Blir du irritert over det du hører?

EN UNG mann satt i dype tanker og skrev på skrivemaskinen sin i et kontor med utsikt over East River i New York. Plutselig hørte han en rekke kraftige, skjærende fløytestøt som nesten løftet ham fra stolen. En lastebåt som gjorde seg klar til å gå ut fra brygga, ga på denne måten beskjed til alle de andre båtene på elva: «Se opp! Her kommer jeg!» Det er ikke tvil om at den unge mannen var irritert over å høre disse fløytestøtene. Han hadde god grunn til å være det.

Nesten hver eneste dag hører vi lyder som skjærer oss i ørene: Hvinene fra hjulene på trikken når den svinger, utålmodige sjåførers tuting, bankingen i radiatoren når varmen blir satt på om morgenen, støyen fra boremaskiner som brukes til å bryte opp broleggingen eller rive ned gamle bygninger. Det er forståelig at alt dette er irriterende å høre på.

Andre lyder irriterer fordi de forstyrrer en. Mange mennesker i New York er så irritert over at telefonen ringer, at de er villige til å betale seks dollar i året for å slippe å ha sitt navn stående i telefonkatalogen. Andre blir så irritert over at dørklokken ringer, at de foretrekker å bo i flotte leiligheter som er beskyttet av en uniformert portner. De synes ikke at det de må betale for å slippe å bli irritert over dette, er for meget.

Mange mennesker blir hver morgen irritert over å høre lyden fra vekkerklokken når den begynner å ringe. Men selv om vi er irritert over den støyen den lager, står vi opp når den ringer, og fortsetter å stille den hver kveld. Hvorfor gjør vi det? Fordi vi vet at den irriterende lyden den lager, tjener våre interesser. Vi må begynne på arbeid til rett tid for å kunne beholde jobben vår, og vi må beholde jobben vår hvis vi skal ha noe å leve av.

Det er imidlertid ikke alle som er så fornuftige når de hører noen nye sannheter som til å begynne med irriterer dem. Noen er da så tankeløse at de rett og slett ignorerer «vekkerklokken», mens andre går til den ytterlighet at de «knuser den», for å si det slik, i stedet for å rette seg etter den. De religiøse myndighetene på Galileis tid ble for eksempel så irritert over å høre sannheten om at jorden beveger seg rundt solen, at de ikke bare nektet å undersøke bevisene for det, men også arresterte Galilei og til og med torturerte hans datter for å tvinge ham til å trekke sine uttalelser tilbake. Astronomene ville ikke se i teleskopet hans, slik at de kunne få beviser for at han hadde rett.

Guds Ord gir oss mange eksempler på slike som har forkynt sannheten, og som ble forfulgt som følge av at deres budskap vakte irritasjon. Farao la tunge byrder på israelittene fordi han ble irritert over det budskap Moses overbrakte ham fra Jehova. (2 Mos. 5: 1—14) Jeremias ble truet på livet og kastet ned i mudderet i en tom brønn fordi det budskap Gud hadde gitt ham i oppdrag å forkynne for høvdingene på den tiden, irriterte dem. Ja, i gammel tid var det mange som «fikk lide spott og hudstrykning, ja bånd og fengsel; de . . . led mangel, trengsel, hard medferd». Alt dette ble de utsatt for fordi det budskap de forkynte, irriterte dem de ble sendt til. — Heb. 11: 36, 37.

Hvor irritert ble ikke de skriftlærde og fariseerne på Jesu tid over å høre det gode budskap om Guds rike! De ble så irritert at de ikke fikk fred før de hadde pelfestet Jesus. Men ikke engang da fikk de fred, for Jesu etterfølgere fortsatte å forkynne hans budskap. Vi leser derfor i forbindelse med Stefanus’ forkynnelse: «Da de hørte dette, stakk det dem i deres hjerter, og de skar tenner mot ham.» Da de hadde hørt enda mer, «skrek de med høy røst og holdt for sine ører, og stormet alle som en inn på ham og drev ham ut av byen og steinet ham» inntil han sovnet inn i døden. Det er ikke tvil om at den sannhet Stefanus forkynte for dem, irriterte dem! — Ap. gj. 7: 54—60.

Jehovas profet Esaias forutsa for lang tid siden hvordan folket ville reagere, og Jesus siterte hans ord: «For dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt [med forargelse, NW], og sine øyne lukker de, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kunne få lege dem.» — Matt. 13: 15.

I vår tid blir også folk ofte irritert over å høre sannheten. Barn, og i særdeleshet tenåringer, blir irritert over de kloke råd deres foreldre og skolelærere gir dem. Forkjempere for raseskillet blir irritert over å høre at Gud «gjorde av ett [menneske] alle folkeslag». (Ap. gj. 17: 26, NW) Røykere blir irritert over å høre om sammenhengen mellom sigarettrøyking og kreft. Hvor uforstandig er det ikke å reagere på den måten!

Det er i særdeleshet mange mennesker som blir irritert over å høre budskapet om Guds rike som Jehovas vitner forkynner for dem. Det dette budskapet innebærer for dem, og det at det virker så fremmed, gjør at de synes det er ubehagelig. Det vekker dem opp av deres søvn i likhet med deres vekkerur, men de ignorerer det i stedet for å handle forstandig og rette seg etter det. De må betale dyrt for dette, for de får ikke forståelse av budskapet.

Hvordan kan en person få forståelse av det, hvis han blir irritert eller forarget over å høre det? Han vil ikke kunne vurdere bevisene på rette måte, for hans dømmekraft blir svekket av hans følelser. Det kan godt være at han har god utdannelse. Det hadde mange av de religiøse lederne i fortiden, men de kunne likevel ikke forstå det de hørte, fordi de var forarget eller irritert over det budskapet som Guds profeter forkynte for dem. De var med andre ord døve på grunn av fordommer.

Når en person blir irritert over det han hører, svarer han i virkeligheten før han hører, og «da blir det til dårskap og skam for ham». La ikke det at budskapet i dette bladet virker fremmed for deg, eller det det innebærer for deg, eller den måten det ble overbrakt deg på, eller den tid det tar å tenke over det, bevirke at du blir irritert over det, og la heller ikke noen andre avgjøre for deg om det vil være til gagn for deg eller ikke. Finn selv ut ved hjelp av din fornuft og Guds Ord om det du hører, er sannhet eller ikke. Treff deretter din avgjørelse. — Ordspr. 18: 13.