Etter jordskjelvet i Managua
NÅR det inntreffer en alvorlig katastrofe, er katastrofens hjelpeløse offer avhengige av hjelp fra andre. Mange er bekymret for de hjemløse, de sårede og dem som sulter, og går av et villig hjerte inn for å hjelpe dem. Jehovas kristne vitner er ikke noen unntagelse hva dette angår. De vet at det å hjelpe de katastroferammede er en del av den sanne tilbedelse. (Jak. 1: 27) Sammen med andre arbeider de iherdig for å hjelpe dem som er i stor nød. Det hjelpearbeid som ble satt i gang etter jordskjelvet i Nicaragua, er et eksempel på dette.
Da nyhetene om det forferdelige jordskjelvet som nylig ødela Managua i Nicaragua, nådde nabolandene, traff Jehovas vitner i disse landene straks tiltak for å hjelpe sine kristne brødre og andre trengende. Det gikk ikke lang tid før biler og lastebiler fulle av mat og klær var på vei til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Managua.
Dette kontoret hadde tjent som et senter som forkynnervirksomheten i Nicaragua ble ledet fra. Det er over 1800 vitner der i landet. Bygningen var heldigvis bare blitt ubetydelig skadd under jordskjelvet, og mat, klær og andre ting kunne derfor leveres der for videre utdeling.
Mindre enn 22 timer etter den første rystelsen ankom det forsyninger fra Jehovas vitner i Honduras. Dagen etter, som var en søndag, innkalte avdelingstilsynsmannen i Nicaragua, L. E. Witherspoon, misjonærene i Managua til et møte for å drøfte hvordan forsyningene skulle fordeles. Snart begynte det å komme mat, klær og medisin fra Jehovas vitner i Costa Rica og El Salvador. Vann ble brakt inn med lastebil fra områdene omkring Managua. Den dagen var det flere hundre som fikk den nødvendige hjelp.
Mandag 25. desember ble det opprettet andre opplagssteder som hjelpen til jordskjelvets offer skulle fordeles fra, og om tirsdagen ble det opprettet enda flere i andre byer. Da hadde størsteparten av Managuas befolkning forlatt byen. I mellomtiden hadde flere tonn med mat og klær ankommet fra Jehovas vitner i Costa Rica, Honduras og El Salvador, og mer var underveis. Det kom også penger fra vitner i andre land.
En av Jehovas vitners misjonærer i Honduras skriver om hjelpetiltakene: «Brødrene her og brødrene fra Costa Rica og El Salvador har fraktet inn mat i tonnevis. Våre brødre er fattige, men de har gitt av hjertet.» Hun skriver videre: «Denne kvelden tilbrakte vi her på avdelingskontoret [i Tegucigalpa] med å legge poteter, løk og vaskemidler i plastposer for å gjøre utdelingen lettere.»
I Managua, særlig i byens sentrum, begynte stanken fra likene av de omkomne å bli sterkere. Her og der brøt det ut branner. Det pågikk også en betydelig plyndring. Vitnene fant ut at det var tilrådelig å evakuere Selskapets avdelingskontor. Dette ble gjort onsdag 27. desember.
Det hjelpearbeidet som var blitt ledet fra avdelingskontoret, ble deretter ledet fra et sted som lå cirka 20 kilometer sør for Managua. Der gikk Jehovas vitner i gang med å lage pakker med matvarer. Benker fra Rikets sal i avdelingskontorets bygning tjente som arbeidsbord og lagerhyller.
L. E. Witherspoon forteller at pakkene hovedsakelig inneholdt følgende: Fire kilo ris, to kilo bønner, et halvt kilo ost, et halvt kilo fett, et halvt kilo tørrmelk, halvannet kilo tørket mais, et kvart kilo kaffe, et kilo sukker, en stor boks sardiner, to stearinlys, to esker fyrstikker, et såpestykke og en suppepakke foruten de nyeste numrene av Vakttårnet og Våkn opp! Pakkene ble laget i to størrelser — en som kunne holde til en familie på mellom to og fem i cirka fem dager, og en som kunne holde til en familie på mellom seks og ti i samme periode.
For mange var det å forlate Managua ensbetydende med å komme fra et varmt til et kjølig eller til og med et kaldt klima. Det ble derfor skaffet ulltepper til dem som trengte det.
Den 29. desember fikk hele kontorstaben ved Røde Kors en redegjørelse for det hjelpearbeid Jehovas vitner hadde satt i gang. De var svært imponert og sa om og om igjen: «Det er det vi skulle gjøre. Det er slik vi burde gjøre det.» De ble forbauset over å få vite at Jehovas vitner hadde 14 stasjoner utenfor Managua som hjelpen ble distribuert fra, og en liste med navn på alle familier som fikk hjelp.
Direktøren for Røde Kors, Reinaldo Tapia Molina, skrev ut en bestilling på 500 kilo ris og 1050 kilo bønner til Jehovas vitner. Dagen etter ga myndighetene tillatelse til at den mat som var blitt bestilt gjennom Røde Kors, kunne gis til vitnene.
Senere skaffet Røde Kors cirka halvannet tonn mat og ti telt. Teltene ble til god nytte for dem som hadde sovet under åpen himmel. Det kom så mye dugg at de som sov ute, måtte vri teppene sine om morgenen.
Ettersom mange av Jehovas vitners misjonærer i Nicaragua er nordamerikanere, søkte en også om hjelp hos De forente staters ambassade. Gjennom en hjelpeorganisasjon mottok vitnene da 20 telt foruten 100 feltsenger og ulltepper.
Nicaraguas myndigheter skaffet også til veie forsyninger som gjorde det mulig for Jehovas vitner å hjelpe de enkelte offer for jordskjelvet.
Jehovas vitner og deres venner i Costa Rica, Honduras, El Salvador og andre steder ga naturligvis store bidrag til hjelpearbeidet. Dette har vært til spesiell oppmuntring for dem som har fått hjelp, for de vet at mange av deres kristne brødre i nabolandene er temmelig fattige.
På grunn av den hjelp som ble mottatt fra forskjellige hold, har Jehovas vitner i Nicaragua hver dag kunnet fordele mellom 500 og 750 kilo mat. Flere dager i uken ble det delt ut over et tonn. Pr. 10. januar 1973 var det blitt skaffet nok mat til 100 000 måltider.
Foruten at Jehovas vitner i Nicaragua har delt ut mat, har de også vært travelt opptatt med å trøste dem som er i nød, med Bibelens budskap. De føler det på samme måte som apostelen Paulus, som skrev: «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud, han som trøster oss i all var trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud!» (2 Kor. 1: 3, 4) De gleder seg også over å se at Jehova Gud har tilskyndt deres kristne brødre i andre land til hurtig og på en helhjertet måte å hjelpe dem i denne vanskelige tiden.