Spørsmål fra leserne
● Hvis Abraham virkelig trodde at han skulle ofre sin sønn Isak, hvorfor sa han da til sine tjenere at han og Isak ville komme tilbake til dem? — E. M., USA.
Jehova hadde uttrykkelig fortalt Abraham at han ønsket at han skulle ofre sin elskede sønn Isak som et brennoffer. — 1 Mos. 22: 2.
I tro dro Abraham av sted med sin sønn og to tjenere, og da de hadde kommet så langt at Abraham kunne se det stedet hvor ofringen skulle finne sted, sa han til sine tjenere: «Bli I her med asenet! Jeg og gutten, vi vil gå dit bort og be og så komme tilbake til eder.» — 1 Mos. 22: 5.
Hvorvidt Abraham fullt ut forsto hvor sant han talte akkurat da, vet vi ikke. Men hans ord var nesten en profeti om det som skulle skje.
Tvilte Abraham på at Isak ville bli ofret? Nei, det var hans hensikt å adlyde Gud, og han trodde helt og fullt på Jehova og hans makt. Abraham ville derfor gjøre som Gud hadde sagt, selv om det betydde at hans elskede sønn måtte dø. Abraham visste at både han og hans hustru Sara hadde vært så godt som døde hva deres forplantningsevne angikk, og likevel gjenopplivet Gud deres evne til å frambringe barn. Det at deres forplantningsevne ble gjenopplivet, førte til at de fikk Isak. — Heb. 11: 11, 12; Rom. 4: 19—21.
Jehova hadde allerede lovt Abraham at han ville gjøre ham til et stort folk, og at det gjennom ham skulle komme en som skulle bli til stor velsignelse for «alle jordens slekter». Gud hadde også fortalt Abraham hva som skulle skje med hans «ætt». (1 Mos. 12: 1—3; 15: 13—16) Gud talte ikke om avkom gjennom en annen sønn, for han hadde uttrykkelig sagt: «I Isak skal det nevnes deg en ætt.» (1 Mos. 21: 12) Hvis Isak ble ofret, måtte Jehova gjenoppvekke ham hvis velsignelsen skulle komme gjennom denne ætt. Trodde Abraham at Jehova kunne gjøre det? Apostelen Paulus, som skrev under inspirasjon, gir oss svaret på dette spørsmålet. Han sa at Abraham «tenkte at Gud er mektig endog til å oppvekke [Isak] fra de døde». (Heb. 11: 19) Det er tydelig at Abraham regnet med at Gud når tiden var inne til det, ville gjenoppvekke Isak hvis han døde, slik at han kunne frambringe den lovte ætt. Abrahams ord til tjenerne gjenspeiler denne tilliten.
● Hvilken Sakarias var det Jesus siktet til da han snakket om ’Sakarias, Barakias’ sønn’, «ham som I slo i hjel mellom templet og alteret»? — H. R., Canada.
Jesus gikk i rette med de religiøse lederne på hans tid da han sa: «Det skal komme over eder alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod inntil Sakarias’, Barakias’ sønns blod, han som I slo i hjel mellom templet og alteret.» (Matt. 23: 35) Ordene ’Barakias’ sønn’ mangler i Lukas’ beretning. (Luk. 11: 50, 51) De finnes heller ikke i Matteus’ beretning i Det sinaittiske manuskript. De fleste bibelmanusskripter viser imidlertid at Jesus sa ’Sakarias’, Barakias’ sønn’.
Det er forståelig at en undres på hvilken mann Jesus siktet til, for det er over 20 menn i de hebraiske skrifter som kalles Sakarias eller Sakarja. Noen bibelkommentatorer mener at Jesus siktet til profeten «Sakarias, sønn av Berekias», som skrev Sakarias’ bok, men det er ikke noe som tyder på at han ble myrdet. — Sak. 1: 1.
Den vanligste oppfatning er at Jesus siktet til Sakarias, «presten Jojadas sønn», ettersom han ble steinet i hjel på kong Joas’ tid. (2 Krøn. 24: 20—22) Noe som støtter denne oppfatningen, er det faktum at Krønikebøkene står oppført sist i den tradisjonelle jødiske kanon, og på den måten blir Abel den første rettferdige mann som de hebraiske skrifter forteller ble myrdet, og Sakarias den siste. Det stedet hvor denne Sakarias døde, «i forgården til [Jehovas] hus», stemmer også overens med det Jesus sa om hvor denne hendelsen fant sted, nemlig «mellom templet og alteret».
Både i Abels og Sakarias’ tilfelle ble det forutsagt at den skyldige ville bli krevd til regnskap for det blod som var blitt utgytt. (1 Mos. 4: 10; 2 Krøn. 24: 22) Og når en sammenligner forholdene og begivenhetene på Sakarias’, Jojadas sønns, tid med forholdene og begivenhetene på Jesu tid, finner en også en slående likhet. Kort tid etter presten Sakarias’ død plyndret en syrisk hær Juda og fullbyrdet straffedommen over Joas. (2 Krøn. 24: 23—25) Etter at Jesus hadde redegjort for den blodskyld som hvilte på dem han snakket til, sa han: «Alt dette skal komme over denne slekt.» (Matt. 23: 36) Disse ordene ble oppfylt på Jerusalem og Juda i årene 70 til 73 e. Kr.
Hvem var så far til Sakarias? Var det Barakias eller Jojada? Noen har ment at den tilårskomne presten Jojada (2 Krøn. 24: 15) i virkeligheten var Sakarias’ bestefar, og at hans far (Barakias) ikke blir nevnt i de hebraiske skrifter, selv om hans navn kunne ha blitt bevart i prestenes slektregistre. En annen mulig forklaring — og den er mer sannsynlig — går ut på at Jojada, far til Sakarias, som ble myrdet, kan ha hatt to navn, slik tilfellet er med mange andre bibelske personer. (Se til sammenligning Matteus 9: 9 og Markus 2: 14.) Det er også interessant å legge merke til at betydningen av navnet Barakias (Jah velsigner) er nokså lik betydningen av navnet Jojada (Jehova vet eller akter på). Hvordan det nå enn forholder seg, kunne Jesus med rette henvise til mordet på Sakarias da han fordømte dem som forfulgte Guds tjenere på hans tid.