La dine ord være få

ORD som strømmer ut av munnen på snakkesalige mennesker, kan virke på andre som vann som uopphørlig fosser fram fra et stort rør. Det virker som det ikke er noen ende på det. De som høflig hører på slike mennesker, blir oversvømt av en strøm av ord, og ethvert forsøk på å føre en stimulerende samtale blir druknet. Mennesker som er glad i å snakke, har lett for å glemme at en samtale er en utveksling av tanker, og at det ikke bare er én som skal snakke hele tiden, men at det er like viktig å lytte som å snakke.

Den greske filosofen Sokrates sa engang: «Naturen har gitt oss to ører og to øyne, men bare én tunge, noe som viser at vi bør høre og se mer enn vi snakker.» Hvor mye tror du at du kan lære av andre hvis du oversvømmer dem med en stadig strøm av ord? Eller hvor mye tror du at de i virkeligheten kan lære av deg?

Hvis det du sier, skal bli oppbyggende og til gagn for dem som hører på deg, kreves det at du tenker før du snakker. Men hvordan kan det du sier, inneholde noe tankevekkende hvis det veller en stadig strøm av ord ut av munnen din? Det er mer sannsynlig at det blir trettende prat for døve ører. «Jo mindre folk tenker, desto mer snakker de,» sa den franske filosofen Charles de Montesquieu.

Hvis du snakker i det vide og brede om personlige problemer, synspunkter og erfaringer og kommer med en masse unødvendige og trettende detaljer, viser du at du på en selvisk måte unnlater å ta hensyn til andres tid og interesser. Snakk ikke en hel masse om deg selv, men prøv i stedet å oppmuntre andre til å fortelle om de ting som interesserer dem. Når de så snakker, bør du lytte til hva de sier. Vær ikke uhøflig ved å sitte henfallen i egne tanker eller begynne å lese et eller annet. Du kan ikke få dem til å tro at du lytter ved bare å nikke med hodet eller mumle noe til svar en gang iblant. Hvis du ikke lytter, vil de snart merke det. Vis derfor alminnelig høflighet og lytt når noen snakker til deg, og du vil kanskje oppdage at du kan lære noe.

Det er i høy grad selvisk å overøse et annet menneske med en masse trettende prat og siden ikke lytte når han eller hun endelig får en sjanse til å putte inn et par ord. En som er hensynsfull, vil lytte når andre snakker og ikke sitte og forberede seg på den neste ordstrømmen han skal la velle fram. En bør aldri innbille seg at det bare er en selv som har noe viktig å fortelle. En som snakker om seg selv i det uendelige, synes nok selv at det er underholdende, men det gjør ikke andre. Hvis en snakker altfor mye, åpenbarer en at en er dåraktig. «Dåren taler mange ord.» — Pred. 10: 14.

Snakkesalige menneskers usammenhengende taleflom kan ikke føre til noen oppbyggende samtale. En samtale blir først interessant når de som snakker sammen, dveler en stund ved et emne, og alle får anledning til å uttale seg. Når hver enkelt både taler og lytter, kan samtalen bli oppbyggende og utbytterik. En pause bør ikke betraktes som en pinlig taushet som absolutt må fylles ut med ord. Snakkesalige mennesker som er vant til tomt prat, vil kanskje se det slik, men i en tankevekkende samtale vil en pause på ingen måte virke pinlig. Den kan tvert imot være stimulerende, for den gir en anledning til å tenke over hva som er blitt sagt, og over hva en selv skal si. En slik ettertanke kan føre til at det kommer fram stimulerende meninger som gjør at alle får utbytte av samtalen.

En som lar sin tunge komme med en stadig strøm av ord, kan lett komme til å gjøre seg skyldig i skadelig sladder eller til og med bakvaskelse. En slik tale kan ikke få annet enn dårlige resultater, og den kan til slutt virke som en bumerang som rammer den som kom med uttalelsen. En som gjør seg skyldig i slik tale, misbruker den tillit hans venner har vist ham, og han følger ikke den veiledning Gud gir. Bibelen sier: «Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd; men den som holder sine lepper i tømme, er klok.» «Den som varer sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler.» — Ordspr. 10: 19; 21: 23.

Selv om det er klokt ikke å snakke for meget, men la sine ord være få, er det ikke klokt å være umeddelsom. En bør ikke sitte stum og hele tiden overlate til de andre å snakke. Bestreb deg på også å yte et bidrag til samtalen, slik at andre kan få gagn av dine synspunkter og få vite hvordan du tenker. Hvis du synes at samtalen er blitt til tomt prat, kan du stille et spørsmål som på en taktfull måte leder den inn i et mer oppbyggende spor. Spørsmål er alltid stimulerende og kan føre til interessante samtaler.

Nå er det kanskje noen som sier at de ikke har noe å snakke om, men slike mennesker trenger å feste seg litt mer ved de ting de leser i aviser, bøker og blad. De trenger spesielt å legge merke til de interessante ting de kan finne ved regelmessig å lese i Bibelen. På den måten vil de ha opplysningskilder hvor de alltid kan hente stoff til et samtaleemne. Ja, det å være godt orientert er noe som vil hjelpe deg til å kunne delta i en oppbyggende samtale. Hvis samtalen kommer inn på noe som du ikke er interessert i, kryp da ikke inn i et skall av taushet, men prøv å bli interessert i emnet ved å stille spørsmål.

Før du sier noe, bør du tenke over hva du skal si, slik at det blir noe som er verdt å si. Dette betyr ikke at dine uttalelser må være dypsindige visdomsord, men de bør være oppbyggende. Hvis det du har tenkt å si, ikke er oppbyggende, men nedbrytende, hvis det ikke er kjensgjerninger, men bare antagelser, hvis det ikke kan bringe samtalen opp på et høyere nivå, men heller trekker den ned på et lavt nivå, vil det være bedre å la være å si det. Den som bruker tankene og legger sunn sans for dagen, vil kunne snakke slik at det blir oppbyggende. Det står skrevet: «De vises lepper strør ut kunnskap.» (Ordspr. 15: 7) Slike mennesker dominerer ikke en samtale, men lar sine ord være få og gir på den måten også andre anledning til å snakke. Når de åpner sin munn for å si noe, er det oppbyggende ting de kommer med, noe som er opplysende og gjør samtalen mer berikende.

La derfor ikke ordene velle ut av din munn i en trettende strøm, men la dem heller komme med passende mellomrom som et stille regn som er gagnlig og velkomment. Sørg for at det du sier, er oppbyggende og lærerikt, og ta alltid hensyn til dem som lytter til deg, ved å la dine ord være få.