Spørsmål fra leserne

● Under den annen verdenskrig skjedde det undertiden i noen konsentrasjonsleirer i Tyskland hvor bare kvinner satt fengslet, at en innvigd søster utførte en dåp. En søster forteller således at etter at hun fikk kjennskap til sannheten i en konsentrasjonsleir og innvigde seg til Jehova, ble hun døpt av en søster. Vil en slik dåp være gyldig? — Tyskland.

Ved å undersøke Bibelen vil en ikke finne noen beviser for at kvinner døpte. Den forteller imidlertid om tilfelle da innvigde menn døpte andre. (Matt. 3: 13—17; Joh. 4: 2; Ap. gj. 8: 38) Guds Ord gir oss ingen myndighet til å erklære at en dåp som blir utført av en søster, er antagelig. I det tilfelle som ble nevnt, bør derfor søsteren bli døpt av en innvigd bror i samsvar med Bibelens krav.

Dette betyr imidlertid ikke at den innvielse som ble foretatt av søsteren i konsentrasjonsleiren, ikke var gyldig. Selve den kjensgjerning at hun fremdeles tjener Jehova mange år etter at hun ble utfridd av leiren, viser at hun forsto det hun gjorde, og at hennes innvielse var ekte. Hun kan derfor notere seg tidspunktet for sin innvielse som den egentlige innvielsesdato.

Hvis en person lærer sannheten å kjenne i et fengsel eller på et annet sted hvor det ikke finnes eller lar seg gjøre å få tak i noen innvigde brødre til å utføre en dåp, og hvis vedkommende ønsker å foreta en innvielse til Jehova, hva kan han så gjøre? Romerne 10: 10 sier: «Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» En troende kvinne kan vende seg i bønn til Jehova og foreta en innvielse. Hun kan så bekjenne sin tro og erklære overfor innvigde søstre som måtte være til stede, at hun ’tror med hjertet’ og venter på første anledning ’til å bli døpt av en bror. Jehova ser på hjertet (Ordspr. 17: 3; 21: 2), og den hjertetilstand en slik kvinne har, vil utvilsomt føre til frelse for henne. I forbindelse med Kornelius og hans husstand var det tydelig at hjertetilstanden hadde himmelens godkjennelse, for hellig ånd falt på dem før de ble døpt. De seks omskårne brødre fra Joppe som dro sammen med Peter ved denne anledning, reiste ingen innvendinger da Peter bød at disse første troende av hedningene som hadde fått hellig ånd, skulle bli døpt. — Ap. gj. 10: 44—48.

En mann kan likeledes lære sannheten å kjenne og foreta en gyldig innvielse mens han sitter fengslet, og selv om det er innvigde brødre til stede, kan han på grunn av at det ikke er nok vann for hånden, likevel være forhindret fra å bli døpt. (Joh. 3: 23; Ap. gj. 8: 36) Han kan også følge den handlemåte som er nevnt ovenfor.

Det er derfor en mulighet som står åpen for både menn og kvinner som ikke har anledning til å bli døpt, enten fordi forholdene ikke tillater det, eller fordi det ikke er noen innvigd bror å få tak i. Han (eller hun) som foretar en gyldig innvielse og erklærer offentlig overfor eventuelle andre innvigde som er til stede, at han har gjort det, vil nå bli anerkjent som en innvigd person. Det ser imidlertid ikke ut til ifølge Bibelen å være riktig for en søster å forsøke å utføre en dåp.

I forbindelse med dåp kan en også merke seg at en dåp kan bli utført av en innvigd bror selv om det ikke er noen andre mennesker til stede som vitner. Noe som viser dette, er de bibelske presedenser vi har i tilfellene med Jesus og med den etiopiske hoffmann. Og ettersom det blir bedt en passende bønn før nedsenkningen finner sted, vil det alltid være himmelske vitner til stede.

En bør alltid huske at det som har størst betydning, er at en handler i samsvar med sin innvielse etter at en har foretatt den.

● Annen Samuels-bok 11: 4, 5 lyder: «Da sendte David bud og lot henne [Batseba] hente; hun kom til ham, og han lå hos henne like etter at hun hadde [mens hun, NW] renset seg fra sin urenhet; . . . Kvinnen ble fruktsommelig.» Sikter denne «urenhet» til menstruasjon, og hvis den gjør det, hvordan kunne Batseba på det tidspunkt bli fruktsommelig? — USA.

Bibelen sier ikke nøyaktig hvilken urenhet det var Batseba renset seg fra. Den kan ha hatt forbindelse med hennes månedlige periode eller med en utflod eller med noe annet som medførte seremoniell urenhet. Noen oversettere gjengir tilmed denne passus på en måte som antyder at hun renset seg fra den urenhet som ble følgen av hennes kjønnslige omgang med David. I den tyske oversettelsen av Leander van Ess lyder den: «Og hun kom til ham, og han sov hos henne. Og hun helliget seg fra sin urenhet og vendte tilbake til sitt hus.» Ifølge denne gjengivelse handlet Batseba i samsvar med den lov som var uttrykt i 3 Mosebok 15: 18: «Og når en mann ligger hos en kvinne, og det går sæd fra ham, da skal de begge bade seg i vann og være urene til om aftenen.»

I tilfelle renselsen fra urenheten hadde tilknytning til Batsebas menstruasjonssyklus, kunne hun imidlertid likevel ha blitt fruktsommelig. Ifølge 3 Mosebok 15: 19, 29 skulle en kvinne som hadde menstruasjon, være uren i sju dager (regnet fra det tidspunkt menstruasjonsblødningen begynte) og rense seg på den åttende dag. Hvorvidt en kvinne kunne bli fruktsommelig på den åttende dag, ville avhenge av hennes syklus, som ikke er like lang hos alle kvinner. Hvis Batseba hadde en syklus som var fra 21 til 26 dager lang, kunne hun ha blitt fruktsommelig på den åttende dag av sin syklus. Hvis syklusen er på 21 dager, kan for eksempel et svangerskap bli følgen av kjønnslig omgang som finner sted i tiden fra og med den tredje dag (regnet fra det tidspunkt menstruasjonsblødningen begynner) og fram til den tiende dag.

● Er det riktig av en kristen å sterilisere eller avlive et selskapsdyr? — USA.

Det finnes ingen uttalelser i Bibelen som direkte forbyr en kristen å sterilisere eller avlive et dyr.

Ifølge Moseloven kunne et kastrert dyr ikke frambæres som offer. Loven sa: «Et dyr som er gildet ved å trykkes eller knuses eller rives eller skjæres, skal I ikke bære fram for [Jehova]; sådant skal I ikke gjøre i eders land.» (3 Mos. 22: 24) Denne loven forbød ikke direkte kastrering, men den avholdt øyensynlig israelittene fra å kastrere sine husdyr.

De kristne frambærer imidlertid ikke dyreoffer; de er ikke underlagt Moseloven. (Rom. 6: 14) Påbudet i 3 Mosebok 22: 24 hindrer dem derfor ikke i å sterilisere et selskapsdyr. Det er andre faktorer som bestemmer hva en kristen kan gjøre med eller for de dyr han eier.

Bibelen viser at Jehova Gud satte mennesket til å herske over dyrene. (1 Mos. 1: 28) En har derfor lov til å drepe dyr for å skaffe seg føde og klær. En har også lov til å drepe dyr som utgjør en direkte fare for ens sikkerhet. (1 Mos. 3: 21; 9: 3; 2 Mos. 21: 28, 29; 1 Sam. 17: 34, 35) Menneskets rettmessige interesser og dets sikkerhet kommer alltid i første rekke.

En kristen har derfor rett til å bestemme hva han vil gjøre med sine husdyr og sine selskapsdyr. Han kan selv avgjøre om det vil tjene hans eller hans families interesser best å la et selskapsdyr sterilisere eller avlive. Men han må naturligvis forstå at en kristen ikke mishandler dyr. Ordspråkene 12: 10 sier: «Den rettferdige har omsorg for sin buskap, men den ugudeliges hjerte er hardt.» En som er brutal mot sine dyr og utsetter dem for unødige lidelser, viser mangel på respekt for Guds skaperverk; han viser at hans hjerte er hardt. En kristen forstår derimot sine dyrs behov og har tanke for deres ve og vel. Hvis en kristen har et dyr som lider av en alvorlig sykdom eller har kommet alvorlig til skade, eller hvis han har et dyr som han ikke kan ta seg av på rette måte uten at det vil pålegge ham en uønsket byrde, kan han trekke den slutning at det vil være mest forstandig og barmhjertig å avlive dyret. Det er en avgjørelse han selv må treffe