Den blomstrende byen Korint

ETTERSOM oldtidens Korint, der den kristne apostel Paulus hadde stor framgang med sin misjonsvirksomhet, overstrålte alle de andre byene i Hellas med sine kunstverker, er den blitt kalt Hellas’ smykke. Dens malerier, dens billedhuggerarbeider og først og fremst dens bronsestøpninger ble utført med den største dyktighet. Historikeren John Lord sier i sin beskrivelse av den i Beacon Lights of History: «Korint var rikere og mer overdådig enn Aten og var i besittelse av både de mest verdifulle maleriene og de skjønneste statuene i Hellas. Nesten fem kilometer av en enkelt gate var prydet med kostbare bygninger.» Dens skjønne kunstverker gjenspeilte dens velstand. Som en kan vente der det er stor velstand, var korintierne preget av en materialistisk ånd. De kristne på den tiden da apostelen Paulus var der, måtte kjempe mot den til stadighet.

På grunn av at Korint ligger på den istmusen eller landtangen som forbinder den sørlige del av den greske halvøy med fastlandet, ble den en uvanlig velstående by. Den hadde to havner. Den ene var Lekai’on som lå på vestsiden av landtangen. Den østlige havnen, Kenkreæ, lå nesten 14 kilometer fra Korint. Da apostelen Paulus etter sin annen misjonsreise vendte tilbake til Syria sjøveien, var det i Kenkreæ han begynte sjøreisen. — Ap. gj. 18: 18.

Handelsskipene pleide å legge til i en av disse havnene og losse lasten. Lasten ble deretter transpotert over den andre havnen hvor den ble lastet over i et annet skip, og sjøreisen kunne fortsette. De små skipene ble ikke engang losset, men ble trukket over landtangen på en skinnegang.

Handelsveien gjennom Korint var en av de tre viktige handelsveiene som forbandt Vesten med Østen. De som reiste fra Efesos i Lilleasia, kunne for eksempel seile til Kenkreæ, krysse landtangen og så gå om bord i et skip til Brundisium, som ligger på østkysten av det vi i dag kaller italia. Reisende og kjøpmenn hadde god grunn til å foretrekke veien gjennom Korint, for da unngikk de de farlige stormpiskede forbergene på den greske halvøy, som de måtte seile rundt hvis de ikke tok veien om Korint.

En skipskanal som skar gjennom landtangen, var romernes store ønske — de så fordelene ved en slik kanal. I 67 e. Kr. ble det gjort et forsøk på å grave en kanal, men planen mislyktes. I 1893 lyktes det endelig å grave den, og den er fremdeles i bruk i dag.

Byen Korint lå ved foten av et fjell som hevet seg 566 meter over havet. På den flate toppen av dette fjellet hadde Korint sitt akropolis eller sin befestede del. Her lå også templet for Afrodite eller Venus, den sanselige kjærlighets gudinne. Selv om korintierne tilba mange andre guddommer, dyrket de henne mest. I hennes tjeneste var det om lag 1000 tempelslavinner som tjente henne som skjøger. De bidro i høy grad til Korints rykte som en umoralsk by. Rikmennene betraktet det som en ære å få vie sine vakreste slavinner til tjeneste for denne gudinnen.

Omgitt som de kristne i Korint var av grov avgudsdyrkelse og fornedrende umoral, trengte de kraftige formaninger som kunne hjelpe dem til å opprettholde renhet i Guds øyne. Det er grunnen til at apostelen Paulus talte så kraftig om avgudsdyrkere og moralsk urenhet i sine brev til dem. — 1 Kor kap. 5, 6; 2 Kor. 6: 14—18.

Ettersom Korint var en meget gammel by, kanskje en av de eldste i Hellas, var den et sted hvor mange guddommer ble tilbedt. Det fantes en helligdom for efesernes Artemis, en for Atene, en for Zevs eller Jupiter, helligdommer for Isis og Serapis, altre for Helios, flere helligdommer for Apollon, en for Poseidon eller Neptun, en for Hera eller Juno, et tempel for alle gudene, et tempel for Herakles, et for Hermes, et for Octavia og et for Asklepios. Statuer av guder og heroer sto på rekke og rad langs gatene og de offentlige plassene i byen.

I Asklepios’ tempel har arkeologene funnet etterligninger i terrakotta av legemsdeler som syke folk brakte til templet som et takkoffer til sin gud. Asklepios ble sett på som legekunstens gud. Disse etterligningene av legemsdeler som plaget tilbederne, ble malt i deres naturlige farger. En lignende ofring av kopier av syke legemsdeler til en guddom blir i dag utøvd av katolikker i Honduras. Der gir folk etterligninger av sine syke legemsdeler til bildet av «Jomfruen i Suyapa». Disse etterligningene er formet i gull eller sølv. Hundrevis av dem henger på veggene i kirken. I motsetning til katolikkene nektet de kristne i Korint å anta hedningenes religiøse skikker. — 1 Sam. 5: 12; 6: 4—11.

Korints torg eller agora var brolagt med marmor, og det var omgitt av offentlige bygninger og forretninger. Det var hit de jødene som forfulgte Paulus, førte ham for å stille ham fram for landshøvdingen Gallio. I apostlenes gjerninger 18: 12 finner vi en beretning om dette: «Men da Gallio var landshøvding i Akaia, reiste jødene seg alle som én mot Paulus og førte ham for domstolen.» Dommersetet var en høy talerstol på torget. Den ble kalt bemaen, og den var et rikt utstyrt byggverk, dekket med marmor og fine utskjæringer. På hver side av bemaen på selve agoragrunnen var det to venterom med mosaikkgulv og marmorbenker. Her ventet folk på tur til å komme med bønner og framføre saker for landshøvdingen.

Byen hadde god vannforsyning. Det underjordiske vannløp ble tappet ved hjelp av tunneler som ledet vannet til fire reservoarer med en samlet kapasitet på over 380 000 liter. Fra hovedkilden løp det underjordiske vannkanaler under butikkene på agoraen. I hver butikk fantes det en brønn som var forbundet med en av disse kanalene. Ved å senke vin og matvarer ned i disse brønnene kunne kjøpmennene oppbevare det kjølig.

Materielt sett var Korint en blomstrende by, men det kunne ikke bevare den. De som levde i dens materialisme og tøylesløshet, kan ikke bli hjulpet av den nå som de er en del av dens støv. Deres mange falske guder kan heller ikke gjøre noe for dem. Men de i Korint som holdt fast ved de kristne sannheter som Paulus forkynte, hadde et sikkert håp om å bli oppreist fra de døde som arvinger til himlenes rike sammen med sin Herre Jesus Kristus. — 1 Kor. 15: 12—57.