Spørsmål fra leserne

● Hva betyr Apostlenes gjerninger 6: 15 hvor det står at Stefanus’ ansikt var «som en engels ansikt»? Ble han forklaret slik Jesus ble?

Bibelens beretning i Apostlenes gjerninger, kapitlene 6 og 7, forteller om hvordan Stefanus forsvarte seg overfor Sanhedrinet, og i kapittel 6, vers 15, står det: «Og da alle de som satt i rådet, stirret på ham, så de hans ansikt som en engels ansikt.» Dette skriftstedet betyr ikke nødvendigvis at Stefanus ble forklaret, slik som Jesus ble på forklarelsens berg. Det må likevel ha vært noe ved Stefanus’ ansikt som gjorde et dypt inntrykk på medlemmene av Sanhedrinet. Det var naturligvis ikke uvanlig at dommerne betraktet ansiktet til den fangen de hadde foran seg, for undertiden kunne det røpe om han var skyldig eller uskyldig. Stefanus sto nå fram i retten, ikke med et nedslått ansiktsuttrykk som en som hadde gjort seg skyldig i en forbrytelse, ville hatt, men med et ansikt som på en engel, en budbærer som var sendt av Gud, en som hadde tillit til at Gud støttet ham. Hans ansikt viste at han var rolig og uredd, for han stolte på Gud. Som Jesus kort tid før hadde sagt: «Min fred gir jeg eder; . . . Eders hjerte forferdes ikke og reddes ikke!» — Joh. 14: 27.

Bibelen beskrivelse av utseendet av engler som til sine tider viste seg for Jehovas tjenere, viser at en engels utseende er fryktinngytende. Stefanus, som var fylt med hellig ånd, gjenspeilte derfor noe som representerte Guds herlighet, og Stefanus’ ansikts utseende gjorde derfor sterkt inntrykk på hans fiendtlig innstilte dommere. Men da Stefanus avslørte at hans jødiske motstandere var skyldige i drapet på «den rettferdige», Jesus Kristus, undret de seg ikke lenger, men følte seg krenket. Da Stefanus hadde refset dommerne, «stakk det dem i deres hjerter, og de skar tenner mot ham». Men Stefanus «var full av den Hellige Ånd og skuet ufravendt opp mot himmelen, og han så Guds herlighet, og Jesus stå ved Guds høyre hånd». Dette synet styrket ham, og derfor kunne han stå overfor disse urettferdige dommerne med full forvissning om at han hadde gjort Guds vilje. — Ap. gj. 7: 52, 54, 55.