Vær ikke engstelig

VÅR tid er en tid som er full av engstelser. Verden opplever den ene krisen etter den andre, og menneskene blir stadig oppskaket over det som skjer.

Ikke et eneste menneske kan unngå å bli berørt av disse vanskelighetene, for de er verdensomfattende. Både i Asia, Afrika, Europa og Nord- og Sør-Amerika finner det sted forferdelige rasekamper, revolusjoner, geriljakriger og andre omveltninger. Menneskene er hjemsøkt av matmangel, pest og jordskjelv, og truselen om ødeleggelse ved hjelp av kjernefysiske våpen henger alltid over dem.

Det er forståelig at folk som setter sitt håp og sin lit til denne tingenes ordning, er engstelige, for de ser at de botemidler som verdens ledere framholder, stadig slår feil. Ja, det er blitt slik Jesus forutsa at det skulle bli, nemlig at folk overalt «faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike». Det ser ikke ut til at det finnes stabile forhold og sikkerhet noe sted. — Luk. 21: 26.

Jesus oppfordret imidlertid de kristne til ikke å frykte eller være engstelige når verdensforholdene ble verre og verre. «Når dette begynner å skje,» sa han, «løft eders hoder! fot eders forløsning stunder til.» Og den kristne apostelen Peter i det første århundre sa: «Frykt ikke for det som de frykter for, og bli heller ikke oppskaket. Men helliggjør Kristus som Herre i deres hjerter.» — Luk. 21: 28; 1 Pet. 3: 14, 15, NW.

Det er ikke lett å være fryktløs og fri for engstelse når ens liv eller ens midler til å opprettholde livet er i fare. Det er nødvendig å ha en fast tro på Gud. En må tro at Jehova Gud er til, og at han er interessert i sine tjeneres ve og vel. Det er bare en slik tillit til Gud og til hans evne til å beskytte og sørge for menneskene som kan hjelpe en til å være rolig og likevektig når en blir utsatt for prøver og vanskeligheter.

Det kan ikke legges for stor vekt på nødvendigheten av å holde seg nær til Gud i bønn, for det er selve nøkkelen til å unngå engstelse. Legg merke til hvordan apostelen Paulus gjorde de første kristne i Filippi oppmerksom på dette. Han skrev: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.» — Fil. 4: 6, 7.

Hvis du holder deg nær til Jehova Gud gjennom bønn og ved studium av hans Ord, Bibelen, vil du bli klar over hvorfor verdensforholdene stadig blir verre. Du vil innse at det er tydelige beviser for at de nåværende vanskeligheter er en oppfyllelse av Jesu profeti angående hendelser som skulle avmerke enden på denne onde tingenes ordning. Du kommer derfor til å forstå at Guds rike nå er nær, og at Gud snart vil fjerne alle spor av ondskap fra jorden og føre alle som elsker rettferdighet, inn i en ny ordning med fred og lykke. — Matt. 24: 3—14, 32—34; 2 Tim. 3: 1—5; Dan. 2: 44; Åpb. 21: 3, 4.

Denne kunnskapen vil hjelpe deg til å unngå engstelser. Selv om det skulle bli regjeringsskifte og ateistiske elementer skulle få makten i det landet du bor i, vil du ikke få panikk og tenke at du sikkert ville få det bedre hvis du flyktet til et annet sted. Du vil være klar over at det ikke finnes noe sted på jorden hvor en kan finne virkelig fred og trygghet, for det kan bli vanskeligheter overalt. Du vil derfor vende deg til Gud for å få hjelp og stadig be om hans ånd og ledelse. Ja, i samsvar med apostelens oppfordring vil du kaste «all [din] sorg på ham! for han har omsorg for [deg]». — 1 Pet. 5: 7; Sl. 55: 23.

Men sa ikke Jesus i denne forbindelse: «Men når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre!»? (Matt. 10: 23) Tyder ikke dette på at de kristne skulle flykte fra de stedene hvor de ble forfulgt? Hvordan skal Jesu råd forstås?

Jesus anbefalte dem ikke å flykte på grunn av frykt. Han hadde nettopp sagt til disiplene at de skulle ’ryste støvet av sine føtter’ og gå videre til et annet sted når folk ikke tok imot dem — ikke på grunn av frykt, men for å finne mennesker som de kunne forkynne Rikets budskap for. Når de ble forfulgt i en by av dem som forkastet budskapet, skulle de derfor flykte til en annen by, sa Jesus til disiplene. Da Paulus ble truet på livet i Damaskus fordi han forkynte, forlot han byen i hemmelighet om natten, og da forfølgelsen gjorde det umulig for Paulus og Barnabas å fortsette å forkynne i Ikonium, flyktet de til andre byer. — Ap. gj. 9: 23—25; 13: 49—14: 6.

At Jesus ikke mente at de kristne skulle slutte å forkynne på grunn av frykt for hva som kunne skje med dem, framgår imidlertid av det han videre sa: «Frykt derfor ikke for dem! . . . det jeg sier eder i mørket, det skal I si i lyset, og det som hviskes eder i øret, det skal I forkynne på takene. Og frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW]. . . . Frykt derfor ikke!» — Matt. 10: 26—31.

Modne kristne slutter ikke i tjenesten fordi de frykter mennesker som kanskje vil drepe deres fysiske legeme. De er ikke fra seg av engstelse for sin personlige sikkerhet eller fulle av bekymring for hvorvidt de vil klare å skaffe seg de nødvendige materielle ting. Nei, de er først og fremst interessert i å sørge for å dekke det åndelige behov hos dem som viser at de er rett innstilt overfor Gud. De er overbevist om at ikke et eneste sted på jorden er trygt, men at «[Jehovas] navn er et fast tårn; til det løper den rettferdige og blir berget». — Ordspr. 18: 10; Matt. 6: 25—34; Sl. 37: 25, 40; Es. 41: 10.

Hvor tydelig er det ikke at det eneste en kan gjøre for å overvinne de engstelser som plager menneskene, er å framelske og holde fast ved en sterk tro på Gud! Se derfor hen til Jehova. Hold deg nær til ham gjennom bønn og i lydighet mot hans bud. Fortsett fryktløst med å forkynne Guds sannhets Ord, og si «til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er eders Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse, han kommer selv og frelser eder». — Es. 35: 4.