Opprinnelsen til kristenhetens ritualer og seremonier

✔ I sitt verk Ecclesiastical History forteller John Lawrence von Mosheim om det kompromiss kristenheten inngikk helt fra begynnelsen av i Konstantins dager for å få flere hedninger til å anta kristendommen: «Mens keiserne med sin oppmuntrende omsorg forsøkte å fremme den kristne religion, fordunklet biskopene med sin ubetenksomme fromhet dens sanne natur og svekket dens kraft ved å forøke dens ritualer og seremonier. Augustinus kom med den velkjente bemerkning at det åk som en gang ble lagt på jødene, var lettere å bære enn det som ble lagt på mange kristne på hans tid, for de kristne biskopene innførte i den kristne tilbedelse med små forandringer de seremonier og forordninger hvorved grekerne, romerne og mennesker av andre nasjonaliteter tidligere hadde gitt uttrykk for sin fromhet og ærbødighet overfor sine innbilte guder, for de gikk ut fra at folk lettere ville anta kristendommen hvis de så at de seremonier som var blitt overlevert fra deres fedre, ble benyttet uforandret av de kristne, og forsto at Kristus og martyrene ble tilbedt på samme måte som deres guder var blitt tilbedt tidligere.

«Det var naturligvis på den tiden liten forskjell mellom de kristnes offentlige tilbedelse og grekernes og romernes offentlige tilbedelse. I begge disse formene for tilbedelse ble det benyttet prektige drakter, mitraer, tiaraer, vokslys, bispestaver, prosesjoner, renselser, bilder, gull- og sølvkar og utallige andre ting. Så snart Konstantin hadde frasagt seg sine forfedres religion, ble det overalt oppført templer som ble smykket med bilder og billedstøtter, og som både utvendig og innvendig var meget lik helligdommene og templene for gudene. Disse templene . . . ble innvigd med stor pomp og prakt og med seremonier som i stor utstrekning var lånt fra romernes gamle prestelige lov.» — Sidene 276, 277, bok II, kapittel IV.

I stedet for å låne fra hedningene fulgte de første kristne den guddommelige befalingen:· «Gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent.» De satte derved et godt eksempel for de sanne kristne i vår tid. — 2 Kor. 6: 17.