Ordspråkene 15: 15: «Alle den ulykkeliges dager er onde, men et glad hjerte er et stadig gjestebud»?

En som lar sine sorger få prege hele sitt liv, synes at hver dag er trist. Han er blind for alle de gleder og velsignelser han får del i. Men den som ikke lar ubehagelige episoder få forstyrre sin sinnsro, føler en indre glede hver dag. Det at han har et positivt syn, gjør ham glad og fornøyd, som om han stadig var i gjestebud. — S. 339.

● Hva betyr det når det i Hoseas 2: 16 (NW) sies at israelittene, slik det var blitt forutsagt, ikke lenger skulle kalle Jehova «Min eier», men «Min mann»?

Dette siktet til at situasjonen var blitt forandret for den angrende jødiske levning. De som utgjorde denne levning, ville som en kollektiv hustru ikke lenger ønske å føle det som om de bare var eid av en slaveeier. Uttrykket «Min mann» gjenspeilte en større fortrolighet og en følelse av å være som en medhjelp for Gud. Fordi de tidligere hadde vært besmittet av tilbedelsen av den falske guden Ba’al, hvis navn betyr «eier», ville de med rette unngå å benytte tittelen «Ba’al» i forbindelse med Jehova Gud. På den måten ville de ikke bli minnet om at de og deres forfedre hadde syndet ved å tilbe Ba’al. —  S. 348, 350.

● Hvorfor kunne apostelen Paulus si at hans ’trengsler var en ære’ for de kristne? — Ef. 3: 13, NTM.

Paulus’ trofaste utholdenhet opphøyde kristendommen som noe som det var verdt å lide for, ja, å dø for. Den var et bevis for at det å være en Jesu Kristi disippel var noe av største verdi, noe som var verdt et hvilket som helst offer. — S. 381, 382.

● Hvordan ’fordømte Jesus Kristus synden i kjødet’, slik det sies i Romerne 8: 3?

Ved å gjøre Guds vilje til fullkommenhet beviste Jesus Kristus at skapninger av kjøtt og blod ikke nødvendigvis må være underlagt synden. — S. 389.

● Hvorfor kan vi være helt sikre på at Jehova Gud alltid handler rettferdig?

Vi har den pålitelige beretningen om hvordan han handlet med Noah, Abraham og mange andre, en beretning som klart og tydelig viser at han aldri vil følge en urettferdig handlemåte. Han vil alltid handle i samsvar med sine uforanderlige, rettferdige normer. — S. 442—444.

● Hvordan var ’Guds ord levende’, slik det blir vist i Hebreerne 4: 12, i forbindelse med det løfte som ble gitt til Israel?

De israelittene som var blitt utfridd av trelldommen i Egypt, hadde fått det løfte at de skulle få komme inn til Guds hvile, det vil si at de i løpet av sin levetid skulle få oppleve en hvile i det lovte land ved ikke lenger å leve i trelldom og undertrykkelse. Dette var ikke et dødt, men et levende løfte, et løfte som med sikkerhet ville gå i oppfyllelse. De som viste tro på løftet, fikk komme inn i en hvile i det lovte land. — S. 539.

[Fotnote]