Spørsmål fra leserne

● Noen dyr, for eksempel løver og giftige slanger, ser ut til å være spesielt utstyrt med tanke på å kunne drepe. Hvordan kan det ha seg at de er utstyrt slik, hvis alle disse dyrene en gang var vegetarianere? — L. K., Nederland.

Det er forståelig at dette spørsmålet blir stilt, for slik som forholdene er nå, er det mange dyr som dreper hverandre for fødens skyld. Men legg merke til at dette er slik som forholdene er nå. Finnes det noen mennesker på jorden i dag som kan si at de har sett hvordan disse dyrene levde for 6000 år siden?

Over hele jorden dreper menneskene dyr og spiser deres kjøtt. Men beviser det at et menneske kan tygge og fordøye kjøtt, at alle mennesker spiser kjøtt, eller at menneskene alltid har spist kjøtt? Nei, for Guds Ord, den eldste og mest pålitelige historiske beretning menneskene har, viser at Jehova opprinnelig ga menneskene «alle urter som sår seg», og «alle trær med frukt som sår seg», til føde. Det var først over 1600 år senere at Gud ga menneskene tillatelse til å spise andre ting, at han ga dem lov til å drive jakt på dyrene og spise deres kjøtt. — 1 Mos. 1: 29; 9: 2, 3.

Det er nok så at de som tror at mennesker og dyr har utviklet seg i løpet av en periode på millioner av år, kanskje ikke vil godta dette, men det er det Guds Ord sier, og Jesus Kristus sa: «Ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) Hvis menneskene på det nåværende tidspunkt ikke spiser den samme slags føde som det første menneskepar opprinnelig spiste, er det ikke da mulig at det samme kan være tilfelle når det gjelder dyrene?

Vi må huske at vitenskapsmennene bare har en begrenset kunnskap. Selv om en mann kan være en autoritet på ett område innen zoologien, vet han ikke alt som er å vite om et dyr og den måten det lever på nå, for ikke å snakke om den måten slike dyr levde på for tusenvis av år siden. De som er ydmyke og oppriktige, innrømmer dette. Selve den kjensgjerning at vitenskapsmenn har forskjellige oppfatninger, viser at det er slik.

Det ble for eksempel for en tid siden diskutert hvorvidt en brilleslange kunne høre lyder. Den 27. november 1968 skrev en konservator ved en avdeling for krypdyr i en av De forente staters største zoologiske hager: «Ingen slanger er i stand til å høre lyder. Dette innbefatter også brilleslangen.» Dette hørtes nokså kategorisk ut. Samme dag sa imidlertid en annen konservator som er leder for avdelingen for herpetologi ved det amerikanske naturhistoriske museum: «Det har vært alminnelig antatt . . . at slanger ikke kan høre lyder som forplanter seg i luften. Nyere undersøkelser har imidlertid vist at noen slanger kan høre dype toner. Hvorvidt dette kan ha noen betydning for spørsmålet i forbindelse med brilleslangen, er usikkert. De fleste beviser peker fortsatt i retning av at det er bevegelser og ikke lyder som har innvirkning på brilleslangen, men spørsmålet er på ingen måte avgjort.»

Bibelen viste for lenge siden at brilleslangen hører «trollmannens stemme», men kan la være å høre etter, akkurat som et menneske kan velge å la være å lytte. (Sl. 58: 5, 6, NW) Vil det være forstandig å forkaste det Bibelen sier, bare fordi noen vitenskapsmenn mener at det forholder seg annerledes? De ovennevnte sitater viser at det ikke ville være det. Det at visse ting på det nåværende tidspunkt ikke synes å støtte det Bibelen sier angående dyrelivet før i tiden, bør heller ikke få en til å forkaste Guds inspirerte Ord.

En kan dessuten spørre: Er det riktig å trekke den slutning at den måten et dyr bruker sin kropp på i dag, er den eneste måten den kan brukes på? Som et eksempel kan nevnes at en tiger bruker sine hoggtenner og klør til å fange, drepe og rive i stykker andre dyr med. Men kan ikke disse samme hoggtenner og klør bli brukt til å rive i stykker kraftige planter og til å åpne belger og skall?

’Men hva med giftige slanger?’ vil noen kanskje spørre. Det kan se ut til at den gift noen dyr har, er noe de bare bruker til å drepe med eller til å beskytte seg med, men er det slik det forholder seg? I «Animal Poisoners» skriver H. Munro Fox: «I noen tilfelle vet vi at giften spiller en rolle i forbindelse med kroppsfunksjonene til det dyret som produserer den. I mange tilfelle kan dette utgjøre selve giftens raison d’être [eksistensberettigelse], og giften har ingen verdi som beskyttelsesmiddel. Slangens giftige spytt hjelper for eksempel slangen til å kunne fordøye sin føde.» Et annet eksempel er en bestemt grønn orm som lever i sjøen, og som delvis er dekket med et giftig slim. Er hensikten med denne giften at den skal beskytte ormen mot å bli spist? Det kan se slik ut. Men hvis denne ormens unger setter seg fast på dette slimet, bevirker giften at de utvikler seg til ørsmå hanner i stedet for til store hunner, som de ellers ville ha blitt hvis de hadde slått seg ned på havbunnen.

Det er sant at det kan trekkes fram hundrevis, ja, tusenvis av eksempler som tilsynelatende viser at dyr alltid har drept hverandre, og at det er nødvendig for å bevare «likevekten i naturen». Men bør vår mangel på en fullstendig kunnskap om Guds skaperverk få oss til å miste troen på ham og hans Ord? Bør vi la slike spørsmål angående rovdyr plage oss?

Bibelen sier at i paradiset i Edens hage ga Gud «alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen . . . alle grønne urter å ete». (1 Mos. 1: 30) Senere levde alle de grunnleggende slag av landdyrene sammen i Noahs ark uten å fortære hverandre. De forhold som eksisterte i Edens hage, vil bli gjenopprettet i framtiden, og med tanke på dette sier Guds Ord: «Ku og bjørn skal beite sammen, deres unger skal ligge hos hverandre, og løven skal ete halm som oksen. Diebarnet skal leke ved hoggormens hule, . . . Ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg.» — Es. 11: 7—9.

Det er sikkert at den store Skaper, som har gjort himlene og alt det som er i dem, som har brakt stjernene i fullkommen likevekt og orden, og som vet at det var fred og harmoni i Eden, kan gjenopprette paradisiske tilstander. Det ligger ikke over hans evner å få i stand en ’likevekt i naturen’ uten at dyrene dreper hverandre, gjør det vel? La oss derfor se fram til den tid i tro og tillit.