Spørsmål fra leserne
● Disippelen Jakobs ord: «I har domfelt og drept den rettferdige» er rettet til ’de rike’. (Jak. 5: 1, 6) Hva mente han egentlig med det, ettersom hans brev ble skrevet til de kristne? — USA.
Uttrykket «den rettferdige» sikter tydeligvis til Herren Jesus Kristus, for entallsformen av ordet blir brukt. Noe som bekrefter det, er apostelen Peters ord til jødene: «I fornektet den hellige og rettferdige og ba at en morder måtte gis eder, men livets høvding drepte I.» (Ap. gj. 3: 14, 15) Disippelen Stefanus sa noe lignende til dem som lyttet til den forsvarstale han holdt for Sanhedrinet: «Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulle komme, han som I nå har forrådt og myrdet.» — Ap. gj. 7: 52.
Vi må ikke glemme at Sanhedrinet, jødenes høyesterett, som dømte Jesus til døden, besto av rike og fremtredende menn. (Jevnfør Matteus 26: 59, 66; 27: 57; Markus 15: 43; Johannes 3: 1; 7: 45—51.) Vi ser således at ’de rike’ i høy grad var medansvarlige for mordet på Jesus Kristus.
Hva det å drepe den «rettferdige» angår, så behøver ikke det bare sikte til mordet på Guds Sønn. Ifølge Jesu ord i Matteus 25: 40 betrakter Guds Sønn den måten hans «brødre», hans åndssalvede etterfølgere, blir behandlet på, som om det ble gjort mot ham.
Da Jakob skrev sitt brev (før år 62 e. Kr.), ble de kristne hovedsakelig forfulgt av jødene. Den første kristne martyr, Stefanus, ble drept av en jødisk mobb etter sin forsvarstale overfor Sanhedrinet. (Ap. gj. 6: 15; 7: 57—60) De romerske myndigheters forfølgelse av de kristne begynte først i 64 e. Kr., etter at den store brannen herjet Roma og ødela omkring en fjerdedel av byen. Det er derfor logisk å trekke den slutning at de «rike» som Jakob hadde i tankene, var de rike blant jødene som direkte eller indirekte (ved sin forfølgelse av de kristne) var ansvarlig for mordet på Jesus Kristus. — Matt. 27: 24, 25.
Det at Jakob talte til de rike som klasse betraktet, svarer til det Jesus Kristus gjorde da han talte til sine disipler ved en bestemt anledning. Etter å ha kommet med en rekke saligprisninger sa Jesus: «Ve eder, I rike! for I har allerede fått eders trøst.» (Luk. 6: 20—24) Selv om de rike som klasse betraktet ikke kom til å lese Jakobs brev, hjalp han de kristne til å få tak i poenget ved å benytte direkte tiltale — et ikke ukjent litterært virkemiddel. Det faktum at den rike klasse skulle komme til å ’gråte og jamre over sine ulykker, som kommer over dem’, ville tjene som en advarsel til de kristne mot å bli materialistiske. (Jak. 5: 1; jevnfør Jakob 4: 13—15.) Det ville også være oppmuntrende for dem å vite at den rike klasses undertrykkelse av dem ville opphøre til Guds fastsatte tid.
Som kristne må vi passe på at vi ikke gjør oss skyldige i å drepe «den rettferdige». Det er verdt å merke seg at Jakob et annet sted i sitt brev skrev med adresse til de kristne: «I slår i hjel.» (Jak. 4: 2) Hvordan kunne han si det? Det er tydeligvis ikke slik å forstå at de kristne bokstavelig talt hadde slått noen i hjel. Men de hadde øyensynlig unnlatt å gjøre godt mot sine brødre. Kanskje de hadde unnlatt å hjelpe brødre som trengte hjelp, trass i at de hadde både midler og mulighet til å gjøre det. De kunne ha sett ned på noen av Herrens små og foraktet dem, eller griskhet, misunnelse eller stolthet kunne ha fått dem til å hate noen av brødrene. De kunne på en av disse måtene ha gjort seg skyldig i drap. (Jak. 1: 27; 2: 15, 16) En annen bibelskribent, apostelen Johannes, framholdt den samme tanken: «Hver den som hater sin bror, er en manndraper, . . . vi er skyldige å sette livet til for brødrene. Men den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham?» — 1 Joh. 3: 15—17.
Det var faktisk noen brødre som la for dagen en slik morderisk innstilling ved at de favoriserte de rike. Trass i at Gud generelt sett hadde utvalgt fattige mennesker til å bli Rikets arvinger, fantes det noen kristne som passet på at en rik person som kom på deres møter, fikk en god plass, mens en fattig mann ble henvist til en meget ringe plass. De bedømte således en person på grunnlag av hans eiendeler. De unnlot å betrakte den fattige som sin neste som fullt ut fortjente deres kjærlighet. Jakob påpekte hvor urett en slik handlemåte var. Han skrev: «I har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som underkuer eder, og som drar eder for domstolene? Er det ikke de som spotter det gode navn I er nevnt med? Visselig, dersom I oppfyller den kongelige lov etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør I vel; men gjør I forskjell på folk, da gjør i synd.» — Jak. 2: 1—9.
Hvordan er det med oss kristne i dag? Favoriserer vi noen på grunn av deres posisjon i verden, deres høyere utdannelse eller økonomiske stilling? Begunstiger vi dem framfor andre i våre ’forsamlinger’? Det ville være i strid med Jakobs veiledning. En hard, ukjærlig innstilling er svært alminnelig blant de rike og store i samfunnet i dag, selv om det finnes unntagelser. Men ingen av oss bør mene at noen fortjener å bli favorisert bare på grunn av deres eiendeler — heller ikke bør vi vente å bli det hvis vi er bemidlede. Det er grunnen til at Jakob gjorde oppmerksom på den undertrykkelse som de rike som klasse betraktet var skyldig i. Det var de rike og ikke de fattige som til stadighet dro de kristne for domstolene og mishandlet dem.
De kristne måtte derfor framelske en inderlig kjærlighet til sine medtroende, slik at de ikke gjorde seg skyldig i å drepe «den rettferdige» billedlig talt. De bør ikke se ned på noen av sine brødre, uansett hvor ringe de kan synes å være. Når Jehova anser dem verdige til å bli gjenstand for hans kjærlighet, så bør sannelig ingen av hans tjenere tro at de er større enn Han ved å unnlate å elske dem som Han elsker. De bør i stedet bruke sin tid, sine evner og sine midler på en uselvisk måte til gagn for alle brødrene. Som apostelen Paulus sa: «Jeg vil med glede ofre, ja bli ofret for eders sjeler.» — 2 Kor. 12: 15.
● Viser 2 Krønikebok 16: 14 at kong Asa ble kremert?
Nei, det som ble brent ved denne anledning, var velluktende krydderier.
Da den trofaste kong Asa døde, fikk han en ærefull begravelse. Vi leser: «De begravde ham i det gravsted som han hadde latt hogge ut for seg i Davids stad, og la ham på et leie som var fylt med krydderier av forskjellige slag, tillaget slik som det gjøres av dem som lager salve; og de brente et veldig bål til ære for ham.» — 2 Krøn. 16: 14.
Noen lesere har tenkt at dette kanskje betydde at kong Asas døde legeme ble brent. Det var imidlertid ikke vanlig at hebreerne kremerte sine døde; de begravde dem i huler, gravkamre eller graver i jorden. Det var tydeligvis bare i sjeldne tilfelle at en som fikk en ærefull begravelse, ble kremert, slik som Saul og hans sønner ble. — 1 Sam. 31: 8—13.
Hebreerne brakte imidlertid velluktende krydderier og urter i forbindelse med begravelser. (Joh. 19: 40) Etter at beretningen har nevnt at slike krydderier ble brukt ved Asas begravelse, sier den således videre at «de brente et veldig bål til ære for ham». Legg merke til at bålet var «til ære for» ham. Det var ikke han som ble brent. Verset viser at det som tydeligvis ble brent, var de velluktende krydderiene, noe som førte til at det oppsto en søt duft.
Slike «bål» blir bare nevnt i forbindelse med kongebegravelser. Da Jeremias forutsa den fredelige død kong Sedekias skulle lide, sa han: «Liksom de brente bål til ære for dine fedre, . . . således skal de også brenne for deg.» (Jer. 34: 5) Men da Gud hadde slått den troløse kong Joram i Juda, fikk ikke han noen ærefull begravelse. Vi leser: «Hans folk tente ikke noe bål for ham,» og ’de begravde ham ikke i kongegravene’. (2 Krøn. 21: 18—20) Det ble ikke brent noen velluktende krydderier i hans begravelse.