Spørsmål fra leserne

• Hva kan man svare slike som peker på at visse data som blir oppgitt av egyptologer, ikke stemmer overens med den kronologi som er offentliggjort i Vakttårnet? — C. V., USA.

Det er en kjensgjerning at egyptologene er i besittelse av mer selvsikkerhet enn bevis hva angår de data de oppgir for de forskjellige egyptiske dynastier. Dette blir støttet av følgende sitat fra boken Archaeology of Palestine, sidene 219, 220, skrevet av W. F. Albright, den fremste amerikanske arkeolog hva Palestina angår:

«Det har ofte vært sagt at den vitenskapelige kvalitet av den palestinske arkeologi er blitt alvorlig forringet ved at menn som har foretatt utgravninger i Det hellige land, har hatt forutfattede meninger i religiøs henseende. Det er sant at noen arkeologer har fattet interesse for Palestina på grunn av sin interesse for Bibelen, og at noen av dem har fått sin tidligere utdannelse hovedsakelig som bibelforskere. Forfatteren har kjent mange slike forskere, men han husker knapt et eneste tilfelle hvor deres religiøse oppfatninger har hatt noen særlig innflytelse på deres resultater. Noen av disse forskerne var radikale kritikere, andre var mer konservative, . . . mens atter andre var fullstendig konservative. Men deres konklusjoner på det arkeologiske område var nesten uten unntak uavhengig av deres kritiske synspunkter.

«Det har forekommet at arkeologer som har foretatt utgravninger i Palestina, har øvd vold mot den vitenskapelige objektivitet, [men] skaden har vært ytterst liten sammenlignet med den skade som ble voldt egyptologien ved Belzonis og Passallacquas masserøverier, eller Mariettes monopolisering av dette feltet, eller Amelieaus hensynsløse utnyttelse av kongegravene. Vi bør heller ikke glemme at noen av de mest framstående arkeologer, for eksempel Petrie og Reisner, vant mye av sin berømmelse i Palestina. Som et eksempel på den forsiktighet som ble utvist av de ledende arkeologer som drev utgravninger i Palestina, kan nevnes det interessante faktum at Petrie og Bliss, MacAlister og Watzinger, etterfulgt av alle andre, nesten alltid oppga for lav alder på sine funn, mens man i Egypt vanligvis oppga altfor høy alder. Her har vi det eiendommelige forhold at man etter hvert har fastsatt en høyere alder for de arkeologiske funn i Palestina, mens man derimot har måttet fastsette en lavere alder for funnene i Egypt.»

En kristen kan trekke atskillige slutninger av dette. For det første hjelper det ham til å forstå at uoverensstemmelsene mellom egyptologenes og Bibelens kronologi ikke er noe å bekymre seg over, og at han ikke behøver å ta dette alvorlig. For det annet blir han klar over at egyptologene later til å være mindre samvittighetsfulle enn de arkeologer som har foretatt utgravninger i Palestina. På den annen side var de sistnevnte så samvittighetsfulle at de var svært redde for å oppgi eldre data enn absolutt nødvendig.

• Hva slags visdom er det som blir omtalt i Predikeren 1: 18? — M. L., USA.

Predikeren 1: 18 lyder slik: «For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.» Bibelen viser at det er to slags visdom, den visdom som kommer fra Gud, og denne verdens visdom. Det er innlysende at det i det omtalte skriftstedet ikke er tale om den visdom som kommer fra Gud, for om den blir det sagt: «Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand; for det er bedre å vinne den enn å vinne sølv, og det utbytte den gir, er bedre enn gull. Den er kosteligere enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den. Langt liv har den i sin høyre hånd, og rikdom og ære i sin venstre. Dens veier er fagre veier, og alle dens stier fører til lykke. Den er et livsens tre for dem som griper den, og hver den som holder fast på den, må prises lykkelig.» — Ordspr. 3: 13—18.

Dette er den sanne visdom, den visdom som er bygd på frykt for Jehova Gud og de tiltak han har truffet gjennom Jesus Kristus. Denne visdommen vil ikke bringe gremmelse eller skuffelse. Kunnskapen om Jehova Gud og den han utsendte, Jesus Kristus, vil bety liv for alle som skaffer seg den og bruker den i harmoni med den visdom som kommer fra Gud. — Joh. 17: 3.

Men den visdom som blir omtalt i Predikeren 1: 18, er denne verdens visdom som ikke vil ha noe med Gud å gjøre, og som følgelig bare fører til gremmelse og lidelse. Verdsligvise mennesker kan nok øke sin kunnskap, men de bruker den bare i harmoni med uteokratiske menneskers visdom, og øker derved sine lidelser. At dette er så, kan man se av det faktum at menneskene nå har bedre anledning enn noensinne til å øke sin kunnskap ved biblioteker, skoler og andre institusjoner, mens de samtidig er mer utsatt for lidelser enn noen gang før. Apostelen Paulus sa følgende om den slags visdom: «Denne verdens visdom er dårskap for Gud.» — 1 Kor. 3: 19.