Spørsmål fra leserne

● Hva betyr 1 Tessalonikerne 4: 17, hvor det står: ’Vi som lever, som blir tilbake, skal rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren’? — USA.

De som er nevnt her, er de av Jesu Kristi medarvinger som lever ved tiden for hans nærvær som konge i Riket.

Vi kan best forstå det spesielle verset som spørsmålet dreier seg om, i lys av det emnet apostelen Paulus redegjorde for da han skrev til tessalonikerne. Vi leser: «Vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, for at I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal òg Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham. For dette sier vi eder med et ord av Herren at vi som lever, som blir tilbake inntil Herren kommer [helt til Herrens nærvær, NW], skal ingenlunde komme i forveien for de hensovede; for Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå; deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren. Trøst da hverandre med disse ord!› — 1 Tess. 4: 13—18.

Vi ser her at det emnet det blir gjort rede for, er Kristi medarvingers oppstandelse. Alle de av hans medarvinger som døde før hans nærvær som konge i Riket, fortsatte å sove i døden. Men etter at hans nærvær hadde begynt, ville alle disse døde bli oppreist til udødelig liv som åndeskapninger for å bli forent med sin Herre. For en trøst det var for de kristne i Tessalonika å vite det, i betraktning av hvilke trengsler de måtte gjennomgå! — 1 Tess. 1: 6.

Vi har imidlertid ingen bibelsk grunn til å trekke den slutning at Jesus i bokstavelig forstand skulle komme ned fra himmelen, og at disse dødes oppstandelse og herliggjørelse skulle være synlig for mennesker på jorden. Hvorfor ikke? Fordi Jesus Kristus som en ånd i himmelen «bor i et lys som ingen kan komme til». «Intet menneske har sett eller kan se» ham som en slik ånd. (1 Tim. 6: 16) Hans stilling kan derfor sammenlignes med hans himmelske Fars stilling. (Heb. 1: 2, 3) Jesus Kristus vil følgelig «komme ned» i samme forstand som Jehova Gud ifølge Bibelen gjør det. Bibelen sier for eksempel om Jehova: «Han bøyde himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.» (2 Sam. 22: 10) «Se, [Jehova] går ut fra sin bolig; han stiger ned og farer fram over jordens høyder.» (Mika 1: 3) Det er innlysende at Gud ikke i bokstavelig forstand forlot sin bolig i de usynlige himler. Det han gjorde, var å vende sin oppmerksomhet mot mennesker på jorden og tilkjennegi sin makt for dem. Som apostelen Paulus viste, vil Jesus Kristus likeledes ved sitt nærvær vende sin oppmerksomhet mot jorden og utøve sin makt for å oppreise dem av hans medarvinger som sover i døden.

Skulle deres oppstandelse være synlig for menneskeøyne? Det ville være umulig. Hvorfor det? Fordi de blir ’forent med Jesus Kristus ved likheten med hans oppstandelse’. (Rom. 6: 5) Deres oppstandelse blir lik hans. Og med hensyn til Jesu oppstandelse sier Bibelen at han ble «levendegjort i ånden». (1 Pet. 3: 18) Etter sin oppstandelse måtte Jesus ikle seg et kjødelig legeme for å bli sett av sine disipler. På denne måten ble de overbevist om at han virkelig var blitt levendegjort. (Ap. gj. 1: 3) Hans oppstandelse var imidlertid usynlig for menneskeøyne. De som holdt vakt ved Jesu grav, ’skalv av frykt og ble som døde’, ikke fordi de så Jesus bli oppreist, men på grunn av den engelen som veltet steinen bort fra graven. — Matt. 28: 3, 4.

Jesu Kristi medarvingers oppstandelse er likeledes usynlig. Men når det gjelder dem, sier ikke Bibelen noe som tyder på at de kommer til å oppholde seg i jordens nærhet og umiddelbart etter sin oppstandelse vil vise seg for sine medtroende.

På denne bakgrunn kan vi forstå at det at de som lever, skal ’rykkes opp’, ikke kan bety at deres legeme av kjøtt og blod vil begynne å sveve oppover for å møte Herren Jesus Kristus. Han kommer ikke til å befinne seg i den bokstavelige luften på en bokstavelig sky, for han «bor i et lys som ingen kan komme til» i de høyeste himler, i den usynlige åndeverdenen. Det at de blir ’rykt opp’, må ikke desto mindre sikte til noe som skjer i forbindelse med deres oppstandelse.

Kan det bety at de blir ’rykt opp’ fra den dødsdømte menneskeverdenen? Kan det sikte til at de blir opphøyd, at de blir ’satt med Kristus Jesus i himmelen’, fordi de sammen med ham er blitt tildelt den himmelske arv? (Ef. 1: 3; 2: 6) Nei, det var ikke dette Paulus snakket om i sitt brev til tessalonikerne.

Dette at de skulle ’rykkes opp’, var et punkt som de kristne i Tessalonika kunne bruke for å trøste hverandre når noen av Jesu medarvinger døde. Det forhold at medarvingene nå er atskilt fra den dødsdømte verden, er naturligvis ikke den egentlige kilden til trøst når det inntreffer et dødsfall i Guds menighet. Det at de er blitt skilt ut på denne måten og forent med Jesus i åndelig forstand, kan heller ikke bety at de deretter ’alltid er med Herren’. Så snart Kristi medarvinger fullfører sitt jordiske løp, er det slutt på den tilstanden, for de vil da ved sin oppstandelse personlig være med sin Herre i all evighet. Og den dødsdømte verden kommer naturligvis til å forsvinne. Et menneske kan dessuten nå være atskilt fra verden, men senere, på grunn av troløshet, miste den lønn som består i å være med Herren Jesus Kristus. — Åpb. 2: 10.

Paulus’ ord til tessalonikerne viser følgelig at det er en forskjell mellom oppstandelsen til dem som dør før Kristi nærvær som konge i Riket, og oppstandelsen til dem som fullfører sitt jordiske løp og dør under dette nærvær. Hva denne forskjellen består i, framgår av Åpenbaringen 14: 13, hvor vi leser: «Salige er de døde som dør i Herren heretter [det vil si, etter at han kom i Rikets herlighet]! Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt arbeid; for deres gjerninger følger med dem.» Mens de av Kristi medarvinger som døde før hans nærvær, måtte sove i døden, er det ikke nødvendig at de som fullfører sitt jordiske løp under hans nærvær, gjør det. De blir øyeblikkelig oppreist til himmelsk liv. De innstiller sitt jordiske arbeid og går direkte i gang med sin himmelske tjeneste. Som usynlige åndeskapninger blir de ’rykt bort’ som i skyer (et symbol på at det skjer usynlig) for alltid å være med sin usynlige Herre. Dette er også i harmoni med apostelen Paulus’ ord til korintierne: «Vi skal ikke alle hensove [det vil si, sove i døden i påvente av en framtidig oppstandelse], men vi skal alle forvandles, i et nå, i et øyeblikk.» — 1 Kor. 15: 51, 52.

Det som Paulus skrev i 1 Tessalonikerne 4: 13—18, var følgelig i store trekk dette oppmuntrende budskap: De av de salvede kristne som dør før Herrens nærvær, må sove i døden. Når dette forventede nærvær begynner, blir de oppreist til himmelsk liv som udødelige åndeskapninger. De av de salvede kristne som lever under dette nærvær, sover imidlertid ikke i døden. Når de dør, blir de øyeblikkelig forvandlet og blir tatt opp til himmelen for å være med Kristus for bestandig.