’Stålsett deres sinn for virksomhet’

ENKELTE mennesker er som elektrisiteten. De søker alltid den minste motstands vei. Så sant det er mulig, unngår de alt som krever legemlige eller åndelige anstrengelser. De vil helst gjøre det som faller dem lettest, og ikke noe som er slitsomt eller vanskelig. Jo mindre det fordres av dem, desto bedre synes de det er.

Denne holdningen bunner i en alvorlig feiltagelse. Den leder ikke til legemlig, mental og åndelig framgang og sunnhet. Et menneske har godt av å være i virksomhet, ikke i uvirksomhet. Hvilke framskritt kunne en sportsmann gjøre hvis han aldri anstrengte seg for å gjøre mer enn det som falt ham lett? Det er bare ved et stadig strev for å nå nye høyder at en hopper kan utvikle kroppen sin slik at det blir lett for ham å klare høyder som han tidligere syntes det var vanskelig å nå. Det samme gjelder også innen all annen virksomhet menneskene beskjeftiger seg med. Noe som fordrer store anstrengelser nå, vil bli lettere etter hvert for dem som går iherdig inn for saken.

Menneskekroppen er ikke beregnet på å være i uvirksomhet. Den må mosjoneres hvis den skal holde seg sunn og frisk. Men fordi mosjon er slitsomt og krever anstrengelser, er det mange som unngår det. De tar heisen i stedet for å gå trappene. De tar seg en biltur i stedet for å gå en lang spasertur. Jo lenger de farer av sted uten å anstrenge seg legemlig sett, desto vanskeligere blir det for dem å klare manuelt arbeid som er lett for folk med god fysikk.

En artikkel i det amerikanske bladet Science Digest for desember 1958 pekte på hvor viktig det er for sunnheten at man holder seg i virksomhet legemlig. Det sto der: «Både sunnheten, utholdenheten, utnyttelsen av næringen og det alminnelige velvære avhenger av en felles faktor — at blodomløpet er i orden. Den eneste måten man kan oppnå dette på, er ved å drive systematisk mosjon.»

På samme måte som legemlig virksomhet er en betingelse for legemlig sunnhet, så er åndelig virksomhet en betingelse for åndelig sunnhet. Apostelen Peter var klar over dette. Derfor bød han sine medkristne: «Stålsett derfor deres sinn for virksomhet.» (1 Pet. 1: 13, NW) Deres åndelige virksomhet var den kristne tjeneste. I motsetning til de såkalte kristne i vår tid som mener at de anstrenger seg nok religiøst sett når de sitter i en kirke en gang i uken, var de første kristne ivrig opptatt med å studere Guds skrevne Ord og derpå forkynne det offentlig.

Apostelen Paulus omtalte denne virksomhet da han sa: «La oss . . . alltid ofre et lovprisningsoffer til Gud, det vil si, frukt av lepper som kunngjør hans navn offentlig.» (Heb. 13: 15, NW) Hans ord vitner om at alle deltok i den kristne tjeneste og at den hørte med til deres tilbedelse.

I denne virksomheten gjorde de bruk av den kunnskap de tilegnet seg om Gud og hans hensikter. De snakket med folk om hans storslagne gjerninger, slik det er forutsagt i Salme 145: 11, 12, der det står: «Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om ditt velde, for å kunngjøre for menneskenes barn dine veldige gjerninger og ditt rikes herlighet og ære.»

Det var ingen lett oppgave for de første kristne å gå ut og snakke med fremmede om Guds gjerninger og hensikter. Det var slitsomt både åndelig og legemlig talt. De måtte stålsette sitt sinn ved selv å studere Bibelen, slik at de kunne resonnere med folk og komme med bibelske beviser for det de sa. Dette fordret åndelige anstrengelser. Rent legemlig var det hardt for dem å gå fra hus til hus og fra by til by, noe de gjorde når de forkynte livets Ord. Kristendommen er ikke for mennesker som vil at alt skal være så lett. Den er for slike som er villige til å hengi seg til å gjøre Guds vilje og hjelpe folk til å lære hvordan de kan oppnå evig liv og lykke. Dette var tilfelle med de første kristne. Denne kristne virksomhet var av stor betydning for deres åndelige sunnhet. Den holdt dem nær til den høyeste Overherre og gjorde at de stadig var våkne for Guds vilje.

Åndelig virksomhet er like nødvendig nå som dengang når det gjelder å opprettholde åndelig sunnhet. Det å holde utlodninger og basarer og lignende tilstelninger for en kirke, kan ikke kalles åndelig virksomhet. Den åndelige virksomhet i vår tid består i det samme som på de første kristnes tid. Den består i en offentlig kunngjøring av Guds gjerninger og hensikter. Den består i å tale om hans veldige gjerninger og hans rikes herlighet. Det er en slik åndelig virksomhet som fører til åndelig sunnhet og til Guds godkjennelse.

Det er ikke nok å si at man tror. Man må bevise sin tro ved å gå aktivt inn for den kristne tjeneste. Man må stålsette sitt sinn ved studium av Bibelen, og deretter må man delta aktivt i å forkynne offentlig og undervise i Guds sannhetsord. En av dem som var med på å skrive Bibelen, Jakob, gjør det klart at tjenesten er for alle. Han sier: «Vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.» «Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? I ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.» — Jak. 1: 22; 2: 14, 24.

Det som beviser et menneskes tro, er hans virksomhet i den kristne tjeneste. Kristus var et eksempel for sine etterfølgere ved at han deltok i denne tjenesten selv. Han beviste sin tro på sin Far ved sine gjerninger. Han søkte ikke uvirksomhetens lette vei, men anstrengte seg i arbeidet med å forkynne offentlig og undervise i bibelske sannheter. Han lærte opp sine disipler til å gjøre det samme. De kristne i vår tid må på samme måte som de følge i hans fotspor og være opptatt med åndelig virksomhet. Deres åndelige sunnhet avhenger av dette. Det er derfor Jehovas vitner legger så stor vekt på dette og bygger opp folks sinn ved sin bibelske undervisning. De følger et bestemt program i sin tjenestevirksomhet, som oppfyller de bibelske krav.

Vi lever i en avgjørende tid i menneskenes historie, en tid da Guds hensikter skal gjennomføres. I denne tiden er de kristne travelt opptatt med å forkynne det gode budskap om Guds rike. Ved å utføre dette arbeid beviser de sin tro og godtgjør at de er verdige til å motta den guddommelige gave som består i at de får leve evig som dette rikes undersåtter.