«En skal lyde Gud mer enn mennesker»

I mange land er Jehovas vitners arbeid forbudt, men det forhindrer ikke at vitnene også der utfører sitt gudgitte forkynnelsesarbeid, for de vet at det er ’en nødvendighet som påligger dem’. (1 Kor. 9: 16) I Sovjetunionen kan vitnene for eksempel ikke gå fra dør til dør, og de har heller ikke litteratur som de kan tilby folk. De går derfor fram på andre måter. Noen ganger later de som om de kommer for å kjøpe et eller annet, og begynner å snakke med folk om dette. De prøver så ganske snart å dreie samtalen inn på noe i forbindelse med Guds rike. Andre ganger forsøker de å komme i kontakt med mennesker som har en bibel, og spør dem om de vil selge den. Mange lurer da på hvorfor forkynneren er så interessert i den «gamle boken», og forkynneren benytter da anledningen til å forklare hvor verdifull Bibelen er. Når forkynneren skal til å gå igjen, vil beboeren kanskje ikke lenger selge bibelen sin, men vil selv begynne å lese i den og studere sannheten. Vitnene går også til kirkegårder når det finner sted begravelser der. Der begynner de å snakke med folk og spørre dem om hvorvidt de har lurt på hvorfor menneskene dør, om de tror at det vil bli en oppstandelse, og om de kan tenke seg at noen mennesker ikke behøver å dø i det hele tatt. Det varer da vanligvis ikke så lenge før de får i gang en samtale om det gode budskap om Guds rike. Det er Jehovas vitners sikre religiøse overbevisning som gjør at de i slike land som Sovjetunionen velger å «lyde Gud mer enn mennesker». — Ap. gj. 5: 29.