Spørsmål fra leserne
● Etter vannflommen plantet Noah en vingård, begynte å drikke av vinen og ble beruset. (1 Mos. 9: 20, 21) Hvordan bør vi se på Noahs beruselse i betraktning av at Bibelen fordømmer drukkenskap og til og med sier at drankere ikke skal arve Guds rike? — B. M., USA.
Angående det at Noah drakk vin så han ble beruset, leser vi i 1 Mosebok 9: 20, 21: «Og Noah var jorddyrker, og han var den første som plantet en vingård. Og han drakk av vinen og ble drukken, og han kledde seg naken inne i sitt telt.» Vinen hadde tydeligvis en meget kraftig virkning på Noah, som på det tidspunkt var over 600 år gammel, for beretningen sier: «Da så Noah våknet av sitt rus.» (1 Mos. 9: 24) Det kan derfor ikke være tvil om at han var temmelig beruset.
Når en leser beretningen i 1 Mosebok 9: 20—27, bør en imidlertid være oppmerksom på at Jehova Gud ikke noe sted i sitt Ord fordømmer Noah på grunn av denne hendelsen. Dette betyr naturligvis ikke at Gud ser gjennom fingrene med drukkenskap, for Bibelen viser at det ikke er tilfelle. (Ordspr. 23: 20, 21, 29—35; 1 Kor. 6: 9, 10) I Noahs tilfelle kan Jehova imidlertid ha funnet at det forelå formildende omstendigheter. Beretningen i 1 Mosebok er kort, og hendelsen blir ikke omtalt andre steder i Bibelen. Noah ble tydeligvis uforvarende beruset av vinen, som han muligens drakk fordi han var trett eller nedfor eller av en annen grunn — det sier Bibelen ikke noe om. Vinen kunne for den saks skyld på grunn av de forandrede atmosfæriske forhold etter vannflommen kanskje ha gjæret mer enn han var klar over. Det er imidlertid sikkert at Noah ikke var noen uforbederlig dranker. Det står ingenting i Bibelen som tyder på at han hadde for vane å drikke så mye vin at han ble beruset. Nei, Bibelen sier ikke engang at han noensinne ble beruset igjen.
Når de bibelske skribenter fordømte drukkenskap og oppfordret menneskene til å unngå denne lasten, trakk de aldri fram Noah som et dårlig eksempel. De sa heller aldri noe nedsettende om ham på grunn av denne beklagelige hendelsen. Apostelen Peter kalte Noah «rettferdighetens forkynner». (2 Pet. 2: 5) Da apostelen Paulus skrev til de kristne hebreere, sa han at Noah ved sin tro «fordømte . . . verden og ble arving til rettferdigheten av tro». (Heb. 11: 7) Paulus betraktet Noah som en av dem som utgjorde den store sky av trofaste, førkristne vitner for Jehova. (Heb. 12: 1) Og da Jesus Kristus sammenlignet Noahs dager med «Menneskesønnens dager» eller tiden for hans annet nærvær uttalte han seg ikke fordømmende om Noah. — Luk. 17: 26, 27.
Noah bør derfor ikke stilles i klasse med dem som gjør det falne kjøds gjerninger og kanskje gir seg av med «drikk, svir og annet slikt». (Gal. 5: 19—21) Den trofaste Noah bør heller ikke sammenlignes med mennesker som er blitt døpt som kristne, men som begynner å få for vane å drikke seg beruset. Slike mennesker har ikke uforvarende kommet til å drikke for mye av en berusende drikk ved et enkelt tilfelle. De er virkelige drankere som ikke angrer, og må bli utstøtt fra den rene kristne menighet. Apostelen Paulus hadde slike mennesker i tankene da han skrev følgende til de kristne i Korint: «Men det jeg skrev til eder, var at I ikke skulle ha omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver, så I ikke engang eter sammen med ham.» (1 Kor. 5: 11) Hvis slike drankere ikke angrer, vil de aldri få oppleve Guds rikes velsignelser.
La oss anta at en innvigd kristen i vår tid i likhet med Noah uforvarende blir beruset i sitt eget hjem fordi han ved en anledning drikker for mye av en alkoholholdig drikk. Dette har aldri hendt før, og han bestemmer seg for å være forsiktig, så det aldri hender igjen. Hva bør han gjøre? Han er selvfølgelig ingen uforbederlig dranker. Og det er ikke fornuftig å tro at han på grunn av denne ene hendelsen skulle bli fordømt av Gud for all tid, slik at han ikke hadde noen mulighet til å oppnå evig liv som en gave fra Jehova. (Rom. 6: 23) En slik kristen bør imidlertid i bønn til den allmektige Gud gi uttrykk for at han er oppriktig bedrøvet på grunn av det som har skjedd. Han bør be til Jehova gjennom Kristus, be om at Gud i sin nåde må tilgi ham. (5 Mos. 4: 31; Sl. 51) Han bør også være fast besluttet på ikke å begå et slikt feiltrinn igjen. Men hvis en slik kristen fortsatt skulle være bekymret på grunn av det han har gjort, bør han søke den åndelige hjelp han kan få ved å følge rådet i Jakob 5: 13—16.
● Sømmer det seg for kristne å «utbringe en skål» når de kommer sammen? — M. D., USA.
I noen land er det alminnelig at når venner skal skille lag, drikker de til avskjed ved å løfte sine glass, som inneholder en eller annen alkoholholdig drikk, og slå dem sammen samtidig som de sier «skål» eller noe lignende. I brylluper er det likeledes alminnelig å utbringe en skål for brudeparet, noe som vil si at en drikker på de nygiftes sunnhet og lykke. Forståelig nok er det noen som spør om det bibelsk sett er riktig av de kristne å utbringe en skål.
Det er klart at det ikke er galt av en kristen å ønske en venn lykke og sunnhet. Det ville heller ikke være galt av flere kristne å ønske hverandre dette samtidig. De i åndelig forstand eldste menn i den kristne menighet i det første århundre avsluttet et brev til de kristne menigheter med en uttalelse som kan oversettes slik: «Måtte dere være ved god helse!» — Ap. gj. 15: 29, NW.
Men er dette hele bakgrunnen for det å utbringe en skål? Hvorfor løfter en glassene eller krusene og slår dem sammen? Er det en levning av en eller annen skikk? Legg merke til hva The Encyclopædia Britannica, 11. utgave, bind 13, side 121, sier:
«Den skikk å ’skåle’ for de levende er sannsynligvis hentet fra det gamle, religiøse ritual som besto i å drikke på gudenes og de dødes sunnhet. Under sine måltider frambar grekerne og romerne drikkoffer til sine guder, og under seremonielle festmåltider drakk de på gudenes og de dødes sunnhet.» Etter å ha vist hvordan slike hedenske skikker ble holdt i hevd blant skandinaviske og teutoniske folkeslag, sier dette oppslagsverket videre: «Det å drikke på levende menneskers sunnhet må ha hatt nær tilknytning til disse drikkeskikkene.»
De fleste mennesker er sannsynligvis ikke klar over at når de skåler, tar de kanskje etter den skikk som besto i å løfte opp et drikkoffer til hedenske guder. En trofast kristen vil naturligvis ikke være med på å frambære et virkelig offer til en avgud, for han vet at han «kan ikke drikke Herrens kalk og onde ånders kalk». (1 Kor. 10: 21) En moden kristen vil til og med unngå å gjøre noe som minner om falske religiøse ritualer. En slik handlemåte, som vitner om åndelig modenhet, behager Jehova. Husk at Gud spesielt advarte israelittene mot å ta etter de religiøse skikker som de hedenske folkeslag omkring dem hadde. — 3 Mos. 19: 27; 21: 5.
Hvis en kristen ønsker at et annet menneske skal bli velsignet, bør han i oppriktighet vende seg til Gud i bønn og ikke følge tradisjoner som har sitt utspring i hedensk tilbedelse, som Jehova avskyr. — Fil. 1: 9; 2 Kor. 1: 11.
Overalt på jorden har menneskene en mengde skikker og tradisjoner. Hvis en moden kristen vet at en bestemt skikk har direkte utspring i falsk religion, vil han naturligvis ta avstand fra den. En kristen behøver imidlertid ikke å ta avstand fra enhver skikk. Noen skikker kan simpelthen være uttrykk for alminnelig takt og tone og er ikke av religiøs opprinnelse, som for eksempel det å hilse ved å trykke en annen i hånden eller bukke. (1 Mos. 23: 7) Hver enkelt kan tenke over hva han vet om en bestemt skikk, og bli klar over hva han selv legger i den. Hvorfor følger han denne skikken? Han kan også spørre seg selv: ’Kommer andre til å ta anstøt hvis jeg gjør dette, eller vil folk i sin alminnelighet forbinde mine handlinger med falsk religion?’ (1 Kor. 10: 32, 33) Enhver kristen må selv avgjøre hva han har samvittighet til å gjøre. Vi bør derfor alle ta et veloverveid standpunkt i slike spørsmål, slik at vi kan ha en ren samvittighet. — Ap. gj. 23: 1; 2 Kor. 1: 12.