Å ha mye å gjøre — en velsignelse!
ER DET en velsignelse å ha mye å gjøre? Hvordan kan det være det? vil noen kanskje spørre. Står det ikke i Bibelen at arbeid er en forbannelse, en straff som Gud påla menneskene? Dette er en av de alminnelig utbredte, feilaktige oppfatninger av hva Bibelen lærer, som noen mennesker som gir seg ut for å forstå den, har.
Professor W. R. Bowie har således framsatt følgende kommentar til 1 Mosebok 3: 17—19: «Arbeid blir framstilt som den forbannelse som ble ført over Adam og hans etterkommere. Å måtte arbeide . . . forekom den menneskelige natur å være et tegn på straff. . . . De mennesker som skapte de tradisjoner som er blitt bevart i 1 Mosebok, forsøkte her å tyde sin erfaring og det gode og det onde de fant i den. Det at det var nødvendig å arbeide, var noe de ikke likte; derfor betraktet de arbeid som et onde. De følte det som en straff, og derfor trakk de den slutning at det var en straff.» — The Interpreter’s Bible, bind 1, side 511.
Etter at Adam hadde vært ulydig, sa Gud til ham: «Jorden [skal] være forbannet for din skyld! . . . I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt.» Jorden ble forbannet, men er arbeid i seg selv en forbannelse? — 1 Mos. 3: 17—19.
Da mennesket nettopp var blitt skapt og var fullkomment, ble det satt til å arbeide. «Gud [Jehova] tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den.» Edens hage var en stor park, stor nok til at noen av alle de artene av landdyr som Gud hadde skapt, kunne beite der, for Adam ga dem alle navn uten å forlate Eden. Det betydde arbeid å ta seg av en så stor park og dyrke den. Men det var ikke en tung og slitsom jobb. Det var en velsignelse. Et slikt arbeid var ikke en forbannelse. — 1 Mos. 2: 15.
At dette er den riktige slutning å trekke, framgår av resten av Bibelen. Den oppfordrer oss til å gjøre alt det vi er i stand til å gjøre, for når vi først har kommet i graven, kan vi ikke lenger arbeide. (Pred. 9: 10) «Den som arbeider med lat hånd, blir fattig,» sier Bibelen, «men den flittiges hånd gjør rik.» (Ordspr. 10: 4) Vi blir også advart om at den late er «en bror til ødeleggeren», og den største ødeleggeren er ingen annen enn Satan selv. (Ordspr. 18: 9) Kong Salomo sa med rette: «Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede seg og å gjøre seg til gode i livet; men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.» — Pred. 3: 12, 13.
Da Jesus Kristus var her på jorden, sa han at hans Far fortsatt arbeidet, og at han også selv arbeidet. (Joh. 5: 17) Og apostelen Paulus formante gang på gang andre til å arbeide og fortalte om sitt eget anstrengende arbeid: «Vær ikke trege i deres gjøremål. Vær glødende av ånden.» «Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noe godt med sine hender, for at han kan ha noe å gi til dem som trenger.» — Rom. 12: 11, NW; Ef. 4: 28; 2 Kor. 11: 27.
En av de velsignelser som følger med det å ha mye å gjøre, er at det hjelper en til ikke å komme opp i vanskeligheter. Dette prinsippet blir støttet av det apostelen Paulus sa om at unge enker skulle gifte seg og oppdra barn ettersom det ville være en beskyttelse for dem å ha mye å gjøre. — 1 Tim. 2: 15; 5: 14.
Å ha mye å gjøre er også en velsignelse på den måten at det hjelper en til å få tiden til å gå fort. Dette er særlig noe som mennesker som har måttet slutte å arbeide fordi de har nådd en bestemt alder, forstår. Når de ikke har noe eller svært lite å gjøre, er de tilbøyelige til å føle seg skuffet, til å kjede seg.
Og vi bør særlig være klar over at det er en velsignelse å ha mye å gjøre fordi det gir en en følelse av tilfredshet over at en har fått utført mye. Det sier seg naturligvis selv at den slags arbeid det her er tale om, er hederlig og ærlig arbeid. Mennesker som stjeler, bedrar eller på annen måte selvisk utnytter sine medmennesker, kan ikke vente å høste noen velsignelser av å ha mye å gjøre, uansett hvor stort utbytte de materielt sett kan ha av den slags «arbeid» på det nåværende tidspunkt.
Det kan med rette sies at ingen gruppe mennesker i dag er mer travelt opptatt enn de kristne vitner for Jehova. De bruker mye tid til å studere Bibelen i sitt hjem, de går på fem ukentlige møter i menigheten og bruker en hel del tid hver måned til å forkynne det gode budskap om Guds rike og til å gjøre disipler, foruten at de ved å utføre et ærlig arbeid skaffer seg selv og sin familie de materielle ting de trenger. (Matt. 24: 14; 28: 19, 20) Å ha mye å gjøre i Herrens gjerning tjener som en beskyttelse mot verdens, kjødets og Djevelens snarer. De gleder seg også over å kunne ære Jehovas navn og trøste sørgende som søker etter sannheten. Og de har løfte om å bli belønnet med evig liv. — 1 Kor. 15: 58; 2 Kor. 8: 21; 1 Tim. 5: 8.
Hvis du besøker en vanlig menighet av disse vitner og blir kjent med dem, vil du oppdage at de virkelig er lykkelige mennesker. Du vil sannsynligvis også oppdage at de lykkeligste blant dem er de som er mest opptatt med å forkynne Guds Ord for andre og undervise dem. Det er et arbeid som medfører mange velsignelser, for det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot. — Ap. gj. 20: 35, NW.
Jehovas vitner er på ingen måte fanatikere eller ytterliggående. De er fornuftige. Særlig familiefedre som har ansvarlige stillinger i menigheten, passer på å være likevektige hva dette angår. De er klar over at de bør ta seg tid til å være sammen med familien. De lar i så stor utstrekning som mulig familien ta del i den virksomhet de selv er opptatt med, og de sørger særlig for at hele familien studerer Bibelen sammen. De sørger også for at alle familiens medlemmer tilbringer fritiden sammen og får sunn og oppbyggende avkobling.
Kan Bibelen med rette anklages for å omtale arbeid som en forbannelse? Nei, det kan den absolutt ikke! Er det en velsignelse å ha mye å gjøre? Ja, det er det, hvis vi utfører det rette slags arbeid og samtidig sørger for å dekke de andre behov vi selv og våre nærmeste har.