Barn med en overbevisning

◆ Verdien av å studere Guds Ord med barn framgår tydelig av følgende beretninger fra Australia: Den seks år gamle datteren til et kristent ektepar hadde begynt i andre klasse på skolen. En morgen sa læreren at alle elevene skulle lære å be til Gud, og at de nå skulle ha bønn i klassen hver morgen. Barna ble bedt om å folde hendene, bøye hodet og gjenta bønnen etter læreren. Alt syntes å gå etter planen inntil læreren oppdaget at den piken vi har omtalt, hverken foldet hendene, bøyde hodet eller gjentok det læreren sa. Læreren ble meget sint og spurte henne om hvorfor hun ikke adlød ham. Hun svarte at hun ikke trodde på det de ba om, og at hun mente at det ikke var rett å be på denne måten. Læreren ble rasende og begynte å true henne, men hun holdt fast på det hun hadde lært av sine foreldre. Foreldrene fikk senere anledning til å forklare hvorfor deres datter hadde inntatt en slik holdning.

Også i et annet tilfelle ble det vist at et barn kan ha en sterk overbevisning. Hustruen og de unge sønnene til et Jehovas vitne besøkte en dag noen slektninger, som tilbød dem mat som blant annet besto av svart pølse. Barna hadde av sin far lært at svarte pølser gjerne inneholdt blod. Den yngste gutten, som var fire år gammel, ville ikke spise maten. Far hadde fortalt ham at det var blod i svarte pølser. Moren forklarte ham at disse pølsene utelukkende var laget av grønnsaker og kjøtt, og ikke av blod. Han ville likevel ikke spise, for far hadde fortalt ham at svart betydde blod. Moren og tanten forsøkte å overtale ham ved å si at han var dum og ufornuftig, men han svarte: «Jeg ville ikke spise den selv om jeg ble drept for det.» «Å jo, det ville du hvis du visste at du ville bli drept,» sa tanten. «Nei,» svarte han, «selv om himmelen falt ned over meg og drepte meg, ville jeg ikke spise blod.» Han spiste ikke pølsen. Så vidt han forsto, var det blod i den, og han ville ikke handle i strid med sin overbevisning, som han tydeligvis hadde fått ved å studere Bibelen sammen med sin far.