Gjør du ditt beste?
I EN konkurranse av et eller annet slag er det helt naturlig at en gjør sitt beste. En kunstner som ønsker å vinne en pris for sitt maleri på en utstilling, vil høyst sannsynlig gjøre sitt beste, og det vil også en musiker som forsøker å vinne anerkjennelse eller en pris ved en musikkfestival. En idrettsmann som er ivrig etter å vinne i en sportskonkurranse, vil også anstrenge seg til det ytterste. — 1 Kor. 9: 24.
Men hvordan er det med mange andre? Dessverre er det blitt slik at flere og flere kontorfunksjonærer, fabrikkarbeidere, husmødre, skoleelever og mange andre blir mindre og mindre interessert i å yte sitt beste. Folk har en tendens til å være tilfreds med bare å gi av sin tid, men ellers ikke gjøre noe mer enn høyst nødvendig.
Denne tendens kan sies å være et symptom på det moralske forfall som preger vår tids mennesker. På grunn av den forutsagte ’tiltagende lovløshet’ og det moralske sammenbrudd rår det i vår tid en tydelig mangel på samvittighetsfullhet, en mangel på ansvarsfølelse overfor Gud. Villigheten til å anstrenge seg for å gjøre sitt beste blir mindre og mindre. — Matt. 24: 12, NW.
Men både vårt liv og våre fysiske og mentale evner er gaver Skaperen har betrodd oss. Hva vi enn måtte få å gjøre, er vi forpliktet til å gjøre det på den beste måten. Den vise kong Salomo sa: «Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.» Og apostelen Paulus sa: «Det I gjør, gjør det av hjertet.» Plikten til å gjøre ’alt det en er i stand til å gjøre med sin kraft’, og å gjøre det «av hjertet» har tre sider. For det første skal en gjøre alt det en har å gjøre, så godt som mulig, for det annet skal en gjøre så meget en kan i betraktning av ens evner, krefter og tid, og for det tredje skal en gjøre det med et rett motiv. — Pred. 9: 10; Kol. 3: 23.
Hvis en skal kunne gjøre sitt beste, må en konsentrere seg om det en skal gjøre. Det hjelper også å være interessert i arbeidet og forsøke å finne glede i det. En bør dessuten holde seg i god form ved å sørge for at en får tilstrekkelig med søvn, spiser riktig og unngår alle slags overdrivelser og utsvevelser.
Ettersom Bibelen inneholder så mange gode formaninger om at en bør gjøre sitt beste, kan en vente at den som regelmessig leser Bibelen, får hjelp til virkelig å gjøre sitt beste. En av De forente staters store statsmenn fra det forrige århundre, Abraham Lincoln, leste regelmessig i Bibelen og bestrebet seg på å gjøre sitt beste. Han sa en gang: «Hvis jeg skulle forsøke å lese, for ikke å snakke om å besvare, alle de angrep som blir rettet mot meg, ville jeg ikke få gjort noe annet. Jeg gjør det jeg formår — det beste jeg kan, og det har jeg tenkt å fortsette med like til det siste.» En av fordelene ved å gjøre sitt beste er at det hjelper en til å tåle urettferdige angrep.
En annen fordel ved det å gjøre sitt beste er at det gir en selvrespekt. En oppnår en indre tilfredshet ved å vite at en ikke har gitt etter for fristelsen til å sjuske med sitt arbeid eller bare fare over det, fordi ingen kontrollerer det en gjør. Det gir en tilfredshet å vite at en har tuktet seg selv og gjort det beste en på noen måte kunne. Andre mennesker får kanskje aldri vite hvorvidt du gjorde ditt beste i forbindelse med en bestemt oppgave, men du vet det, og hvis du gjorde det, da har du også den tilfredshet å vite at du nådde opp til de krav som du vet en bør stille til seg selv. Bibelen viser at apostelen Paulus fant tilfredshet i å gjøre sitt beste, i å leve i samsvar med høye, men vanskelige normer, for eksempel ved å forkynne på steder hvor ingen andre før hadde forkynt, og ved ikke å ta imot økonomisk hjelp av visse kristne. — 1 Kor. 9: 18; 2 Kor. 10: 15—17.
Det følger også stor tilfredshet med det å kunne betrakte resultatene av det en har gjort. Resultatene vil naturligvis bli mye bedre hvis en har gjort alt en kunne, og gjort det så godt en kunne. Belønningen kan godt være en følelse av stolthet over det en har utført, men denne følelsen er helt normal og på sin plass. «En mann som er dugelig i sin gjerning — han kan komme til å tjene konger.» — Ordspr. 22: 29.
Det å gjøre sitt beste er også å legge praktisk visdom for dagen, ettersom det da er mindre sannsynlig at en vil bli kritisert av dem en arbeider for eller forsøker å behage. Men det er ikke alt. Det kan også føre til forfremmelse, slik tilfellet var med Josef, patriarken Jakobs sønn. Bibelen forteller at Gud var med Josef, både mens Josef var trell i Potifars hus, og mens han var i fengsel, men han må helt sikkert også ha gjort sitt beste, ettersom han ble satt over alle sine medtreller og medfanger. — 1 Mos. 39: 1—23.
Et annet bibelsk eksempel som viser at det er forstandig å gjøre sitt beste, har vi i den trofaste kong Esekias. Om ham leser vi: «Alt det som han tog seg fore, . . . det gjorde han av alt sitt hjerte, og det lyktes for ham.» Ja, han la hele sitt hjerte, sin sjel i det han gjorde, og Jehova velsignet ham. — 2 Krøn. 31: 21.
Når det gjelder en kristen forkynner, kan en si at det som i første rekke hjelper ham til å gjøre sitt beste, er at han vet at det behager Jehova Gud, og at Jehova vil belønne ham. At dette ikke bare omfatter hans forkynnelsesarbeid, men også alt hva han ellers gjør, framgår av apostelen Paulus’ ord: «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» Gud fortjener det beste vi har. Paulus skrev følgende til de kristne treller i Kolossæ: «Vær lydige i alle ting imot eders herrer etter kjødet, ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold, idet I frykter Herren! . . . for I vet at I skal få arven til lønn av Herren.» — 1 Kor. 10: 31; Kol. 3: 22—24.
Ja, det er mange grunner til at en bør forsøke å gjøre sitt beste. Det gir en selvrespekt, det gjør en tilfreds med sitt arbeid, og det gir en håp om framgang og lykke. For den innvigde, kristne forkynner betyr det også at han vil få den belønning som består i Guds godkjennelse.