Spørsmål fra leserne

● Ifølge Johannes 18: 31 hadde jødene på Jesu tid ikke myndighet til å henrette lovovertredere. Hvordan kunne de da steine Stefanus til døde? H. H., USA.

Det hersker en viss usikkerhet med hensyn til hvor stor myndighet jødene på Jesu tid hadde når det gjaldt å avsi og fullbyrde dødsstraff. Mange lærde mener at jødene 40 år før templets ødeleggelse (i år 70 e. Kr.), det vil si omkring år 30 e. Kr., sluttet med å avsi dødsstraff. Dette synes å være i samsvar med det medlemmene av Sanhedrinet sa da de overga Jesus til den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus. Vi leser: «Pilatus sa da til dem: Ta I og døm ham etter eders lov! Jødene sa da til ham: Vi har ikke rett til å avlive noen.» — Joh. 18: 31.

Det kan imidlertid godt være at romerne lot de jødiske myndigheter få lov til å henrette dem som overtrådte lovene på det religiøse område, men ikke dem som overtrådte lovene på det politiske område. Ifølge den jødiske historieskriveren Josephus påpekte den romerske general Titus at romerne hadde gitt jødene lov til å henrette dem som vanhelliget templet. (Wars of the Jews, bok VI, kapittel II, avsnitt 4) Selv om dette viser hva som var den vanlige praksis, motsier det ikke det som står i Johannes 18: 31.

Jødenes religiøse ledere var mordere, og de var villige til å slå et uskyldig menneske i hjel for å nå sine mål. De la således opp råd om å ta livet av Jesus. (Joh. 8: 44; 11: 48—53) Det oppsto imidlertid et problem for dem. De var redd for at det ville bli opprør blant folket hvis de gikk til handling overfor Jesus, for det var mange som respakterte eller fulgte ham. (Matt. 26: 4, 5) Etter at de i hemmelighet hadde arrestert Jesus Kristus og dømt ham etter en religiøs anklage, forsøkte de derfor å få Pilatus til å sørge for at han ble henrettet. Landshøvdingen Pilatus kunne uten tvil gjøre det, for han sa til Jesus: «Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og har makt til å korsfeste [pelfeste, NW] deg?» (Joh. 19: 10) Hvis romerne henrettet Jesus på grunnlag av en politisk anklage, ville det i folkets øyne se ut som om de religiøse lederne ikke var ansvarlig for hans død.

Enten nå jødene hadde myndighet til å henrette dem som overtrådte lovene på det religiøse område, eller overhodet ikke hadde myndighet til å idømme noen dødsstraff, kunne de likevel «ta loven i sin egen hånd». Pøbelfbokker hadde ved flere anledninger forsøkt å ta livet av Jesus. (Joh. 8: 59; 10: 31; Luk. 4: 29) Ved hjelp av pøbelflokker og sammensvergelser forsøkte jødene å ta livet av Jesu apostler. (Ap. gj. 5: 33; 9: 23, 24; 14: 19; 21: 27—31; 23: 12) Enten nå jødene hadde rett til å ta livet av noen eller ikke, ble de, det vil si jødene i sin alminnelighet, de eldste, de skriftlærde og medlemmene av Sanhedrinet, rasende og «skar tenner» da de hørte Stefanus’ mesterlige tale. Fulle av vrede «skrek de med høy røst og holdt for sine ører, og stormet alle som én inn på [Stefanus] og drev ham ut av byen og steinet ham», slik at han døde. — Ap. gj. 6: 12; 7: 54—60.