Spørsmål fra leserne

• Ifølge 5 Mosebok 22: 23—27 ble det krevd av en trolovet israelittisk pike at hun skulle skrike hvis noen forsøkte å voldta henne. Hvordan skal en kristen kvinne forholde seg i vår tid hvis hun står overfor en lignende situasjon? Må hun skrike selv om en angriper truer henne på livet med et våpen? — M. U., USA.

Ifølge Guds lov var en israelittisk pike forpliktet til å skrike: «Når en pike som er jomfru, er trolovet med en mann, og en annen mann treffer henne i byen og ligger hos henne, så skal I føre dem begge ut til byens port og steine dem til døde, piken fordi hun ikke skrek om hjelp i byen, og mannen fordi han krenket sin nestes hustru.» Men hvis hun ble angrepet ute på marken, og hvis hun skrek og derved forsøkte å komme seg bort fra mannen, skulle hun ikke bli steinet, for hun ble overmannet, og det var ikke noen som kunne redde henne. — 5 Mos. 22: 23—27.

Men hvordan ville det være hvis mannen hadde et våpen og truet med å drepe piken hvis hun ikke ville ligge med ham? Disse skriftstedene svekker ikke argumentet eller forandrer ikke situasjonen ved å omtale omstendigheter da det ikke ville bli krevd av henne at hun skulle skrike. De sier klart og tydelig at hun skal skrike. Hun skulle følgelig sette seg til motverge uansett hvordan situasjonen var. Hvis hun ble overmannet og kanskje ble slått bevisstløs og voldtatt før noen som hadde hørt hennes skrik, kom henne til hjelp, ville hun ikke bli holdt ansvarlig. Tanken i disse skriftstedene er tydeligvis den at pikens skrik ville bli hørt av folk i nabolaget, og at hun derved ville skremme angriperen og bli reddet, til tross for at han truet med å drepe henne hvis hun ikke ville være stille og gi etter for hans ønsker og lidenskapelige lyster.

Disse bibelske presedenser gjelder for de kristne, som har fått følgende påbud: «Fly fra utukt.» (1 Kor. 6: 18, NW) Hvis en kristen kvinne ikke skriker og ikke gjør seg alle anstrengelser for å flykte, vil det bli betraktet som om hun samtykket i overtredelsen. Hvis en kristen kvinne som ønsker å være ren og adlyde Guds bud, står overfor en slik situasjon i vår tid, må hun være modig og følge Bibelens råd om å skrike. Dette rådet er i virkeligheten til gagn for henne, for hvis hun ga etter for mannens lidenskapelige ønsker, ville hun ikke bare gå med på å begå utukt eller ekteskapsbrudd, men hun ville også bli plaget av skamfølelse. Hun ville ikke bare føle skam på grunn av den motbydelige opplevelsen, men også på grunn av at hun hadde latt seg tvinge til å bryte Guds lov ved å ha seksuell forbindelse med en som ikke er hennes lovformelige ektefelle. Hun kunne dessuten bli en ugift mor eller pådra seg en fryktelig sykdom ved å ha forbindelse med den moralsk fordervede angriperen.

Det er sant at kvinnen står overfor den mulighet at hennes angriper kan gjøre alvor av sin trusel, men hvilken garanti har hun for at en slik desperat forbryter ikke vil drepe henne etter at han har tilfredsstilt sitt begjær? Det er større sannsynlighet for at en slik forbryter, som kanskje allerede er ettersøkt av lovens håndhevere, vil drepe henne etter at han har voldtatt henne, ettersom hun da vil ha hatt bedre anledning til å merke seg hans utseende og derfor kunne gi myndighetene en bedre beskrivelse av ham. I et slikt tilfelle kunne det godt hende at hun ville redde livet ved å følge Bibelens råd om å skrike slik at folk kunne høre det, og skremme angriperen bort med det samme i stedet for å få ham til å tro at han må rydde sitt offer av veien av frykt for at hun skal identifisere ham senere.

I de fleste tilfelle forsøker bare angriperen å bløffe sitt offer, for han vet at hvis piken roper om hjelp, vil det kunne føre til at han blir arrestert for forsøk på voldtekt. Hvis han gjorde alvor av sin trusel og begikk mord, ville han kunne regne med å bli arrestert og dømt for en alvorligere forbrytelse. Det er naturligvis en mulighet for at angriperen ikke flykter, men i stedet slår piken og tilføyer henne et mindre sår for å få henne til å slutte å skrike, men ville ikke det å tåle slike legemlige lidelser være ubetydelig sammenlignet med den vanære og skam det ville medføre å gi etter for en umoralsk mann?

En kristen kvinne er berettiget til å kjempe like til døden for sin jomfruelighet eller ekteskapelige troskap. Hvor godt hun kan forsvare seg overfor en som forsøker å krenke henne, avhenger av hvor modig og snartenkt hun er. Som allerede nevnt, bør hun i det minste først forsøke å skremme angriperen bort ved å skrike og lage så mye bråk som mulig for å tilkalle hjelp. Hvis det ikke er noen i nærheten som kan hjelpe, har hun rett til å forsvare sin jomfruelighet ved ethvert middel hun kan benytte.

Denne generasjons moral har sunket ned på et utrolig lavt nivå, nøyaktig slik som Bibelens profetier viser at den ville gjøre i de siste dager. Det faktum at over 15 000 kvinner i året, eller om lag en kvinne hver halvtime, blir voldtatt i De forente stater, er i seg selv et bevis for dette. Det utgjør også en advarsel til kvinnene om at de bør utvise forsiktighet og unngå farlige situasjoner. Ettersom kvinner nesten alltid blir angrepet når de er alene, bør de ordne seg slik at de er sammen med noen, spesielt når de går ut etter at det er blitt mørkt. På steder hvor det er farlig for kvinner å være til og med om dagen, bør de ikke gå ut alene, men alltid ha noen med seg. Guds Ord sier: «Om noen kan vinne over den som er alene, så kan to holde stand mot ham, og en tredobbelt tråd sønderrives ikke så snart.» (Pred. 4: 12) En kristen kvinne som går ut alene i en by eller på et sted hvor kvinner ofte blir angrepet, utsetter seg for vanskeligheter og setter unødig sitt liv i fare. Det er forstandig å tenke over hva som kan skje i en bestemt situasjon, og så ta de nødvendige forholdsregler. Et forstandig menneske forutser farer og tar de nødvendige skritt for å unngå dem. «Den kloke akter på sine skritt.» — Ordspr. 14: 15.

• Hva er grunnen til at gjengivelsen av Efeserne 5: 13 er blitt forandret i New World Translation? I 1950-utgaven står det: «Alt som gjør åpenbart, er lys», men i 1961-utgaven står det: «Alt som blir gjort åpenbart, er lys.» — R. J. S., USA.

I Efeserne 5: 13 er uttrykket «som gjør åpenbart» som finnes i 1950-utgaven, New World Translation of the Christian Greek Scriptures, eller uttrykket «som blir gjort åpenbart» som finnes i 1961-utgaven av den fullstendige New World Translation, en gjengivelse av partisippformen av det greske ordet som når det står i aktiv, betyr «å gjøre åpenbart». Dette greske partisipp i Efeserne 5: 13 står imidlertid ikke i aktiv, men i den greske form som enten kan være medium eller passiv. Da 1950-utgaven ble utarbeidet, gikk en ut fra at det greske partisippet sto i medium, akkurat som de gjorde som utarbeidet den engelske autoriserte oversettelsen, King James Version, som har den samme ordlyd. Når dette verbet står i medium, betyr det å gjøre åpenbart for seg selv, og som «Critical and Exegetical Handbook to the Epistle to the Galatians and to the Ephesians» av dr. Meyer viser, har den antagelse at det greske partisippet står i medium, ført til slike oversettelser som «For det som gjør alle ting åpenbare, er lys» eller «For alt som gjør andre ting åpenbare, er lyst». Det er tydeligvis denne tanken Monsignor Ronald A. Knox er tilhenger av, for i sin oversettelse The New Testament in English gjengir han dette uttrykket med «bare lys avslører». Den samme tanken kommer fram i Hugh J. Schonfields oversettelse The Authentic New Testament, for han gjengir uttrykket med «ettersom all synlighet skyldes lys». Det finnes derfor god støtte for gjengivelsen i 1950-utgaven av New World Translation.

I 1961-utgaven, New World Translation of the Holy Scriptures, viste imidlertid oversettelseskomiteen at den foretrakk den oppfatning at det greske partisipp står i passiv og ikke i medium. Det er mange andre moderne bibeloversettere som er av den samme oppfatning. Moffatts oversettelse lyder for eksempel slik: «For alt som blir opplyst, forvandles til lys.» An American Translation av Smith-Goodspeed sier: «Alt som blir gjort synlig, er lys.» The New English Bible, som kom ut i 1961, sier: «Alt som således blir opplyst, er fullstendig lys.» Revised Standard Version, som ble utgitt i 1952, sier: «Alt som blir synlig, er lys.» George Lamsas oversettelse av Bibelen fra arameisk sier: «Alt som blir gjort åpenbart, er lys.» Det katolske brorskaps oversettelse sier: «Alt som blir gjort åpenbart, er lys.» I samsvar med dette gjengir New World Translation of the Holy Scriptures dette uttrykket slik: «Alt som blir gjort åpenbart, er lys.»

I de foregående vers viser apostelen Paulus at de ufruktbare gjerninger som hører mørket til, ønsker å være skjult og borte fra lyset. De ønsker ikke å åpenbare seg offentlig slik at alle kan se dem. De ting som hører lyset til, er derimot villige til å bli åpenbart, slik at alle kan se dem som de er, og de gjør det uten skam og uten at de blir refset. Som Jesus sa i Johannes 3: 21: «Den som gjør sannheten, han kommer til lyset, for at hans gjerninger må bli åpenbart; for de er gjort i Gud.»

Det ser imidlertid ut til at grunntanken i Efeserne 5: 13 er at de som deltar i disse ufruktbare gjerninger som hører mørket til, ikke regner dem for å være synd. Disse gjerningene er ikke blitt avslørt for dem som synd. Men i sin tid kommer så den kristne sannhets lys, og det skinner på disse ufruktbare gjerninger som hører mørket til. Det avslører deres sanne natur og gjør det klart og tydelig at slike gjerninger hører mørket til, og at de er syndige og så skjendige at de tingene som blir begått i hemmelighet, ikke fortjener å bli fortalt eller beskrevet, for det kunne inngi uriktige tanker hos dem som hører beretningen om disse tingene. Men når det er nødvendig og uunngåelig å avsløre disse skjendige gjerninger ved hjelp av den kristne sannhets lys, blir de avslørt som syndige. Åpenbaringen av det syndige ved disse tingene er derfor et lysblink. Det er en opplysning, og i sin syndighet blir disse tingene lys for oss. Det er disse tingenes syndighet som er lys, ikke de skjendige gjerningene i seg selv. Disse tingene som blir refset og gjort åpenbare, kan derfor de kristne se i sitt rette lys, nemlig som noe som blir fordømt av Gud, og som de kristne må unngå og avsky.

• Vil det være riktig av en kristen som er blitt utsatt for en ulykke, å gå til rettssak mot en annen kristen for å gjøre krav på å få utbetalt en forsikring han har? — E. G., USA.

Hvis dette er den eneste måten en som har lidd skade, kan få utbetalt en forsikring på, ville det ikke være urett av ham å gjøre det. Han må selv avgjøre om han vil reise rettssak eller ikke. Det var ikke en slik situasjon som dette apostelen Paulus talte om da han skrev om rettssaker i 1 Korintierne 6: 1—8. Han talte om tilfelle da kristne brødre lå i strid med hverandre, og da den ene mente at han var blitt bedratt av den andre. Apostelen viste at de kristne burde kunne ordne slike saker privat. Hvis de som saken gjaldt, ikke selv kunne gjøre det, kunne de få hjelp av modne brødre i menigheten til å gjøre det.

Når det ikke hersker noe fiendskap mellom medlemmer av menigheten, og rettssaken er en formsak som er nødvendig for å få utbetalt en forsikring av et forsikringsselskap, er imidlertid situasjonen en helt annen. I et slikt tilfelle må den enkelte avgjøre om han vil gå til rettssak eller ikke.

• Hvordan fikk Adam etter sitt opprør kjennskap til at Gud sa: «Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt; bare han nå ikke rekker ut sin hånd og tar også av livsens tre og eter og lever til evig tid . . .»? (1 Mos. 3: 22) — E. D., USA.

Dette skriftstedet sier ikke at Jehova sa dette til seg selv, slik at Adam ikke kunne høre det. Det er tvert imot meget som tyder på at han sa det høyt, slik at Adam kunne høre det og få vite hvorfor han ble drevet ut av gledens paradis. Ved å gjøre det lot Gud Adam få vite noe som hverken han eller hans hustru, Eva, visste fra før, nemlig at midt i hagen sto «livsens tre», og at det privilegium å få spise av dette treet var et symbol på at en var verdig til å få leve evig i paradiset.

Det er ikke noe i beretningen som viser at Adam og Eva visste om dette «livsens tre» midt i Edens hage da Eva snakket med slangen. Hun talte da bare om trærne i hagen og regnet dem alle til samme gruppe bortsett fra «treet til kunnskap om godt og ondt», som det var forbudt for henne og hennes mann å spise av, og hun sa ikke noe til slangen om at «livsens tre» sto midt i hagen, dette treet som blir omtalt i det niende vers i annet kapittel.

Gud sier nå at han driver dem ut for å hindre dem i å spise av dette treet: «Så viste Gud Herren ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av. Og han drev mennesket ut.» (1 Mos. 3: 23, 24) Da Gud drev dem ut, beordret han dem uten tvil til å dra ut av hagen ved å tale til dem og si noe som i virkeligheten betydde «dra av sted!». Det er mest sannsynlig at Adam fikk vite om «livsens tre» og Guds uttalelse om at «mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt», ved at Jehova Gud talte høyt, og ikke ved at han sa det inne i seg og deretter ga Adam en åpenbaring senere. Da Adam skrev dette andre dokumentet, kunne han derfor omtale «livsens tre» som sto midt i Edens hage