Viljen til å tro

DET er blitt hevdet at «den viktigste og minst påaktede egenskap i verden er viljen til å tro. Den kommer til uttrykk hver gang vi legger et brev i postkassen eller går om bord i et fly eller gjør en av de tusen ting som hører med til det daglige liv. Mellom de pengene vi setter i banken, og de pengene vi låner, . . . ligger det en verden bygd på tro» eller på viljen til å tro. — The Will to Believe av professor Marcus Bach.

Dette kan nok i høy grad være tilfelle i den materielle verden, men i hvor høy grad gjelder dette åndelige forhold? Spesielt agnostikere og ateister demonstrerer sin uvilje mot å tro. Som filosofen William James en gang påpekte, inntar slike skeptikere det standpunkt at det er viktigere å forkaste villfarelsen enn å godta sannheten. Hva fører et slikt standpunkt til? De berøver seg selv muligheten til å bli kjent med bevisene for at det finnes en Gud, og derved også de velsignelser som en slik kunnskap fører med seg.

Disse skeptikernes uforstandige holdning er mye lik den holdning mange mennesker i det 17. århundre inntok til engelskmannen William Harveys oppdagelse av blodomløpet. Harvey kunne ikke forklare hvordan blodet kom fra arteriene til venene, for mikroskopet var ikke blitt oppfunnet på den tiden, og han kunne derfor ikke se kapillarene. Det faktum at ingen hadde oppdaget kapillarene, utgjorde grunnlaget for en av innvendingene mot hans teori. Hans oppdagelse vant derfor «ingen tilhengere blant Europas anerkjente anatomer». I stedet «skrev tidens store menn vektige imøtegåelser» av teorien, leser vi i boken The Human Body.

Tre hundre år senere var Englands legestand igjen utilbørlig kritisk; nå i forbindelse med Alexander Flemings oppdagelse av penicillinet. Men etter en tid var to forskere villige til å foreta en undersøkelse av legemidlet med tanke på dets muligheter, og det lyktes dem å befri pencillinet for skadelige, fremmede stoffer. De tre forskerne mottok Nobelprisen for sitt arbeid med det som er blitt kalt «den største livreddende enkeltfaktor i moderne medisin».

Den som har et åpent sinn og er villig til å undersøke argumentene for å tro på en Gud, blir ikke agnostiker eller ateist. Spanjeren Santiago Ramón y Cajal, en av de fremste autoriteter når det gjelder øyet, uttalte en gang at den visdom som øyet, særlig netthinnen og linsen, vitner om, var det som «første gang svekket min tro på Darwins hypotese om det naturlige utvalg». Han kunne si dette fordi han ikke lukket øynene for kjensgjerninger. Han var villig til å godta de kjensgjerninger som viser at det må finnes en høyere makt.

Robert Millikan, som i sin tid ble betraktet som De forente staters fremste vitenskapsmann, uttalte likeledes en gang: «Det finnes en Guddom som former vår skjebne . . . ellers ville vi ikke hatt en følelse av vårt personlige ansvar. EN RENT MATERIALISTISK FILOSOFI STÅR FOR MEG SOM TOPPEN AV DUMHET. Gjennom alle tider har tenkende mennesker alltid sett nok til at det i det minste har fylt dem med ærefrykt.» Eller som apostelen Paulus uttrykte seg 1900 år tidligere: «Hans [Guds] usynlige vesen . . . er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning» når de nekter å tro at Gud er til. — Rom. 1: 20.

Viljen til å tro på en høyere, usynlig makt kan sies å være et grunnleggende menneskelig instinkt. Oppslagsverket The World Book Encyclopedia sier at «det har aldri eksistert noe folk som ikke hadde en eller annen form for religion». Og professor Nigg uttalte: «Lengselen etter Gud er uutslettelig rotfestet i et menneskes hvor det enn befinner seg, og hvor gammelt det enn måtte være.» Dette er særlig tydelig når mennesker står ansikt til ansikt med store farer eller døden, og av den grunn er det blitt sagt: «Det er ingen ateister i skyttergravene.»

Fordi viljen til å tro er et grunnleggende instinkt og samtidig representerer et behov, har de mektige sovjetiske myndigheter måttet avfinne seg med den organiserte religion innen kristenheten (skammelig som den er). Unge mennesker i Sovjetunionen har oppdaget at en rent materialistisk livsfilosofi er utilfredsstillende. De av dem som tenker på mer alvorlige ting, klager over livets meningsløshet og roper etter noe som de kan tro på. Amerikas unge røper at de har det samme behovet for noe å tro på.

Viljen til å tro er imidlertid sunn bare når den har sitt utgangspunkt i kjensgjerninger og fornuft, som det også framgikk av den foregående uttalelsen av vitenskapsmannen Millikan. Bare det å tro at det finnes en høyere Makt eller Personlighet er ikke nok. Hvis ens vilje til å tro skal ha noen verdi, må en gå lenger og være villig til å granske de kilder som hevder å kunne besvare slike spørsmål som: Hva krever det høyeste Vesen av oss? Hvor kommer vi fra? Hva er vår endelige skjebne? Hvorfor må vi lide og dø?

Fra dette synspunkt er det mer som taler for at vi bør undersøke Bibelen, enn for at vi bør undersøke noen annen bok. Den er verdens eldste og mest utbredte bok — den er oversatt helt eller delvis til 1471 språk — nettopp hva vi burde vente av en guddommelig åpenbaring.

Bibelen har dessuten i langt høyere grad enn noen annen bok inspirert til lojalitet. Mennesker har vigd sitt liv til å oversette den eller ofret sitt liv fordi de har oversatt den. Den har brakt håp og glede til motløse og klagende og har hjulpet talløse skarer til å føre et bedre liv.

For over 100 år siden skal en amerikansk president ha sagt følgende til en skeptisk innstilt venn: «Les denne Boken [Bibelen], godta det du kan med din fornuft, og ta så imot resten i tro. Da vil du leve og dø som et bedre menneske.» Hensikten med de publikasjoner som blir distribuert av Jehovas kristne vitner, er å hjelpe deg til å få en bedre forståelse av denne boken og høste større gagn av den. Ved at du leser nettopp dette bladet, viser du at du har vilje til å tro — når grunnene for det er sterke nok.