Et blikk på de gamle samaritanene
DEN største lærer som noen gang har vært på jorden, Jesus Kristus, fortalte en gang en lignelse som handlet om å vise nestekjærlighet. Han fortalte om en vennlig og medfølende mann som var villig til å hjelpe en fullstendig fremmed. Både en prest og en levitt ignorerte den fremmede som var blitt slått av røvere og etterlatt halvdød på veien mellom Jerusalem og Jeriko. Men den medfølende mannen tok seg straks av den fremmede og betalte et beløp som svarer til to dagers lønn, for hans pleie. Han lovte til og med å betale mer hvis det skulle bli nødvendig. (Luk. 10: 30—35) Denne medfølende mannen i Jesu lignelse var en samaritan. Hva betydde det? Hvem var egentlig samaritanene?
Andre uttalelser som Jesus Kristus kom med, viser at samaritanene var av delvis utenlandsk, ikke-jødisk avstamning. Han utelukket spesielt dem da han ga sine apostler befaling om å konsentrere seg om å forkynne for «de fortapte får av Israels hus». (Matt. 10: 5, 6) Ved en annen anledning omtalte han en samaritan som «denne som hører til et annet folk». — Luk. 17: 16—18, NTM.
Men hvordan gikk det til at et folk som ikke hørte til «Israels hus», kom til å bo i et stort område i Israel? Det skjedde etter at tistammeriket Israel falt for assyrerne i det åttende århundre før Kristus. Assyrerne førte mange israelitter i fangenskap og lot deretter folk fra fremmede land bosette seg i Israel. — 2 Kong. 17: 22—24; Esras 4: 1, 2.
Disse fremmede folk antok med tiden en del av israelittenes religiøse lære. Hvordan gikk det til? Som følge av assyrernes erobring kom en stor del av israelittenes land til å ligge øde, antallet av løver økte i landet, og de begynte å streife omkring nærmere byene og landsbyene. (Jevnfør 2 Mosebok 23: 29.) Av den grunn var det tydeligvis mange fremmede som ble drept av løver. De nye innbyggerne mente at dette skjedde fordi de ikke dyrket landets Gud, og underrettet kongen i Assyria. Han sendte da tilbake fra fangenskapet en israelittisk prest som drev med kalvedyrkelse. Denne presten lærte da de nye innbyggerne om Jehova. Men han gjorde det på samme måte som den første kongen i tistammeriket, Jeroboam, som innførte kalvedyrkelsen. Disse fremmede fikk således en viss kjennskap til Jehova, men de fortsatte samtidig å tilbe sine falske guder. — 2 Kong. 17: 24—31.
Det ser ut til at disse fremmede folkenes lære etter hvert ble forandret en del. Blandede ekteskap bidro uten tvil til dette, ettersom det fortsatt var igjen en israelittisk befolkning i det området som assyrerne hadde erobret, selv om den var sterkt redusert. (2 Krøn. 34: 6—9) Rasemessig ser derfor samaritanene ut til å ha vært etterkommere av de israelitter som ble igjen i landet, og de fremmede folk som ble ført inn i det. Det ser ut til at i de etterfølgende århundrer hadde samaritanene ikke noen forbindelse med tilbedelsen av Jehova i Jerusalem, og de fortsatte derfor å skille seg ut fra jødene i religiøs henseende.
Samaritanene bygde til og med sitt eget tempel på Gerisim-fjellet, som et motstykke til templet i Jerusalem. Da Jesus utførte sin tjeneste på jorden, eksisterte dette templet ikke lenger, men samaritanene tilba fortsatt på Gerisim-fjellet. (Joh. 4: 20—23) De godtok bare Pentatevken, de fem Mosebøkene, og forkastet resten av de hebraiske skrifter, muligens med unntagelse av Josvas bok. Derfor hadde de bare en ufullstendig kunnskap om Jehova Gud og hans hensikt. Det var derfor Jesus Kristus sa til den samaritanske kvinne: «I tilber det I ikke kjenner.» (Joh. 4: 22) Men fordi samaritanene godtok Pentatevken, praktiserte de ikke desto mindre omskjærelse og så fram til at den profet som var større enn Moses, Messias, skulle komme. — 5 Mos. 18: 18, 19; Joh. 4: 25.
Det rasemessige og religiøse skillet mellom jødene og samaritanene skapte store fordommer. Jødene så vanligvis ned på samaritanene og nektet å ha noe med dem å gjøre. (Joh. 4: 9) Ordet «samaritan» ble til og med brukt som skjellsord. Et eksempel på dette er det som noen vantro jøder sa til Jesus: «Sier vi ikke med rette at du er en samaritan og er besatt?» — Joh. 8: 48.
Jesus Kristus hadde imidlertid ikke et slikt forutinntatt syn på samaritanene. Blant de ti spedalske som han helbredet samtidig, var det en samaritan. Denne samaritanen var den eneste som kom tilbake til Jesus og takket ham og priste Gud med høy røst. (Luk. 17: 16—19) En annen gang snakket Jesus lenge med en samaritansk kvinne ved Jakobs brønn, og deretter tilbrakte han to dager i den samaritanske byen Sykar for å forkynne Guds sannhet. Som følge av dette var det mange som ble troende. (Joh. 4: 5—42) Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan understreket ytterligere at det var galt ikke å ha medfølelse med samaritanene. — Luk. 10: 30—37.
Det var uten tvil fordi samaritanene var beslektet med jødene, både i rasemessig og religiøs henseende, at de fikk anledning til å bli Jesu Kristi disipler før de uomskårne hedninger. Mange samaritaner ble troende, og som Jesu Kristi disipler sto de på like fot med de jødiske troende. (Ap. gj. 8: 1—17, 25; 9: 31) Først deretter forkynte Peter «evangeliet» for hedningen Kornelius og hans husstand. — Ap. gj. 10: 25—48.
Den sanne kristendom forente mennesker som lenge hadde vært atskilt og fremmede for hverandre. Det var som apostelen Peter sa til Kornelius og hans hus: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk; men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.» (Ap. gj. 10: 34, 35) I den første kristne menighet kom derfor jøder og samaritaner og hedninger som hadde forkastet falske oppfatninger og grunnløse fordommer, sammen som brødre og søstre. De barrierer som hadde eksistert i århundrer, ble fjernet fra deres midte.
Sann tilbedelse forener også i dag folk av alle raser og nasjonaliteter. Dette kan en se blant Jehovas vitner.