Spørsmål fra leserne
• Hva betyr Ordspråkene 14: 17? New World Translation of the Holy Scriptures gjengir dette verset annerledes enn andre oversettelser. — L. A., USA.
New World Translation gjengir Ordspråkene 14: 17 slik: «Den som er snar til vrede, kommer til å begå dåraktige ting, men en mann med tenkeevner blir hatet.» Den engelske autoriserte oversettelsen (King James Version) sier: «Den som er snarsint, handler dåraktig; en mann med onde påfunn blir hatet.» Det er ikke tvil om at «den som er snar til vrede, kommer til å begå dåraktige ting,» eller at «den som er snarsint, handler dåraktig». Men hvordan skal vi forstå uttrykket «en mann med onde påfunn blir hatet»? Forskjellige oversettelser har samme ordlyd som den engelske autoriserte oversettelse, mens New World Translation synes å overbringe en annen tanke ved å si «men en mann med tenkeevner blir hatet».
La oss imidlertid først undersøke hvordan noen moderne oversettelser gjengir denne setningen. James Moffatts oversettelse sier: «Men en klok mann vil være tålmodig.» Lamsas oversettelse av Peshitta sier: «Men en vis mann er måteholden.» An American Translation sier: «Men en forstandig mann er tålmodig.» Revised Standard Version sier også: «Men en forstandig mann er tålmodig.» Det er imidlertid verdt å merke seg at denne oversettelsen har en fotnote til ordet «tålmodig» som viser at det på hebraisk står «er hatet». Vi ser at disse moderne oversettelsene taler om «en klok mann», «en vis mann» og «en forstandig mann». Tanken bak disse ordene er den samme som den som kommer fram i New World Translation, som bruker uttrykket «en mann med tenkeevner.
Uttrykket «tenkeevner» er oversatt fra flertallsformen av det hebraiske ordet Mezimmáh, som betyr «en plan, vanligvis ond (intrige), undertiden god (klokskap)». Det hebraiske ordet kan derfor bli brukt i god betydning, noe uttrykket «tenkeevner» tillater.
Blir så en mann som bruker sin tenkeevne på en god måte, hatet? Verden har i alminnelighet ikke noen forkjærlighet for mennesker som bruker sin tenkeevne. Tenkende mennesker blir undertiden kalt «intelligenssnobb». Dette uttrykket blir ofte brukt om dem som virkelig bruker sin tenkeevne på en riktig og produktiv måte. De blir ofte misbilliget fordi de bruker tankene sine. Noen mennesker er for late til å tenke, for det å tenke er hardt arbeid. De ser derfor med misbilligelse på dem som bruker sin tenkeevne, som hengir seg til skapende tenkning. Det hender derfor ofte at tenkende mennesker blir hatet.
Alan Valentine gjør oss oppmerksom på en nokså utbredt oppfatning på sidene 105 og 106 i sin bok The Age of Conformity: «Einstein var en annen slags nasjonalhelt på en mer fjern måte; det var nesten ingen som forsto ham, men nesten alle godtok ekspertenes dom som gikk ut på at han var en enestående foregangsmann på den høyere matematikks område. Men da han begynte å gi uttrykk for sitt syn i politiske spørsmål, mistet han mange beundrere. Å tenke selvstendig er ensbetydende med å utfordre den demokratiske norm, og slike uttrykk som ’åndssnobb’ og ’teoretiker’ er ingen komplimenter. ’Jeg vil heller være dum enn å være en intelligenssnobb,’ er ganske enkelt blitt det siste slagordet som blir brukt for å forsvare middelmådigheten.»
Det finnes naturligvis mennesker som bare later som om de tenker. Ordspråkene 14: 17 sikter ikke til slike psevdointellektuelle mennesker. De har ikke i virkeligheten kommet i klasse med ekte intellektuelle mennesker, tenkende mennesker som viser at de virkelig er intelligente. Psevdointellektuelle mennesker som handler og snakker på en bestemt måte for å gjøre inntrykk, tretter tvert imot andre ut og støter dem fra seg. De er ikke lik «en mann med tenkeevner» som blir hatet. Når det gjelder de psevdointellektuelle, blir sannheten i 1 Korintierne 8: 1 bekreftet: «Kunnskapen oppblåser.»
At en mann som virkelig bruker sin tenkeevne, blir hatet, kan en tydelig se i tilfellet med Jehovas vitner. De bruker tankene sine i forbindelse med Guds hensikter, og de vandrer med Gud. (Mik. 6: 8) De tar til seg kunnskap fra Guds Ord og handler i samsvar med den, og de skikker seg ikke like med denne verden. (Rom. 12: 1, 2) Ettersom de er tenkende mennesker som følger Kristus som sitt eksempel og gjør Guds vilje, blir de hatet. I denne henseende er de forskjellig fra verdslige mennesker. Og det er ikke noe å undres over, for de er ingen del av verden! De viser det ved å tenke, ved å bruke sine åndsevner og ved å handle i samsvar med de rettferdige prinsipper i Guds Ord. — Joh. 15: 19.
Uttrykket «tenkeevnen i Ordspråkene 14: 17 kan naturligvis også omfatte ondskapsfull tenkning. En mann som legger onde planer, eller som er ondskapsfull, blir hatet. Det er derfor mulig å anvende uttrykket «tenkeevnen om begge deler. En kan likevel ikke komme forbi det faktum at de kristne som bruker sin tenkeevne, som tenker på Gud, hans Ord og hans hensikter, og som vandrer med Jehova, blir hatet av verden, som «er i den ondes vold». — 1 Joh. 5: 19, LB; Es. 30: 20, 21.
• Mistet slangen sine bein eller føtter som følge av den forbannelse Gud uttalte i 1 Mosebok 3: 14?
I 1 Mosebok 3: 14 står det: «Da sa Gud [Jehova] til slangen: Fordi du gjorde dette, så skal du være forbannet blant alt feet og blant alle de ville dyr. På din buk skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager.» Dette er det eneste sted i Bibelen hvor det blir vist at slangen i sin tid ikke krøp på buken
Det som blir sagt i dette skriftstedet, er naturligvis først og fremst rettet til den usynlige åndeskapning som brukte den bokstavelige slangen som sitt talerør. Det forutsier hans fornedrelse. Men for at denne dommen, som i et symbolsk språk ble uttalt over den onde åndeskapningen som ble Satan, kunne ha noen kraft, måtte den bli fullbyrdet over den bokstavelige slangen, som er blitt et symbol på Satan. Det er derfor rimelig å trekke den slutning at slangen hadde bein som hevet den over jorden, før Gud forbannet den. Ettersom Gud hadde makt til å skape slangen, hadde han også makt til å forandre dens kropp slik at den ikke lenger hadde bein, men kunne krype omkring på buken.