Spørsmål fra leserne

● Hvorfor var det galt av kong David å telle folket, slik det framgår av 2 Samuel, kapittel 24, at han gjorde? — M. C., USA.

Det er ikke mulig å vite noe sikkert om dette, for Bibelen viser ikke direkte hvorfor dette var en synd. Men en nærmere undersøkelse av det som skjedde, gjør det klart at Jehova på ingen måte var urettferdig eller grusom ved denne anledningen.

Beretningen lyder: «[Jehovas] vrede opptentes atter mot Israel, og han [en, NW] egget David opp imot dem og sa: Gå av sted og tell Israel og Juda! Da sa kongen til sin hærfører Joab, som var hos ham: mønstre folket, så jeg kan få vite tallet på dem! Joab svarte: [Jehova] din Gud legge hundre ganger så mange til dette folk som de er nå, så min herre kongen selv får se det! Men hvorfor har min herre kongen fått lyst til dette? Men kongen holdt fast ved sin befaling og ga ikke etter for Joab . . . Men samvittigheten slo David etter at han hadde telt folket, og David sa til [Jehova]: Jeg har syndet storlig med det jeg har gjort.» — 2 Sam. 24: 1—10.

Det var ikke gitt noe forbud mot å mønstre eller telle Israels folk. Ikke lenge etter utgangen fra Egypt sa Gud til Moses at han skulle holde «manntall over Israels barn». Alle menn som kunne utføre militærtjeneste, skulle tas med i mantallet, og hver mann måtte betale en skatt som skulle gå til arbeidet ved tabernaklet. (2 Mos. 30: 11—16; 4 Mos. 1: 1—3) Det ble også opptatt manntall like før israelittene gikk inn i det lovte land. — 4 Mos. 26: 1—4.

Bibelkommentatorer som har vært klar over dette, har tenkt seg flere mulige grunner til at Jehova betraktet det som en synd at David telte folket. Noen tror at Davids feilgrep besto i at han ikke oppkrevde skatt i samsvar med Jehovas påbud vedrørende slike anledninger. Andre mener at David kan ha vist seg svak ved å forsøke å finne ut hvor stor hans militærstyrke var, i stedet for å stole på at Jehova ville gi seier uansett hærens størrelse. Andre igjen sier at David kanskje ble stolt og ga etter for et ønske om å kunne skryte av Israels storhet og makt.

Saken er, som allerede nevnt, at vi ikke vet hvorfor det var galt av David å telle folket. Det er imidlertid klart at det han gjorde, var direkte galt, for det var Satan som «sto opp imot Israel og egget David til å telle Israel». (1 Krøn. 21: 1) Til og med Joab, som av og til lot seg lede av sine egne følelser og ambisjoner framfor å gjøre det som var rett, forsto at det var urett av David å telle folket. Vi leser: «Kongens ord var en vederstyggelighet for Joab.» (1 Krøn. 21: 6) Det er vanskelig for oss å finne ut noe mer om det som skjedde, men hvis Davids samtidige visste at det han gjorde, var direkte galt, må de ha hatt et grunnlag for å vite det. Vi bør også huske at da folket var telt, bekjente David selv sin synd. Han sa: «Jeg har syndet storlig med det jeg har gjort.» — 2 Sam. 24: 10.

Som straff for denne synden lot Jehova det komme en pest som varte i tre dager og drepte 70 000 israelitter. (2 Sam. 24: 12—16) Var dette urettferdig? Mistet 70 000 uskyldige mennesker livet på grunn av kongens feilgrep? Bibelen viser tydelig at vi alle er syndere som fortjener å dø — vi lever bare på grunn av Guds ufortjente godhet. (Rom. 3: 23; 6: 23; Klag. 3: 22, 23) De som døde, hadde derfor ikke noen spesiell «rett» til å leve. Og er det i dag noen som med sikkerhet kan si at disse 70 000 menneskene ikke hadde begått en eller annen alvorlig synd, som ikke blir nevnt i den historiske beretningen?

Tenk over hvordan Jehova handlet med menneskene i fortiden. Ventet han til Kain hadde myrdet Abel, før han sa noe til ham? Nei, før Kain drepte sin bror og ble drevet bort av Jehova, advarte Jehova ham mot den urette innstilling han begynte å legge for dagen. (1 Mos. 4: 2—16) Jehova sørget for at de uskyldige menneskene i Sodoma kom seg ut av byen før han utslettet de onde menneskene i den. (1 Mos. 19: 12—25) Og før Gud straffet sitt folk Israel for deres urette gjerninger, sendte han uavbrutt sine tjenere profetene til dem for å advare dem. — Jer. 7: 25, 26.

Vi kunne trekke fram mange andre eksempler for å vise hvilke gode egenskaper Jehova har. Med rette omtalte israelittene ham som «en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet». (Neh. 9: 17) Det Moses og Elihu sa om Jehova, kommer til uttrykk i alle hans gjerninger: «Rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik.» «Gud gjør ikke noe syndig, og den Allmektige forvender ikke retten.» — 5 Mos. 32: 4; Job 34: 12.

Selv om vi i dag ikke kjenner alle detaljer i forbindelse med Davids synd og den etterfølgende pesten, har vi gode grunner for å hevde at det Gud gjorde, må ha vært helt riktig og rettferdig, i likhet med alt det andre han har gjort når han har handlet med ufullkomne mennesker.