Spørsmål fra leserne

• Er det nødvendig for en søster å tildekke sitt hode når hun ber i nærvær av en innvigd bror som ikke er hennes mann? Er det nødvendig for henne å tildekke sitt hode når hun leder et bibelstudium under slike omstendigheter, som for eksempel i nærvær av en menighetstjener som gir henne opplæring, eller når områdetjeneren arbeider sammen med henne? — M. S., U.S.A.

Det skulle ikke være noen grunn til at en innvigd kvinne noensinne skulle lede i bønn hvor det er voksne innvigde menn til stede. (1 Kor. 11: 3) Ved Betel-hjemmet i Brooklyn blir aldri en søster bedt om å lede familien i bønn. Såfremt det er en voksen innvigd bror til stede i menigheten eller i hjemmet, bør han be til Jehova Gud på vegne av de andre. Hvis en uinnvigd mann ønsker at hans hustru skal lede i bønn, kan hun gjøre det, men i dette tilfelle bør hun av aktelse for hans lederstilling tildekke sitt hode. (1 Kor. 11: 5, 10) Hvis ektemannen er fraværende, men det er innvigde mindreårige gutter, sønner, til stede, bør en kvinne også tildekke sitt hode når hun ber. Ved slike anledninger kan hun avgjøre om hun vil be selv eller la en av sine sønner gjøre det. En udøpt sønn bør imidlertid aldri be på vegne av innvigde familiemedlemmer. Hvis det er bare en innvigd mor og innvigde døtre til stede i hjemmet, kan moren, hvis hun ønsker det, la en av sine innvigde døtre be. I slike tilfelle behøver ingen å tildekke sitt hode.

Det kan imidlertid være anledninger da det er tilrådelig for en søster å lede et hjemmebibelstudium i nærvær av en innvigd bror, som for eksempel i slike tilfelle som ble nevnt i spørsmålet, eller det kan være at hun leder et hjemmebibelstudium med en bror som nettopp er døpt, og som fremdeles trenger hjelp. Hva så? I slike tilfelle bør den innvigde broren be en bønn, og søsteren kan lede studiet med tildekket hode. Hun tildekker sitt hode fordi hun har respekt for den teokratiske ordning, for både han og hun er medlemmer av Guds menighet, og i menigheten bør mannen forestå undervisningen. (1 Tim. 2: 11, 12) Hvis en innvigd søster leder et studium med sin uinnvigde ektemann eller med en annen person når hennes uinnvigde mann er til stede, bør hun også tildekke sitt hode. Dette gjør hun fordi hun er klar over at mannen burde være den som skulle gi bibelsk undervisning i nærvær av sin familie, og at hun derfor bare representerer ham.

Moseloven minnet på flere måter de israelittiske kvinner om den priviligerte stilling Jehova hadde latt mennene få, slik at de ikke skulle tape av syne mannens lederstilling og begå samme feil som Eva. Det var således de mannlige medlemmer som fikk det bokstavelige identifikasjonstegn som særmerket Jehovas paktsfolk, nemlig omskjærelsen. Dessuten skulle også en mors renselsesdager etter at hun hadde fått en pike, vare dobbelt så lenge som etter at hun hadde fått en gutt. Da Jesus på mirakuløs måte mettet mange mennesker, talte apostlene bare antall menn som var til stede: «De som hadde ett, var omkring fem tusen menn foruten kvinner og barn.» «De som hadde ett, var fire tusen menn foruten kvinner og barn.» — 2 Mos. 12: 48; 3 Mos. 12: 2, 5; Matt. 14: 21; 15: 38.

I den kristne menighet blir det ved hjelp av ordningen med å tildekke hodet likeledes lagt vekt på kvinnens teokratiske stilling overfor mannen. Foruten å ha en omfattende symbolsk betydning fører denne ordningen også til harmoni og fred. Den tjener også til å advare kristne kvinner mot å øve en innflytelse de som kvinner ikke har rett til å øve, og mennene mot å gi etter for en slik innflytelse, slik tilfellet var med Adam, Samson, kong Salomo og dem som tilhørte menigheten i Tyatira. — Åpb. 2: 20—23.

• Har noen på jorden noensinne hørt Jehovas røst? — N. P., U.S.A.

Den inspirerte apostel Johannes sier i Johannes 1: 1—3 at Jesus Kristus i sin førmenneskelige tilværelse ble kalt for Logos eller Ordet, Jehova Guds offisielle talsmann. Vi forstår av dette at i nesten alle de tilfellene hvor det i Bibelen sies at Jehova talte til sitt folk, talte han ved hjelp av en representant, ikke direkte. Gud talte hovedsakelig gjennom sin fremste talsmann, Ordet.

Da Jehova åpenbarte seg for Moses i den brennende busken og talte til ham, gjorde han det således ved hjelp av en budbærer, en engel, slik det blir vist i 2 Mosebok 3: 2 og bekreftet i Apostlenes gjerninger 7: 30, 35. Moses minte også israelittene om deres opplevelse ved Sinai berg: «[Jehova] talte til eder midt ut av ilden; I hørte lyden av ordene, men noen skikkelse ble I ikke var; I hørte bare lyden. Og han forkynte eder sin pakt, som han bød eder å holde, de ti ord; og han skrev dem på to stentavler.» (5 Mos. 4: 12, 13) Både Stefanus og Paulus gjorde det klart at han gjorde dette ved hjelp av representanter, ved å si at loven ble «gitt ved engler». I Hebreerne 2: 2 blir det uttrykkelig sagt at den ble «talt ved engler». — Ap. gj. 7: 53; Gal. 3: 19.

Det er imidlertid tre anledninger som er omtalt i Guds Ord, da Jehovas enbårne Sønn eller fremste talsmann var her nede på jorden, og da Jehova Gud talte til ham. På disse tre stedene i Bibelen viser både sammenhengen og omstendighetene at den røsten som ble hørt, var Jehova Guds egen røst. Beretningen sier for eksempel om det som skjedde ved Jesu dåp: «Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» (Matt. 3: 17) Da Peter, Jakob og Johannes var med Jesus opp på fjellet og var vitne til forklarelsen, hørte de Jehovas røst som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag; hør ham!» (Matt. 17: 5) Ved en annen anledning ba Jesus: «Fader, herliggjør ditt navn!» Beretningen sier så: «Da kom en røst fra himmelen: Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det.» — Joh. 12: 28.

Kristus sa ved en anledning til dem som ikke elsket Jehova og ikke ville anerkjenne at Jesus var Messias: «Og Faderen, som har sendt meg, han har vitnet om meg; hverken har I noensinne hørt hans røst eller sett hans skikkelse, og hans ord har I ikke blivende i eder; for den han har sendt, ham tror I ikke.» (Joh. 5: 37, 38) Jehova Gud er en ånd og er derfor usynlig for menneskeøyne. Ingen mennesker av kjøtt og blod har følgelig noen gang kunnet se Jehovas munn tale, men det finnes noen mennesker som har hørt hans røst. De vantro som Jesus talte til, hadde imidlertid aldri hørt Jehovas røst. — 2 Mos. 33: 20.