Spørsmål fra leserne

• Ifølge 2 Mosebok 12: 37 var det 600 000 israelittiske menn foruten barn som dro ut av Egypt. Det at det var 600 000 voksne menn, antyder at hele befolkningen var på om lag to millioner mennesker. Men hvordan kan det da ha seg at det bare var 22 273 førstefødte av mannkjønn, slik det blir vist i 4 Mosebok 3: 43? Ville ikke dette gjøre familiene urimelig store? — A. R., Panama

Angående de førstefødte leser vi: «Da han tok tall på alle førstefødte av mannkjønn og skrev opp deres navn, fra den som var en måned gammel, og oppover, var de, så mange som ble mønstret, tjueto tusen, to hundre og syttitre.» (4 Mos. 3: 43) Dette kan tilsynelatende virke som en selvmotsigelse, for hvis en regnet med at det var en førstefødt av mannkjønn i hver familie, ville det bety at det var om lag 90 mennesker i hver familie. En bør imidlertid merke seg at det sannsynligvis var like mange førstefødte av hunkjønn som av mannkjønn. Det ville derfor skjære familienes størrelse ned til det halve, det vil si til om lag 45 mennesker i hver familie.

Og hva med de førstefødte av mannkjønn som var fedre? Vi merker oss at de 600 000 israelittene av mannkjønn (levittene ikke medregnet) var menn som var «fra tjueårsalderen og oppover». (4 Mos 1: 18) Vi husker også at da den tiende plage rammet Egypt, ble ikke Farao drept, selv om han høyst sannsynlig var en førstefødt, men hans mindreårige sønn ble drept. Det var derfor mange flere førstefødte i Israel enn 22 273, men de var ikke innbefattet i det tallet som er oppgitt i 4 Mosebok 3: 43, for dette tallet innbefatter bare mindreårige. Fedre eller bestefedre eller oldefedre som var førstefødte, var ikke innbefattet i dette tallet. Ettersom det er rimelig å anta at tre generasjoner levde samtidig, vil det bety at størrelsen av familiene blir skåret ytterligere ned.

Noen kan kanskje synes at disse familiene enda er store, men vi husker at Jakob hadde 13 barn med to hustruer og to medhustruer. Dette gjør oss oppmerksom på en annen faktor, nemlig at i Israel kunne en mann ha flere hustruer og medhustruer, og det var bare farens førstefødte og ikke morens førstefødte som ble betraktet som den førstefødte. Hver av Jakobs hustruer og medhustruer hadde for eksempel en førstefødt, men Jakob hadde bare en førstefødt, nemlig Ruben. — 1 Mos. 49: 3.

Hvor kom disse ekstra hustruene og medhustruene fra? Bibelen forteller for det første om at da Jakobs sønner Simeon og Levi egenmektig hevnet sin søster Dinas ære, drepte de alle menn i byen Sikem, men tok kvinnene og barna som bytte, og kvinnene ble uten tvil både tjenerinner eller slavinner og medhustruer. For det annet kan det godt være at det var flere kvinner enn menn i Israel, akkurat som det i vår tid er flere kvinner enn menn i noen land. Under ordningen med polygami hadde slike kvinner en ektemann og en familie. — 1 Mos. 34: 29.

Grunnen til at det var så store familier i Israel, er at de hadde Jehova Guds spesielle velsignelse: «Israels barn var fruktbare og tok sterkt til og ble mange og overmåte tallrike, og landet ble fullt av dem.» «Sytti i tallet dro dine fedre ned til Egypt; men nå har [Jehova] din Gud gjort deg tallrik som himmelens stjerner.» (2 Mos 1: 7; 5 Mos. 10: 22) Som følge av at israelittene ble velsignet av Jehova, økte de så hurtig i antall at Egypts konge begynte å frykte dem. Vi ser derfor at det ikke er noen uoverensstemmelse mellom det anslåtte, tallet på israelitter, nemlig to millioner, og det oppgitte tallet på de førstefødte av mannkjønn, 22 273.

• Hvorfor gjengir New World Translation Ordspråkene 27: 6 slik: «Sår som blir tilføyd av en som elsker, er trofaste, men kyssene til en som hater, er noe som det må bli bønnfalt om»? Forskjellige oversettelser på forskjellige språk sier at slike kyss er rikelige, mange, falske, svikefulle, troløse, hyppige og så videre. — M. F., USA.

Det er sant at mange andre engelske oversettelser og oversettelser på andre språk ikke gjengir Ordspråkene 27: 6 på samme måte som New World Translation gjengir dette skriftstedet i selve teksten; New World Translation of the Hebrew Scriptures, bind III (1957-utgaven) har imidlertid en fotnote til Ordspråkene 27: 6 hvor det heter: «Ved rettelser i den hebraiske tekst kan det hete: ’er overdrevne’ eller ’er fordervet’.»

Noen oversettere har altså valgt å forandre det hebraiske ordet her. Disse oversetterne godtok ikke det hebraiske ordet som forekommer i grunnteksten, men erstattet det med et hebraisk partisipp som lignet det, og som de mente må ha vært det opprinnelige ordet. Lexicon for the Old Testament Books av L. Koehler og W. Baumgartner foreslår for eksempel at en skal erstatte det med ordet ra’a’ i den refleksive form. Det hebraiske ordet ra’a’ betyr å være ond, ussel og følgelig svikefull.

Det er derfor et spørsmål om en skal bruke dette erstatningsordet i selve teksten i en oversettelse av Bibelen, eller om en skal beholde det opprinnelige ordet. Det opprinnelige hebraiske ordet i den masoretiske tekst er det refleksive partisipp av verbet athar, og ifølge den ovennevnte ordbok betyr dette ordet «bli bønnfalt». New World Translation holder seg således til det opprinnelige ordet og gjengir det med «bli bønnfalt om».

En annen oversettelse som prinsipielt også holder seg til det opprinnelige hebraiske ordet, er The Soncino Books of the Bible, som gjengir Ordspråkene 27: 6 slik: «Trofaste er sårene fra en venn; men en fiendes kyss er påtrengende.» Ordet «påtrengende» overbringer naturligvis tanken om å komme med gjentatte anmodninger eller bønner. Denne oversettelsen har også en fotnote til Ordspråkene 27: 6 som viser hvilket problem oversetterne har: «Påtrengende. Det er uvisst hva [oversetteren] mener med denne oversettelsen. K. J. har ordet bedragerske, og R. V. har ordet rikelige. . . . Vår tids kommentatorer forandrer teksten ved å sette inn et mer alminnelig ord som betyr ’svikefull’ som en motsetning til trofaste, men Eitan og Ehrlich hevder at det hebraiske ordet har denne betydning [det vil si påtrengende] i overensstemmelse med det [beslektede] arabiske ordet, selv om de forbinder det med hvert sitt arabiske rotord.»

Dette er et av de tilfellene da bibeloversettere som ikke har forstått hva skribenten mente, har forandret teksten slik at den kunne få en ordlyd som ville ha en mening for dem. Tanken i dette skriftstedet synes imidlertid å være at en som elsker en, vil tilføye en sår på en trofast måte for å gjøre en godt. Hvis en på den annen side ønsker at en som hater en, skal gjøre noe godt og vennlig mot en, må en bønnfalle ham om å gjøre det, for hans hat tilskynder ham ikke til å kysse den han hater. Han ønsker i stedet å opptre hjerteløst. En må derfor trygle eller bønnfalle en som hater, om å vise en vennlighet. Det kan til og med være nødvendig å bønnfalle et likegyldig menneske. I lignelsen om enken og dommeren fortalte Jesus Kristus om en dommer som hverken fryktet Gud eller hadde respekt for mennesker. Det var bare på grunn av at enken fortsatte å bønnfalle dommeren at han til slutt hjalp henne til å få sin rett. (Luk. 18: 1—5) Det var ikke en hjertesak for denne dommeren. Hvis en som hater, gjør noe vennlig mot en som følge av at en har bønnfalt ham om å gjøre det, gjør kanskje heller ikke han det av hjertet, men bare for å få fred. En trenger ikke å bønnfalle en som hater en, om å såre en, men det er nødvendig å bønnfalle ham om å gjøre noe vennlig i likhet med å gi en et kyss. En som elsker, og som tilføyer en trofaste sår, gjør det imidlertid i kjærlighet og uten å bli bønnfalt om å gjøre det.