En tid til å tenke og en tid til å føle

«TENK deg om!» ropte den utålmodige mekanikeren til sin medhjelper, som var ny i faget. «Vis meg litt medfølelse, jeg gjør alt jeg kan for å få arbeid,» ba den arbeidsløse sin kreditor, som truet med rettsforfølgelse hvis ikke avdraget straks ble betalt.

Slike uttalelser viser at sinnet spenner over et stort register. Det har ikke bare evnen til å tenke, resonnere, huske og treffe avgjørelser, men også til å vise hengivenhet, medfølelse og barmhjertighet. I noen situasjoner er det ikke tvil om hvilken egenskap en bør legge for dagen, men i andre situasjoner blir en nødt til å treffe et valg. Hvis du for eksempel gikk en spasertur langs 14. gate i New York en travel lørdagsmorgen, ville du ved hvert eneste kvartal møte atskillige mennesker som ba om hjelp. Det kan være en blind mann, en invalid i rullestol, en krøpling uten bein som kommer seg fram ved hjelp av rulleskøyter, eller en svartkledd nonne. Fortjener de hjelp alle sammen, eller er det ingen av dem som gjør det? I ditt hjerte ønsker du kanskje å gi alle sammen, men din fornuft sier deg at du ikke har råd til det. Dessuten kan du spørre: Hvor mange av dem som ber, er det som virkelig trenger hjelp?

Dette får oss til å tenke på et prinsipp som ble uttalt av en vis konge for lang tid siden: «Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen. . . . å elske har sin tid og å hate har sin tid.» (Pred. 3: 1, 8) Ja, ettersom Skaperen har utstyrt oss med slike egenskaper som visdom, rettferdighet, kjærlighet og makt, venter han at vi i hver enkelt situasjon skal avgjøre hvilken egenskap det er nødvendig å legge for dagen. I én situasjon kan det hovedsakelig være nødvendig å vise rettferdighet, i en annen visdom og i en tredje kjærlighet. Det ville være galt å vise streng rettferdighet når omstendighetene viser at det også bør vises barmhjertighet, og det er like galt å bli sentimental når omstendighetene krever streng rettferdighet. Det er en tid til å tenke og en tid til å føle.

Jesu lignelse om den fortapte sønn illustrerer dette prinsippet. Da denne sønnen hadde sløst bort sin arv, angret han og vendte tilbake til sin fars hjem, og faren tilga ham og stelte til og med i stand en fest for ham. Av ren og skjær glede over å ha sin sønn tilbake ble faren overveldet av sine følelser. Slik reagerte imidlertid ikke den eldste broren. Han reagerte bare med sin fornuft. Alt det han sa, var sant. Han hadde ikke vært noen ødeland, men hadde tjent sin far trofast i mange år. Likevel hadde faren aldri stelt i stand en fest for ham slik han nå hadde gjort det for «denne din sønn». Alt det den eldste sønnen sa, var sant, men det var likevel galt av ham å si det, for dette var ikke en tid til å gjøre regnskap, men en tid til å la hjertet tale, en tid til å glede seg fordi «denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet». — Luk. 15: 11—32.

Et eksempel på den motsatte handlemåte finner vi i den bibelske beretningen om David da han ble så gammel at han måtte gi avkall på tronen. En av hans sønner, Adonja, ville ikke vente til hans far hadde utpekt sin arving til tronen, men sa stolt og ærgjerrig: «Jeg vil være konge.» Ja, «han fikk seg vogner og hestfolk og femti mann som løp foran ham. Hans far hadde aldri i hans liv talt hardt til ham og sagt: Hvorfor har du gjort dette? Han var og meget fager». — 1 Kong. 1: 5, 6.

Hvorfor lot David denne sin fagre sønn gjøre det han hadde lyst til? Hvorfor hadde han ikke talt hardt til sin sønn? Jo, fordi David ikke innså at det var en tid til å tenke, det vil si til å være bestemt og irettesette, og en tid til å føle og vise medfølelse, og derfor oppfostret han en sønn som prøvde å ta tronen fra sin far før den ble gitt til den rettmessige arving, Salomo.

Kong David hadde tydeligvis begått den samme feil når det gjaldt hans enda fagrere sønn, Absalom, for da denne forræderske og uforskammede sønnen var blitt drept i et mislykket forsøk på å tilrane seg sin fars trone, så det ut som om David var utrøstelig, og hans sorg kjente ingen grenser. Han gråt: «Min sønn Absalom! Min sønn, min sønn Absalom! O, at jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!» Davids hærfører Joab var ved sin fulle rett da han irettesatte David og sa: «I dag vanærer du alle dine menn, som i dag har berget både ditt liv og» din families liv. «Du elsker jo dem som hater deg, og hater dem som elsker deg.» Nei, Davids sorg over sin onde sønn Absalom var absolutt ikke på sin plass ved den anledningen! — 2 Sam. 18: 33; 19: 5, 6.

Det er mange foreldre i vår tid som gjør seg skyldig i den samme feilen som kong David. De lar seg lede av sine følelser når de burde tenke fornuftig, og lar sentimentaliteten løpe av med seg når de burde være bestemte og gjennomtvinge rettferdige prinsipper, men de oppnår de samme resultater som David. I den nylig utgitte boken Teen-Age Tyranny uttaler to autoriteter på området seg om sin bekymring på grunn av at «de voksne gir avkall på sine rettigheter og privilegier for at de unge skal få det de ønsker». De forteller blant annet at politimenn på de større feriesteder i Amerika «synes å være enige om at det som oftest møter dem når de om natten må ringe til foreldre og fortelle dem at deres barn i tenårene er blitt arrestert for fyll og gateuorden, er mistro og vrede — mot politiet».

Men kanskje du ikke har noen barn? Dette prinsippet angår likevel deg, for du kan anvende det på deg selv. I noen situasjoner kan du være god mot deg selv, men i andre situasjoner er det på sin plass at du er bestemt, ja, faktisk hard mot deg selv. Da Peter ville at Jesus skulle være god mot seg selv, og Jesus visste at Gud hadde stukket opp en lidelsens vei for ham, sa Jesus derfor til Peter: «Vik bak meg, Satan!» Og da Peter fornektet sin mester tre ganger, var grunnen sikkert den at han ønsket å være god mot seg selv da han burde ha vært fast og bestemt. — Matt. 16: 21—23; 26: 69—75.

Det er ikke tvil om at det er en tid til å tenke og en tid til å føle. Lykkelige er vi når vi vet det og handler deretter!