Gud, tanke og visdom

SOM en kommentar til det som står i Ordspråkene 1: 7: «Å frykte [Jehova] er begynnelsen til kunnskap», skriver R. F. Horton i The Expositor’s Bible: «Grunnlaget for all sann kunnskap eller visdom er å innrømme at det finnes en Gud. Dette er en av de påstander som en ikke sjelden støter på i Den hellige skrift, og som til å begynne med synes å være vilkårlige dogmer, men som ved nærmere undersøkelse viser seg å være grunnlagt på sannhet. Vår tids mennesker blir stilt ansikt til ansikt med en åpenlyst ateistisk filosofi. Ifølge Bibelen er en ateistisk filosofi ikke noen filosofi i det hele tatt, men simpelthen dårskap: ’Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke noen Gud.’

«Vi har tenkere blant oss som ser det som sin store oppgave å utrydde selve gudsbegrepet, som de hevder hindrer den åndelige, sosiale og politiske utvikling. Ifølge Bibelen er det å fjerne gudsbegrepet det samme som å ødelegge nøkkelen til kunnskap og umuliggjøre enhver form for fornuftig tenkning. Her er det derfor tale om to sterkt motstridende synsmåter.

«Men hvis universet, som vi er en del av, er et produkt av den guddommelige ånd, Guds hånds verk, en skueplass for Guds virksomhet hvor Gud sakte, men sikkert virkeliggjør sitt gigantiske åndelige forsett, er det klart at ikke noe forsøk på å forstå universet kan lykkes når dette, dets fundamentale idé, ikke tas i betraktning. Det ville være omtrent det samme som å forsøke å forstå et maleri når en benekter at kunstneren ville gi uttrykk for noe bestemt da han malte det, eller til og med at kunstneren overhodet har eksistert. . . .

«Men hvis universet ikke er en guddommelig ånds verk eller resultatet av en guddommelig vilje, hvis det simpelthen er blitt til ved en blind, ufornuftig kraft, som ikke virker med noe mål for øye fordi den er formålsløs, hvis vi er resultatet av en lang, tilfeldig utvikling og er både de første skapninger som noen gang har tenkt, og de eneste skapninger i hele universet som tenker nå. . . , da må en trekke den slutning at vi, som er fornuftutstyrte, ikke kan lære mye ved å studere universet, som er så fornuftstridig, og at et system som er til den grad blottet for fornuft, ikke kan danne grunnlaget for noen filosofi eller visdom. Ikke noe tenkende menneske kan unngå å erkjenne dette, og dette er den sannhet som blir framholdt i skriftstedet. Det er ikke nødvendig å fastholde at vi ikke kan bli klar over en rekke empiriske sannheter hvis vi ikke innrømmer at det finnes en Gud. Men dette har ikke noe med filosofi eller visdom å gjøre. Det er imidlertid nødvendig å fastholde at hvis vi ikke innrømmer at det finnes en Gud, kan vi ikke forklare vår egen viten eller noe utslag av den. Hvis vi ikke innrømmer at det finnes en Gud, kan vår viten aldri bli så fullendt eller fullstendig at vi med rette kan kalle den visdom.

«Eller for å si det på en litt annen måte: Et tenkende sinn kan bare oppfatte universet som et produkt av tankevirksomhet. Hvis universet ikke er et produkt av tankevirksomhet, vil det aldri kunne forstås av et tenkende sinn, og det vil derfor aldri virkelig kunne være et studieobjekt i vår søken etter kunnskap. Hvis vi benekter at universet er et produkt av tankevirksomhet, benekter vi at det kan finnes visdom. Vi finner altså at det ikke er et dogme, men en sannhet at det å innrømme at det finnes en Gud, er grunnlaget for kunnskap.»