Tukter du deg selv i små ting?

EN KRISTEN forkynner sto på et travelt gatehjørne i det fasjonable Brooklyn Heights-strøket i New York og delte ut innbydelser til et bibelsk foredrag som het «Verdsetter du tukt?» De fleste som gikk forbi, tok villig imot innbydelsene som han tilbød med et vennlig smil, men en velkledd dame avslo og sa i en bestemt tone til den damen hun gikk sammen med: «Jeg ønsker ikke tukt!»

Ved det denne kvinnen sa, viste hun at hun hadde den vanlige feilaktige oppfatning angående tukt, nemlig at det er ensbetydende med refselse og straff. Det er sant at det undertiden blir brukt i denne betydningen, for eksempel når den vise kong Salomo gir følgende råd til foreldre: «La ikke den unge være uten tukt! Når du slår ham med riset, skal han ikke dø.» «Dårskap er bundet fast til den unges hjerte; tuktens ris driver den bort.» — Ordspr. 23: 13; 22: 15.

Tukt har imidlertid også en annen betydning. Et annet ord for tukt er nemlig disiplin, og dette ordet kommer fra det latinske disciplina, som bokstavelig betyr undervisning. I Websters ordbok blir dette ordet definert som «oppdragelse eller erfaring som tukter, former, styrker eller fullkommengjør, særlig de mentale evner eller den moralske karakter». En skribent bemerket således at en «har behov for den disiplin det er å arbeide hardt og stå tidlig opp», og en annen talte om den person som «er villig til å underkaste seg en hard disiplin for å oppnå en ønskverdig kunnskap eller dyktighet»

Det er sant at disiplin eller tukt i seg selv ikke er behagelig eller lett. Å ta imot den er ikke å følge den minste motstands vei. Bibelen viser tydelig dette når den sier: «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» — Heb. 12: 11.

Ja, det er forstandig å ta imot tukt, enten det nå er i form av undervisning eller i form av straff. Men det er enda mer forstandig å tukte seg selv, og å gi akt på formaningen: «Hold fast ved tukt; slipp den ikke. Vern om den, for den er ditt liv.» Og det vi bør begynne med, er de små ting. — Ordspr. 4: 13, NW.

Hvorfor det? Jo, for hvis vi tukter oss selv i små ting, vil det være lettere å gjøre det i store ting, i slike ting som selve livet vårt er avhengig av. Hvis du for eksempel tukter deg selv i samsvar med Jesu ord i Matteus 5: 28 om ikke å se på en kvinne for å begjære henne, vil du sannsynligvis ikke komme til å gjøre deg skyldig i grov umoral. Hvis du gir akt på den formaningen som ligger i det som sies i 2 Korintierne 10: 5, om å ta enhver tanke til fange ved å la dem bli ledet av guddommelige prinsipper, er det liten fare for at du skal begå noen alvorlig synd i ord eller gjerning. I den forbindelse får også følgende prinsipp sin anvendelse: «Den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» — Luk. 16: 10.

Det kan sies mye til fordel for selvtukt i små ting. I betraktning av det ovennevnte vil en slik selvtukt bidra til at vi kommer i et godt forhold til vår Skaper. Har vi en tilbøyelighet til å bli likegyldige med å oppfylle våre løfter til Gud? Da bør vi tukte oss selv, for det sies: «Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få!» Apostelen Paulus sa at han tuktet seg selv for at ikke Gud skulle finne ham uverdig. — Pred. 5: 1; 1 Kor. 9: 27.

Selvtukt bidrar også til å skape et godt forhold til oss selv. Til oss selv? Ja, ved at det styrker vår selvrespekt. Det ligger glede og tilfredsstillelse i det å tukte seg selv og gjøre det en vet en bør gjøre, i stedet for å utsette det. Bare en slik liten ting som det å stå opp når vekkeklokken ringer, i stedet for å bli liggende i sengen til siste øyeblikk, er å vise selvtukt. Det gir en en følelse av velvære eller styrke hver gang en tukter seg selv i små ting i stedet for å gi etter for sine tilbøyeligheter og svakheter.

Det å vise selvtukt i små ting er å følge en forstandig handlemåte, for det bidrar også til å skape et godt forhold til andre mennesker. Ta for eksempel en slik liten ting som vår måte å snakke på. Vår tale kan enten være for høy eller for lav, for skarp eller for søtlaten eller rett og slett slurvet, noe som alt sammen gir andre et dårlig inntrykk, hvis det da ikke også fører til at vi fornærmer dem. Du kan til og med fornærme andre ved ikke å si noe i det hele tatt, eller ved den måten du lytter på eller unnlater å lytte på når andre taler til deg. Det betyr selvtukt å være oppmerksom, å slutte å lese eller hva det nå kan være du holder på med, for å høre etter det som blir sagt, men det lønner seg. Det samme kan sies angående det å vise selvtukt ved bordet, noe en kan gjøre ved ikke å forsyne seg med for mye mat på en gang og ikke spise for fort eller for støyende.

Når det gjelder vår helse, hvor viktig er det ikke da å vise selvtukt i små ting! En sigarett er en liten ting, men jo mer du tukter deg selv ved å avholde deg fra å røyke den, jo mindre sannsynlig er det at du kommer til å pådra deg lungekreft eller forskjellige andre sykdommer. Hva så med holdningen? Det krever selvtukt å ha en god holdning, men det lønner seg, for det fører ikke bare til bedre helse, men også til større selvtillit og likevekt, ja, også til at en gjør et bedre inntrykk på andre.

Noe en heller ikke bør overse, er betydningen av selvtukt i forbindelse med atspredelser. Det krever selvtukt å slå av fjernsynapparatet når tiden er inne til å legge seg, eller når det blir vist et dårlig program, men er det ikke slik at det sparer en for en masse tid og krefter å gjøre det? Det krever også selvtukt å gå hjem i rimelig tid fra et selskapelig samvær, slik at en kan få den søvn en trenger for å kunne utføre sitt arbeid neste dag. Sport er nyttig til litt sier Bibelen, men bare hvis vi tukter oss selv til å dyrke sport med måte. — 1 Tim. 4: 8, NW.

Det er ikke tvil om at det er forstandig å tukte seg selv i små ting. Det er ikke uten god grunn at Bibelen sier at vi må ’holde fast ved tukt og ikke slippe den’!