Et arbeid som ikke er unyttig
ET AV Jehovas vitner som ble uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead i 1962, tjente for noen år siden i en liten menighet i Forfar i Angus i Skottland. Han forteller om den tiden da menigheten besto utelukkende av kvinner: «Det var ni eldre søstre her. Hvis en hadde regnet ut deres gjennomsnittsalder, kan det hende at den ville ha vært bortimot 75 år. Den høye alder var imidlertid ikke det eneste handikap disse søstrene hadde. På grunn av sin høye alder var de også plaget av dårlig syn og hørsel. Ta for eksempel visemenighetstjeneren. Hun var en tapper søster som måtte bruke et forstørrelsesglass for å kunne se sine notater når hun skulle framføre sine programposter på møtene. Bibelstudietjeneren var en livlig 85-åring. Hun hadde i lang tid måttet bruke hørerør på grunn av at hun var tunghørt. På den tiden jeg ble kjent med henne, hadde hun et mer moderne høreapparat. De kom alle sammen til møter i et lite lokale med gassbelysning hvor det i høyden var plass til 20 mennesker.
«Alle ni var godt kjent på stedet; men deres forkynnelse brakte ikke noen synlige resultater. De gjennomarbeidet, distriktet om og om igjen, men på grunn av at de var gamle og ikke var så veltalende når de redegjorde for sannheten, så det ut som om de arbeidet forgjeves. De ga likevel aldri opp. I mange år fortsatte de å arbeide og komme sammen. Så skjedde det noe.
«En forretningsmann på stedet begynte å lure på hvordan det kunne ha seg at disse gamle kvinnene besøkte folk år ut og år inn enda de ikke oppnådde noen resultater. For å tilfredsstille sin nysgjerrighet skaffet han seg noe av litteraturen og leste den. Etter kort tid kom han sammen med menigheten og hørte på søstrene, som strevde med sine forskjellige programposter. Han begynte å snakke med sine omgangsfeller i byen om sannheten. Flere av dem ble interessert. Noe av det første denne forretningsmannen gjorde, var å kjøpe en av de beste tomtene i byens sentrum og bygge en fin, rommelig Rikets sal. Nå fortsetter menigheten å vokse.
«Det siste jeg har hørt, er at menigheten er på 40 forkynnere. For noen måneder siden fikk jeg tilsendt et avisutklipp som beskrev det første områdestevnet som ble holdt der. På første siden i avisen var det et fotografi av den smilende, nesten helt døve bibelstudietjeneren, som nå var i sitt 90. år. Over bildet sto følgende overskrift: ’Dette er den lykkeligste dag i mitt liv.’ Jehova har således velsignet disse trofaste søstrenes iherdige anstrengelser og den tjenesten de har utført år etter år. Som apostelen Paulus uttrykte det i 1 Korintierne 15: 58: ’Derfor, mine elskede brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da I vet at eders arbeid ikke er unyttig i Herren!’»