Spørsmål fra leserne

• Er det riktig eller galt for en innvigd kristen å stå når nasjonalsangen spilles? — R. S., U.S.A.

En nasjonalsang er i virkeligheten en bønn til Gud fra en nasjon som tilhører Satans tingenes ordning, vanligvis en bønn om materiell velstand og lang levetid for vedkommende nasjon. Som kristne som følger Jesu Kristi eksempel, kan vi ikke be for noen del av Satans verden eller for noe av det som er i den. (Joh. 17: 9) Vi kan også legge merke til at profeten Jeremias, som befant seg i en stilling som kan sammenlignes med den vi befinner oss i, minst tre ganger fikk beskjed om ikke å be for sin nasjon og sitt folk. Se Jeremias 7: 16; 11: 14; 14: 11.

Som kristne kan vi således ikke for vår samvittighets skyld erklære oss enige i slike ønsker som kommer til uttrykk i nasjonalsangen, hvor det bes for en tingenes ordning som Jehova Gud har dømt til ødeleggelse. Vi kan heller ikke ifølge Bibelen tale eller handle i samsvar med nasjonalsangens ord som uttrykker en bønn om at Gud må velsigne en verdslig nasjons kriger. Det er ikke denne verdens nasjoner vi setter vår lit til, men Jehova Gud og hans konge og rike.

Ifølge den vanlige oppfatningen viser man bare ved å stå at man er enig i de ønsker som kommer til uttrykk i nasjonalsangen. Dette kom tydelig for dagen ved at noen allierte offiserer en tid etter den annen verdenskrig nektet å stå mens den tyske nasjonalsangen ble spilt. Ettersom de kristne ikke er enige i de ønsker som kommer til uttrykk i noen av denne gamle verdens nasjonalsanger, kan de ikke gi andre inntrykk av at de er det, ved å reise seg når disse sangene blir spilt eller sunget. Deres samvittighet tillater dem ikke å utføre en slik spesiell handling i forbindelse med sitt lands nasjonalsang, like lite som de tre hebreere kunne ha utført den spesielle handling som kong Nebukadnesar forlangte at de skulle gjøre i forbindelse med gudebildet. — Dan. 3: 1—23.

Vi skal imidlertid være klar over at det er forskjell mellom det å stå mens nasjonalsangen spilles, og det at skolebarn må stå under flagghilsningsseremonier. Det synes å være like lite som taler imot at de står i slike tilfelle, som at voksne står når en dommer kommer inn i rettssalen. Flagghilsningsseremonien består i at man utfører bestemte bevegelser med hendene og framsier en troskapsed. Selv om et barn unnlater å gjøre dette, kan det stå av respekt for flagget og de gode prinsipper som det står for, og likevel ikke delta i flagghilsningsseremonien.

• Hvordan skal Hebreerne 11: 1 forstås, slik dette skriftstedet er gjengitt ifølge New World-oversettelsen? Betyr det at tro er det tydelige bevis for ting som ikke ses, eller at tro er basert på et slikt tydelig bevis for ting som ikke ses, eller kan verset forstås på noen annen måte? — J. L., Danmark.

Skriftstedet som det her henvises til, lyder: «Tro er den sikre forventning om ting som en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses.» — Heb. 11: 1, NW.

Det er tydeligvis oversettelsen av det greske ordet elenkhos med «det tydelige bevis» som har reist spørsmålet om hva skriftstedet betyr. En gresk-engelsk ordbok av Liddell og Scott, som kom ut i et nytt opplag i 1948, gjengir dette greske ordet slik: «begrunnelse for motbevis eller gjendrivelse, kryssforhør, prøve, gransking og også sikker overbevisning.» Det er i forbindelse med denne siste betydning det blir brukt i Hebreerne 11: 1.

New World-oversettelsen gjengir ordet bokstavelig uten å føye til noen ord som oversetteren kanskje kunne anse for nødvendige for å gjøre tanken mer fullstendig eller utvide den. Det er derfor apostelen Paulus selv som sier at tro er det tydelige bevis, eller den sikre overbevisning, angående virkelige ting som ikke ses. Det tydelige bevis eller den sikre overbevisning er med andre ord så avgjørende eller så kraftig at selve troen sies å være det.

Troen er ikke basert på virkelige ting som ikke ses. Hvis det skal være noen tro, må det finnes et tydelig bevis eller en sikker overbevisning om virkelige ting som ikke ses. Hvordan kan man vise tro på slike ting som ikke ses, som man ikke ville kunne være klar over er til, hvis man ikke har noe vitnesbyrd om eller tydelig bevis for at de eksisterer? Det ville derfor være galt å lese dette verset som om det sto: ’Tro er den sikre forventning om ting som man håper på, enda det tydelige bevis for virkelige ting ikke ses.’ Hvorfor det? Jo, for hvis man ikke ser det tydelige bevis for virkelige ting, hvordan kan man da vite om slike virkelige ting eller ha noen sikker overbevisning om at de er til? I den greske teksten står uttrykket «enda de ikke ses» til «virkelige ting», ikke til «det tydelige bevis». Ettersom de «virkelige ting» er usynlige for våre bokstavelig e øyne, trenger vi å få et tydelig bevis for dem for at vi kan få tro på at slike virkelige ting som ikke ses, er til.

Det som forfatteren av Hebreerne 11: 1 sier, er følgelig at troen er det samme som «det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses». Den som har tro, er overbevist ved hjelp av dette tydelige bevis, og av den grunn er det ikke nødvendig for ham å se de virkelige ting. Han handler derfor som om disse virkelige ting er til, enda han ennå ikke har sett dem. Likevel handler han ikke som i blinde, for ved sin oppfatningsevne og verdsettelse har han fått et tydelig bevis for at de virkelige ting som han ikke har sett, er til.