Han ble befridd for rasefordommer
I HVOR høy grad kan en person forandre sin tenkemåte og sin personlighet? Bibelen snakker om å ’legge vekk den gamle personlighet som svarer til ens tidligere ferd’, og «ta på den nye personlighet», som er i samsvar med rettferdigheten. (Ef. 4: 22—24, NW) Kan dette skje i vår tid?
For ikke lenge siden fortalte en mann fra New Jersey på et stevne for Jehovas vitner om hva som hadde skjedd i hans tilfelle:
’Jeg ble rasende da min hustru sa til meg at hun skulle studere Bibelen sammen med en farget kvinne som hadde kommet på døren vår. Dette var i februar 1966. Jeg kunne simpelthen ikke tåle å se en farget person i mitt hjem.
’Under studiet forsøkte jeg å skape forstyrrelser for å hindre at det ble holdt. Jeg begynte også å komme full hjem den kvelden da det ukentlige studiet skulle holdes, for på den måten å skape ytterligere forstyrrelser. I løpet av en periode på tre måneder hadde min hustru og jeg en rekke diskusjoner om det at en farget forkynner fra Jehovas vitner kom til vårt hjem og lærte noe som jeg betraktet som en «verdiløs religion». Jeg forsøkte å overbevise min hustru om at det ikke var noen mening i å befatte seg med religion, og at alle religioner søkte sine egne interesser.
’Selv hadde jeg bare dårlige erfaringer når det gjaldt religion. Da jeg var ung og min mor lå for døden, ble familiens prest tilkalt. Jeg skal aldri glemme hans svar: «Jeg kommer senere.» Men han kom aldri. I min forvirring i årene etter denne opplevelsen sluttet jeg meg til en ekstrem, høyreorientert politisk bevegelse. Jeg begynte å samle våpen for å beskytte meg selv og mitt land mot den oppstand som jeg mente å kunne forutse. Min samling vokste til ni rifler, en selvladende karabin, kaliber 30, og en rekke haglgeværer. Jeg begynte til og med å ha våpenøvelser med min hustru og mine barn. Vi brukte hjemmelagde silhuetter av mennesker hvor de livsviktige organer var tegnet inn. Jeg bestemte meg for at når den borgerkrig som jeg ventet, brøt ut, skulle jeg sammen med min familie flykte til fjellene og med makt ta det jeg mente vi trengte.
’Da min hustru hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner i omkring tre måneder, tok jeg familien med meg og flyttet på landet, og studiet opphørte. Det var omtrent på denne tiden at noen på arbeidsplassen min hadde lagt et eksemplar av Vakttårnet på bordet hvor vi spiste lunsj. Jeg ble rasende og forlangte å få vite hvem som hadde gjort det. En av de fargede arbeiderne svarte rolig at det var han som hadde gjort det.
’I om lag et år forsøkte jeg ved forskjellige anledninger å sette i gang en diskusjon med dette vitnet, men han svarte alltid rolig og pekte på hva Bibelen hadde å si. Til slutt begynte jeg å legge merke til at han var annerledes enn de andre som jeg arbeidet sammen med. Han tok ikke parti i politiske spørsmål. Han sa seg enig i at det ville komme en krig, men han forsikret meg om at han hadde noe helt annet i tankene enn det jeg hadde. Han sa at det bare var de ydmyke, som hadde Guds beskyttelse, som ville overleve den krigen som skulle komme.
’Hjemme snakket jeg med min hustru om enkelte av de tingene som vitnet hadde nevnt på arbeidet. Hun sa at hun hadde likt å studere Bibelen med vitnene fordi de ikke var forutinntatt. Da det hadde gått enda et år, hadde jeg begynt å lese Vakttårnet. Det vitnet som arbeidet sammen med meg, tilbød seg å studere Bibelen sammen med meg, men jeg nølte med å gå med på det.
’En dag besøkte dette fargede vitnet meg i mitt hjem sammen med en hvit mann. Det må ha vært et litt uvanlig syn som møtte dem. To av veggene i dagligstuen var dekorert med rifler og bajonetter som krysset hverandre. Der fantes også religiøse bilder, kors og statuer.
’Etter at jeg hadde studert Bibelen regelmessig i tre måneder, begynte jeg å foreta forskjellige forandringer i mitt liv. Jeg kvittet meg med geværene. Mine tidligere venner trodde at jeg hadde gått fra forstanden, og sluttet nå, da jeg var ubevæpnet, å ha omgang med meg. Den religiøse utsmykningen ble fjernet fra stuen. I løpet av et år begynte jeg å overvære Jehovas vitners møter i Rikets sal, og jeg begynte til og med å ta del i felttjenesten sammen med dem. Til slutt ble jeg døpt og ble selv en ordinert Ordets tjener.
’Nå gleder jeg meg over selv å kunne lede et bibelstudium med min familie i tillegg til at jeg underviser andre mennesker ut fra Bibelen. Jeg kan ærlig og oppriktig si at jeg ikke lenger er noen rasefanatiker, men at jag virkelig gleder meg over å være sammen med mine åndelige brødre av alle raser. Og jeg har særlig stor kjærlighet til de to brødrene som brukte så mye tid på å hjelpe meg fram til det punkt at jeg kunne komme i et godt forhold til Jehova og til min familie.’