Det finnes en framtid for de døde
Kan en være sikker på at ens døde kjære vil få leve igjen? Hvilken framtid har de døde?
DET var 11. september 1965 — en sorgens dag for en liten gutt og hans bror og søster i tenårene. Det var imidlertid ikke noe uvanlig som fant sted. Millioner av mennesker har siden mistet noen av sine kjære og vært til stede i deres begravelser. Du har kanskje erfart den tomhet en føler når en har mistet en av sine kjære i døden. Hvor nedtrykt og fullstendig hjelpeløs kan en ikke føle seg i en slik situasjon! Det var nøyaktig slik disse tre barna følte seg da de sto der i kapellet og så sin mor ligge urørlig. Ved slike anledninger tenker en mye på de dødes framtid. Finnes det virkelig noe håp for dem? Kan den allmektige Gud virkelig føre de døde tilbake til livet? Vil en noen gang få glede seg over samvær med de av ens kjære som nå er døde? Før denne moren døde, hadde hun lært sine barn å tro at dette er mulig. Nå var det virkelig til stor trøst for barna å høre en Ordets tjener framholde bibelske beviser for at de døde virkelig vil kunne få en lykkelig framtid. Hvor trosstyrkende var ikke dette!
Taleren henledet oppmerksomheten på det løfte som ble gitt av Jesus Kristus, som oppildnet hele Galilea ved sine kraftige undergjerninger i det første århundre av vår tidsregning. Da Jesus foretok et kort besøk i Jerusalem i Judea for å feire påsken om våren i år 31, sa han til en jødisk tilhørerskare: «For liksom Faderen oppvekker de døde og gjør levende, således gjør også Sønnen levende hvem han vil. Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene [minnegravstedene, NW], skal høre hans røst, og de skal gå ut.» For et vidunderlig løfte! — Joh. 5: 21, 28, 29.
Tanken om en oppstandelse var ikke ny for disse jødene. De som tilhørte den populære sekten fariseerne, bekjente seg til troen på en oppstandelse. (Ap. gj. 23: 8) De trodde tydeligvis at Faderen, Jehova Gud, kunne oppreise de døde, og at han i gammel tid hadde gjort dette gjennom sine profeter Elias og Elisa. (1 Kong. 17: 17—24; 2 Kong. 4: 32—37) De trodde imidlertid ikke at Jesus hadde makt til å gjøre det. Har vi så i vår tid noe grunnlag for å tro på Jesu løfte om at de som er i minnegravstedene, skal komme ut på hans befaling?
Fram til dette tidspunkt hadde Jesus tydeligvis ikke oppvekt noen fra de døde, men kort tid etter viste han hva han vil gjøre når hans Fars tid er inne til det. Da Jesus og hans følge hadde kommet tilbake til Galilea, dro de til den lille byen Nain, som lå på den fruktbare Jisre’elsletten sørvest for Den galileiske sjø.
Idet de nærmet seg byen, ble de vitne til en gripende scene. Et begravelsesfølge kom ut av byen og mot dem. Det var en enke som hadde mistet sin eneste sønn. Kvinnens store sorg vakte Jesu medynk. Men hva kunne han gjøre?
Han sa til kvinnen at hun ikke skulle gråte mer, gikk bort til båren og sa henvendt til den døde: «Du unge mann! jeg sier deg: Stå opp! Og den døde reiste seg opp og begynte å tale; og han ga ham til hans mor.» For et vidunderlig mirakel! Jesus ga her til kjenne at han hadde makt over døden. Nyheten om dette spredte seg vidt og bredt. — Luk. 7: 11—18.
Senere samme år, da Jesus forkynte ved den nordvestlige bredd av Den galileiske sjø, kom synagogeforstanderen Jairus til ham og ba ham om å komme hjem til ham, hvor hans 12 år gamle datter var meget syk. Piken døde imidlertid før Jesus kom dit. Men da Jesus kom inn i huset, tok han henne «ved hånden og ropte: Pike, stå opp! Da vendte hennes ånd tilbake, og hun sto straks opp; og han bød at de skulle gi henne mat. Og hennes foreldre ble forferdet». — Luk. 8: 40—56.
Jesus viste her for annen gang at han har makt til å gjøre «levende hvem han vil». Vi har derfor god grunn til å feste lit til Jesu løfte om at han vil kalle de døde fram fra minnegravstedene.
Det var imidlertid mange mennesker i det første århundre som ikke ville tro på Jesu løfte om en oppstandelse, akkurat som mange mennesker i dag nekter å tro på det. Men Jesus tilveiebrakte enda kraftigere beviser for sin gudgitte evne til å oppfylle sitt løfte.
Dette skjedde omkring et år senere, ikke så lenge før han selv skulle dø utenfor Jerusalem. Jesus forkynte da tydeligvis på den andre siden av Jordan-elven, i Perea. Mens han var der, fikk han høre at hans kjære venn Lasarus i Betania, som var bror av Marta og Maria, var syk. Da han fikk høre dette, ble han to dager til der hvor han var, og så sa han til disiplene: «La oss dra til Judea igjen!» Men nå var Lasarus død.
Da de nærmet seg Betania, en liten by som lå omkring tre kilometer fra Jerusalem, hadde Lasarus allerede «ligget fire dager i graven». Marta kom først ut for å møte ham, og Jesus trøstet henne med håpet om oppstandelsen. Hun ga uttrykk for sin tro ved å si: «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den ytterste dag.» Da så Maria kom, falt hun ned for hans føtter og gråt: «Herre! hadde du vært her, da var min bror ikke død.» Andre venner, som hadde fulgt med Maria, gråt også.
Jesus ble dypt grepet av deres sorg. Han spurte: «Hvor har I lagt ham?» Da de gråtende slektningene sa: «Herre, kom og se!», begynte Jesus også å gråte. Til og med Jesus, som var i besittelse av overmenneskelig makt, ble dypt bedrøvet ved tanken på hvordan mennesker kan bli revet bort fra sin familie og sine venner.
Da de kom til graven, som var en hule med en stein foran inngangen, sa Jesus: «Ta steinen bort!» Men Marta protesterte: «Herre! han stinker allerede, for han har ligget i fire dager.» Men da Jesus talte om å «se Guds herlighet», tok de steinen bort. Jesus ba til Gud og ropte så med høy røst: «Lasarus, kom ut!» Bibelens beretning sier videre: «Da kom den døde ut, bundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svededuk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå!» — Joh. 11: 1—44.
Ja, Jesus kan oppvekke døde! Hvilket sikkert grunnlag har vi ikke for å tro på hans løfte om en oppstandelse! Hvor trosstyrkende er ikke disse beretningene fra Bibelen! De tre barna som ble omtalt i begynnelsen av artikkelen, fant stor trøst i dem. De er overbevist om at de vil få møte sin mor igjen i oppstandelsen.
Det finnes milliarder av døde som skal bli oppreist i «oppstandelsen på den ytterste dag», som Marta talte om. Men hvilken tilstand befinner de seg i nå? Er de i live og ved full bevissthet? Befinner de seg på et pinested eller i himmelen? La oss stille et annet spørsmål: Hvilken tilstand befant Lasarus seg i i de fire dagene da han var død og lå i graven? Andre døde befinner seg i samme tilstand.
Bibelens beretning sier ikke noe om at Lasarus fortalte at han hadde vært ved bevissthet og opplevd noe i løpet av disse fire dagene. Men er det ikke sannsynlig at han ville ha fortalt noe om det hvis han hadde vært i live i himmelen og nytt godt av de mange vidunderlige ting som menneskene er interessert i å få kjennskap til? Lasarus hadde imidlertid ikke noe slikt å fortelle. Og hvis han virkelig hadde levd et liv i himmelsk lykksalighet i disse fire dagene, ville det ikke da ha vært meget ukjærlig av Jesus å rykke ham bort derfra og føre ham tilbake til liv på jorden?
Grunnen til at Lasarus ikke hadde noe å fortelle fra disse fire dagene, er at han ikke visste noe. Han hadde vært i en ubevisst tilstand. Ingen del av ham hadde overlevd døden og levd videre et annet sted. Han var virkelig død. Bibelen sier: «De døde vet ikke noen ting.» (Pred. 9: 5) Guds Ord viser tydelig at mennesket ikke har en udødelig sjel, en sjel som fortsetter å leve etter døden. Det sier for eksempel at «den sjel, som synder, den skal dø». — Esek. 18: 4, eldre norsk overs.; Es. 53: 12.
De tre barna forsto dette. De visste at deres mor ikke lever videre noe annet sted, men at hun er i en ubevisst tilstand, at hun sover i døden. Men hvordan vil de døde vende tilbake? Hva slags legeme kommer de da til å ha? Hvor vil de bli brakt tilbake? Når vil de bli det?
Jesus ble oppreist av Gud på den tredje dag etter sin død. (Ap. gj. 2: 32; 10: 40) Han ble oppreist til himmelsk liv som en åndeskapning. (1 Pet. 3: 18) Jesus ble på denne måten «førstegrøden» av dem som får del i det som kalles «den tidlige oppstandelse fra de døde» eller «den første oppstandelse». (1 Kor. 15: 20—23; Fil. 3: 11, NW; Åpb. 20: 6) De som får del i denne oppstandelsen, blir oppreist som åndeskapninger til å herske sammen med Jesus Kristus i himmelsk herlighet. (1 Kor. 15: 43, 44) Bibelen viser imidlertid at det bare er 144 000 personer som får del i denne «tidlige oppstandelse» og vinner himmelsk liv. (Åpb. 14: 1—3) Hvordan forholder det seg så med alle de andre døde? Når og hvordan kommer de til å bli oppreist?
«Oppstandelsen på den ytterste dag» er den alminnelige oppstandelse som milliarder av mennesker vil få del i i og med at de blir ført ut av sine graver til liv her på jorden. (Joh. 11: 24) Dette vil bli en oppstandelse «både av rettferdige og av urettferdige». De vil få glede seg over livet på Guds herlige, 1000 år lange Rikets dag. (Ap. gj. 24: 15; 17: 31) Dette millennium vil begynne etter at den nåværende, onde tingenes ordning er blitt ødelagt i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», som kalles Harmageddon, og etter at Satan Djevelen er blitt bundet og kastet i avgrunnen. (Matt. 24: 3, NW; Åpb. 16: 14—16; 20: 1—6) Da vil de døde bli oppreist til liv på en renset jord, en jord hvor Gud igjen har innført paradisiske forhold. — Luk. 23: 43, NW.
De som blir oppreist i oppstandelsen, vil få en frisk kropp og et friskt sinn, og de vil få full anledning til å lære sin store Skaper å kjenne og oppnå menneskelig fullkommenhet. Selv om de ikke vil bli oppreist i det samme legeme som de hadde da de døde, vil de være de samme personene. Jehova Gud vil frambringe hvert enkelt menneskes millioner av særtrekk, ikke bare de som er nedarvet, men også de som er et resultat av den innflytelse vedkommende ble utsatt for i sin levetid. Ja, Gud vil med usvikelig nøyaktighet gjenskape hans personlighet, slik at venner og slektninger vil kjenne ham igjen.
Hvor vidunderlig er ikke dette! Hvilken lykkelig tid vil det ikke bli når menneskene blir gjenforent med sine døde kjære! Hvilken glede og lykke kommer ikke til å råde når Jesu løfte blir oppfylt! Ja, «alle de som er i gravene [minnegravstedene, NW], skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse». — Joh. 5: 28, 29.
Av disse ordene framgår det at noen mennesker på grunn av sin rettferdige oppførsel etter oppstandelsen vil bli erklært verdige til å fortsette å leve. De som på den annen side er ulydige og nekter å følge Guds lover etter at de er blitt oppreist, vil imidlertid få en fordømmende dom, og de vil bli avskåret fra livet for bestandig. En faktor som vil ha innvirkning på den handlemåte en person kommer til å følge etter sin oppstandelse, er personens tidligere livsmønster. Jesus viste dette da han sa at det på dommens dag ville gå noen av dem som ble oppreist, tåleligere enn de galileere som var fra Korasin, Betsaida og Kapernaum, og som forkastet ham da han var her på jorden. — Matt. 10: 15; 11: 20—24.
Nå i vår tid er det spesielt viktig å følge Guds rettferdige prinsipper. Hvorfor det? Legg merke til hva Bibelen sier vil skje når Jesus Kristus blir åpenbart som domsfullbyrder i Guds krig, Harmageddon: «Han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium, de som skal lide straff, en evig fortapelse.» — 2 Tess. 1: 7—9.
Ja, vi nærmer oss nå den tid da Guds dom vil bli fullbyrdet. De som blir tilintetgjort sammen med denne tingenes ordning, vil aldri vende tilbake. Gå derfor til handling nå! Lær Gud å kjenne og vær lydig mot Jesu Kristi evangelium! Da vil du få del i den ubeskrivelige glede å ta imot dine kjære når de blir oppreist fra de døde.