Levde du før du ble født?
MANGE forfattere i den vestlige verden har følt seg tiltalt av den tanken at menneskene har hatt en foruttilværelse. I den engelske forfatteren Sir Henry Rider Haggards romaner forekom det ofte personer som filosoferte over reinkarnasjon. Bare for noen få år siden ble en bok som var skrevet av en annen forfatter, og som omhandlet dette emnet, bestselger i De forente stater. Bokens tittel var «The Search for Bridey Murphy». Forfatteren forteller om hvordan en husmor under hypnose beskriver det liv hun hevder hun levde som Bridey Murphy i tiden fra 1798 til 1864. De som undersøkte de opplysningene hun ga, fant så mange uoverensstemmelser at de trakk den slutning at det hele bare var fri fantasi.
Noen mennesker i Vesten har gjort læren om foruttilværelse til en del av sin religiøse tro. Mormonene hevder for eksempel at de har hatt en tilværelse før de ble født. En av deres ledere, Heber J. Grant, sa følgende i denne forbindelse: «Vi er blitt satt her på jorden på grunn av at vi var trofaste i vår tidligere tilstand. De gjerninger vi gjorde i den sfære vi forlot før vi kom hit, har hatt en bestemt innvirkning på vårt liv her, og til en viss grad styrer de og er bestemmende for det liv vi lever her, akkurat som de gjerninger vi gjør her, vil være bestemmende for og styre vårt liv når vi forlater dette eksistensstadium.»
I Det fjerne østen er troen på en foruttilværelse knyttet til karma. Denne oppfatning går ut på at sjelens skjebne i det nåværende liv er bestemt av hva den gjorde i sin tidligere tilværelse. Alt det et menneske gjør i dette liv, vil ubønnhørlig innvirke på hans stilling i det neste liv, og slik fortsetter det gjennom utallige gjenfødsler. Det heter i Manus hinduiske lovbok: «På grunn av de mange synder et menneske begår med sitt legeme, blir han ved den neste fødsel noe livløst, på grunn av den synd han begår ved sin tale, blir han en fugl, og på grunn av at han synder i sine tanker, blir han gjenfødt i en lav kaste. . . . En brahman som stjeler gullet til en brahman, skal gå tusen ganger gjennom kroppene til edderkopper, slanger, firfisler, vanndyr og farlige pukhasaer. . . . Hvis et menneske stjeler korn, blir han en rotte; . . . hvis han stjeler frukt og rotvekster, blir han en ape.»
Karmas lov har ikke noen foranstaltning for barmhjertighet eller tilgivelse. De framtidsutsikter den holder fram for menneskene, går ut på at de ved sjelevandring muligens må gå gjennom millionvis av gjenfødsler. Framtidsutsiktene er så trøstesløse at hinduismens Maitri Upanishad sier: «Hva er hensikten med at et menneske tilfredsstiller sine begjær i dette eksistenskretsløpet, når det etter å ha tilfredsstilt dem, gang på gang må vende tilbake til jorden? Vær så snill å utfri meg. I dette eksistenskretsløpet er jeg som en frosk i en vannløs brønn.»
Sjelevandringslæren, som i India kalles samsara, framholder så trøstesløse framtidsutsikter at de som tror på karma, har et sterkt ønske om å komme ut av dette tilsynelatende endeløse kretsløpet av gjenfødsler som hinduene kaller «hjulet», og bli utfridd fra karmas kraft. De ønsker å komme i en tilstand hvor det ikke er noen lidelse.
Bibelen viser at det de mennesker søker som tror at de er underlagt karmas kraft, kan de oppnå uten å gå gjennom en rekke gjenfødsler. Bibelen viser at menneskene er blitt frambrakt av en Skaper som er barmhjertig og tilgir synder. Han har ikke lagt menneskene under en ubøyelig, upersonlig lov som krever at synder skal sones ved gjenfødsler, men i sin kjærlighet har han tilveiebrakt et middel hvorved de kan få tilgivelse for sine synder og bli befridd for all lidelse. Han har lovt å gi alle som adlyder ham og tilber ham på den måten han ønsker å bli tilbedt, evig liv i lykke, fred og sikkerhet som en fri gave.
Ved et fullkomment menneskes soningsoffer har Jehova tilveiebrakt det middel hvorved mennesker kan få tilgivelse for sine synder. Bibelen sier følgende om dette fullkomne menneske: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.» (Ap. gj. 10: 43) Uansett hvilken fortid de har hatt, kan de få tilgivelse på grunnlag av dette offer hvis de angrer sine synder. Jehova krever ikke at de skal lide ved å måtte gå gjennom utallige gjenfødsler for å bli renset for sine synder. «Om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» — Es. 1: 18.
Læren om sjelevandring eller om at et menneske har hatt en foruttilværelse, er basert på læren om at menneskets sjel er udødelig og fortsetter å leve når kroppen dør. Sjelen blir vanligvis betraktet som noe som fortsetter en bevisst tilværelse atskilt fra legemet. Denne læren er antatt av de fleste religionssamfunn i verden, innbefattet mange trossamfunn som gir seg ut for å være kristne, men menneskets Skaper anerkjenner ikke denne læren.
Bibelen sier klart og tydelig at når et menneske dør, slutter det å føre en bevisst tilværelse. «Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» (Sl. 146: 4) Hans ånd eller livskraft kan ikke betraktes som noe ulegemlig som gjør et menneske til det individ det er, like lite som den elektriske kraften som driver mange forskjellige slags maskiner, har noe å gjøre med det at disse maskinene er forskjellige. Det faktum at det er forbi med hans tankes råd, viser at den bevisste tilværelse opphører. Bibelen sier ikke at sjelen er noe udødelig i mennesket, men den sier tvert imot at sjelen dør. «Den sjel som synder, den skal dø.» — Esek. 18: 4, eldre norsk overs.
Ettersom menneskene ikke har noe i seg som kan føre en bevisst tilværelse atskilt fra legemet, er det liv de nå har, den eneste eksistens de noensinne har hatt. Deres håp for framtiden er basert på den foranstaltning menneskets kjærlige Skaper har truffet for å vekke dem opp fra døden i oppstandelsen. Det menneskene gjør mens de lever, er bestemmende for om de kommer til å bli husket og bli oppreist fra døden, eller bli glemt og forbli i døden. Alle som får Jehovas godkjennelse, kommer til å få den gaven som består i evig liv. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» — Joh. 3: 16.