Spørsmål fra leserne

• Hvordan skal et menighetsutvalg forholde seg overfor en som har begått slike handlinger at han bør settes på prøve eller utstøtes, og som på bakgrunn av det som Vakttårnet for 15. desember 1958 hadde å si om gyldig og ugyldig dåp, nå hevder at hans dåp ikke var gyldig?

Vi er klar over at kristenheten gjør krav på å være Jehovas organisasjon og stå i paktsforhold til ham. Den har aldri sagt seg løs fra dette paktsforholdet, skjønt det er noe den med urette gjør krav på. Fordi kristenheten overfor verden gir seg skinn av å være noe den ikke er, og på grunn av det som den skrytende gjør krav på, vil imidlertid Jehova Gud dømme kristenheten på samme måte som om den virkelig hadde stått i paktsforhold til ham. Den vil få den dom at den har vært troløs, og vil bli straffet for dette og for at den har opptrådt på en hyklersk måte og derved ført vanære over hans navn.

Det blir på samme måte med en person som har gitt uttrykk for å ha innvigd seg til Gud gjennom Kristus, og som etter å ha hørt dåpstalen, underkaster seg vanndåpen og deretter fortsetter å komme sammen med menigheten, selv om det bare er av og til, og som gjør krav på å være et innvigd, døpt medlem av menigheten og aldri har sagt seg løs fra dette forholdet. En slik person må følgelig bli dømt av menigheten etter det han har gitt seg utseende av å være.

Menigheten går ut fra at vedkommende person er ærlig, og at han i og med sin innvielse og dåp virkelig er blitt et medlem av menigheten med full forståelse av hva det innebærer. Menigheten kan ikke som Gud se hva som bor i et menneskes hjerte, og den er heller ikke i besittelse av overnaturlige gaver i likhet med Peter og andre av apostlene, slik at den kan vite om en person mener det ærlig og oppriktig, eller om han er uærlig og hyklersk. Hvis en person lar menigheten anta ham som medlem på grunnlag av dens syn på saken, da går vedkommende med på å bli dømt og behandlet i samsvar med de normer som menigheten følger, og som finnes i Guds Ord.

Hvis en person først etter å ha begått en urett handling som gjør at han fortjener å bli utstøtt, nekter å vedkjenne seg at han virkelig har vært det han hele tiden har foregitt å være, og som han har latt menigheten tro at han har vært, da prøver han i virkeligheten å benytte seg av menigheten til egen fordel og forsøker å unndra seg ansvaret for og følgene av sine handlinger. Han kan ikke nå med rette hevde at han ikke har foretatt noen sann innvielse, og at hans dåp bare har vært et feilgrep, og at han i virkeligheten aldri har vært et medlem av menigheten og den nye verdens samfunn og derfor ikke kan straffes eller utstøtes.

Det at en slik person går til bekjennelse, er i seg selv en innrømmelse av at han tilhører menigheten, for hvis han innerst inne ikke har regnet seg for å være et medlem av menigheten, hvorfor gikk han da i det hele tatt til bekjennelse overfor den? En uinnvigd, udøpt person er ikke forpliktet til å bekjenne overfor menigheten alle sine synder og de urette handlinger som han begikk før innvielsen, og så be om dens tilgivelse. Alt han behøver å gjøre, er å begynne å leve et rent liv og deretter innvie seg og handle i samsvar med denne innvielsen og så framstille seg til dåp.

Uansett om en person går til bekjennelse eller ikke, må han imidlertid, hvis han blir funnet skyldig i en urett handling, behandles i samsvar med det han har gitt seg utseende av å være overfor den nye verdens samfunn, og må derfor settes på prøve eller utstøtes, alt etter som situasjonen gjør det nødvendig. Hvis han etter å ha blitt gjenopptatt i menigheten, fremdeles mener at han ikke hadde foretatt noen innvielse før han lot seg døpe, og at den derfor var ugyldig, så må han, hvis han ikke allerede har gjort det, med full forståelse foreta en bindende innvielse til Gud nå etter at han har angret og har gjort gjerninger som beviser hans anger, og deretter må han la seg døpe. Vi må ikke holde Jehova Gud for narr. Dette er en alvorlig sak, og den må tas alvorlig.