Spørsmål fra leserne

• Hvilke bibelske prinsipper bør følges i forbindelse med barneoppdragelse i hjem hvor den ene av foreldrene er et innvigd kristent vitne for Jehova og den andre ikke er det? — Basert på mange spørsmål Selskapet har mottatt.

Ifølge Bibelen er mannen, faren, familiens overhode. Hvis han er et innvigd kristent vitne for Jehova, er han forpliktet til å sørge for at hans familie får det den trenger både åndelig og materielt. (1 Tim. 5: 8) Selv om hans hustru ikke er en troende person, må han sørge for at hans barn får en rett kristen opplæring både hjemme og i Rikets sal, og han bør gjøre alt han kan for å hjelpe sin hustru til å forstå Guds Ords sannhet. Samtidig bør han la sin hustru få frihet til å tilbe Gud på sin egen måte, og hun kan undertiden insistere på å ta barna med seg til det stedet hvor hun tilber. Å la henne få tilbedelsesfrihet kan også innebære at han lar henne få ha et juletre i et rom i huset i julehelgen, selv om den troende ektemannen ikke vil tillate at hun dekorerer andre rom i huset eller utsiden av det. Ved således å gi sin hustru frihet til å tilbe viser han at han elsker henne som seg selv. — Ef. 5: 28, 29.

Hvis faren er vantro, kan han, ettersom han er familiens overhode, på samme måte bestemme hvilken religion barna skal ha. I betraktning av at moren er ansvarlig for hvordan barna oppfører seg når faren ikke er til stede, må hun imidlertid innprente dem rette prinsipper, og hun kan forkynne for dem når anledningen byr seg. Hvis ektemannen er bitter motstander og forbyr henne å ta barna med i tjenesten og på møter, kan hun kanskje ikke gjøre det. Men hun kan fortsette å lære barna Bibelens prinsipper og sannheter ved hjelp av forskjellige hjelpemidler. Hvis barna stiller henne spørsmål, har hun rett til å besvare dem.

La oss si at en slik far gjør flagghilsen til et stridsspørsmål. Ettersom Bibelen påbyr alle kristne at de skal forsvare sin tro og sin handlemåte, har en innvigd mor rett til å forsvare sitt syn på dette og komme med en forklaring, ikke bare overfor sine barn, men også overfor sin mann, slik at alle i familien kan forstå at hun holder seg trofast til de kristne prinsipper. (1 Pet. 3: 15) Ettersom faren i dette tilfelle motsetter seg at moren får barna til å innta den bibelske holdning til flagghilsing, har moren, bortsett fra at hun kan forklare barna de bibelske prinsipper angående dette, ingen rett til å insistere på at barna skal rette seg etter Bibelens prinsipper vedrørende flagghilsing, for mannen, som er familiens overhode, krever at barna skal delta i seremonien. Barna må ta farens ønsker i betraktning, og moren kan ikke gripe forstyrrende inn ved å sende et brev til læreren og be om at hennes barn må bli fritatt for å delta i denne seremonien når den blir utført på skolen. Hvis barna imidlertid drar lærdom av sin mors holdning og forstår at den er bibelsk, og at det følgelig er Guds vilje at de ikke skal hilse flagget, og hvis de ut fra sin egen samvittighet tar det rette standpunkt på skolen og på andre steder og nekter å delta i seremonien, da skyldes selvfølgelig ikke dette at moren insisterer på at de skal nekte å hilse flagget, men det er noe barna gjør av egen vilje, og mannen kan ikke da finne feil ved henne. Når alt kommer til alt, har barnet selv ansvar for å ta sitt eget standpunkt i samsvar med sin samvittighet, og hvis faren straffer det fordi det av samvittighetsgrunner ikke deltar i patriotiske seremonier, da lider barnet for rettferdighetens sak. — 1 Pet. 2: 19, 20.

I harmoni med det råd som finnes i 1 Peter 3: 1—6, vil den innvigde, kristne hustru som har en vantro mann, følge en eksemplarisk handlemåte og vise dyp respekt for sin mann og lære deres barn opp til å gjøre det samme. Hun vil imidlertid ikke unnlate å ta aktivt del i den sanne tilbedelse, og ved sin trofaste handlemåte og ved det hun snakker om, vil hun ha stor innflytelse både på sin mann og sine barn, slik at kanskje også de kan bli frelst. — 1 Kor. 7: 14, 16.

I tilfelle barnet viser verdsettelse av Bibelens sannheter som det har lært av den av foreldrene som er troende, må også de kristne prinsipper lede barnets handlemåte. Den vantro kan fremdeles insistere på at barnet skal gå i kirken, og det mindreårige barnet som på rette måte underordner seg sine foreldre, vil være nødt til å gjøre det, men av samvittighetsgrunner kan det ikke delta i avguderiske seremonier, og når det får anledning til å snakke om disse tingene, vil det forsvare sin himmelske Fars Ord. Når den vantro av foreldrene forlanger at barnet skal gjøre noe som er et direkte brudd på Jehova Guds lov, vil det la seg lede av Bibelens råd: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd.» «I barn! vær lydige mot eders foreldre i Herren! for dette er rett.» — Ap. gj. 5: 29; Matt. 10: 37; Ef. 6: 1.

I alle situasjoner vil således innvigde medlemmer av familier hvor ikke alle er i sannheten, ha den rette forståelse av sin stilling. De forstår at de først og fremst er ansvarlig overfor Gud, og i samsvar med det retter de seg etter de gudgitte forskrifter om å anerkjenne lederskapet i familien og vise den rette kjærlighet og respekt.

● Vil Jehovas vitner vie uinnvigde mennesker? — L. S., USA.

Om en Ordets tjener for Jehova skal vie to uinnvigde mennesker eller ikke, avhenger av omstendighetene, og det er noe han selv må avgjøre ut fra sin egen dømmekraft. Han kan godt resonnere som så at det kunne bli avlagt et godt vitnesbyrd for sannheten, at den nye verdens samfunns høye prinsipper kunne bli gjort kjent, og at de to som skal gifte seg, kunne få sunn bibelsk veiledning i forbindelse med ekteskapets alvor og forpliktelser.

En kristen Ordets tjener for Jehova bør imidlertid før han vier dem, forvisse seg om at begge parter bibelsk sett er fri til å gifte seg. De bør dessuten være ærbare mennesker som har et godt vitnesbyrd av dem som er utenfor. Men selv når de oppfyller disse kravene, står det til vedkommende Ordets tjener selv å avgjøre hvorvidt han skal vie dem eller ikke. Han er ikke forpliktet til å gjøre det.

Om Rikets sal kan benyttes ved en slik anledning, er det opp til menighetsutvalget å avgjøre. [Her i Norge har ikke Jehovas vitner rett til å utføre vielser, så ovenstående gjelder spesielt i land hvor de kan utføre rettsgyldige vielser.]