Spørsmål fra leserne

• Hvilken «verden» (Joh. 3: 16, 17) elsket Gud så meget, og hvilken «verden» var det Gud sendte Jesus til, ikke for å dømme den, men for å frelse den?

I Johannes’ beretning om Jesu liv er ordet «verden» oversatt fra det greske ordet kósmos, som forekommer minst syttini ganger i grunnteksten til Johannes’ beretning. Grunnbetydningen av kósmos er «orden», det vil si, en bestående orden, et arrangement, en ordning av ting ifølge en bestemt plan, et arrangement av ting ifølge et bestemt mønster.

Vi behøver imidlertid ikke i hvert tilfelle når vi leser ordet kósmos i Johannes’ beretning, straks tenke på en verden som består av himler og en jord, hvor himlene utgjøres av usynlige ledende åndemakter og jorden utgjøres av menneskeskapninger som er underlagt disse usynlige åndemakters kontroll. Vi bør derfor ikke straks tenke på den slags verdener som har vært eller kommer til å bli knyttet til denne jorden — den verden da Adam og Eva levde i uskyld i Eden; verden utenfor Edens hage eller de ugudeliges verden før vannflommen; den nåværende verden som består av «de himler som nå er, og jorden»; og den kommende nye verden med «nye himler og en ny jord». Hvis vi alltid tenker på slike verdener, kan vi lett bli forvirret og undres på hvilken av disse verdenene det er som menes.

La oss som eksempel ta de fire første gangene Johannes bruker ordet kósmos eller «verden». Vi leser: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden [1]. Han var i verden [2], og verden [3] er blitt til ved ham, og verden [4] kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» (Joh. 1: 9—11) Til hvilken verden var det så Jesus kom som det sanne lys? Det er nok så at dette fant sted i tiden for den verden som består av «de himler som nå er, og jorden». (2 Pet. 3: 7) Men er dette den «verden» som menes i Johannes 1: 9—11? Var dette den verden som «er blitt til ved ham»? Var dette ’hans eget’ som han kom til, men som ikke tok imot ham?

Vi må huske på at Jesus kom fra de usynlige, høyere åndesfærer og til de synlige, lavere jordiske eller kjødelige sfærer. Av den grunn sa han til jødene: «I er nedenfra, jeg er ovenfra; I er av denne verden, jeg er ikke av denne verden.» (Joh. 8: 23) Jesus brukte her uttrykket «ovenfra» i forbindelse med én verden, og uttrykket «nedenfra» i forbindelse med en annen verden. Han sa at menneskene som var nedenfra, var «av denne verden». Han selv, som var ovenfra, var derfor «ikke av denne verden». Hva var så denne verden? Det er riktig at den var en bestående orden eller et arrangement, men forat det skal kunne være en orden eller et arrangement, må det finnes ting eller personer som kan settes i en bestemt orden eller arrangeres på en bestemt måte. Det er derfor klart at ordet «verden» slik det her brukes av Johannes, betyr mennesker som er i et bestemt arrangement eller i en bestående orden og underlagt en bestemt tingenes ordning.

La oss så vende tilbake til Johannes 1: 9—11. Jesus, det sanne lys som opplyser hvert menneske, var engang i ferd med å komme til verden, det vil si, komme til de mennesker som var underlagt en bestemt ordning. Jesus kom ovenfra, fra englenes rekker, og han kom blant mennesker på jorden, mennesker som levde i samsvar med den tingenes ordning som rådet blant dem. Mens han var i kjødet, og særlig under sin offentlige tjeneste da han søkte forbindelse med alle mennesker, med de tapte får av Israels hus, var han i denne verden av mennesker. Han var Guds Ord, ved hvem alle ting er blitt til. Jesus Kristus var derfor ansvarlig for at denne verden av mennesker var til, selv om han ikke akkurat var ansvarlig for det arrangement eller den bestående orden som de levde og arbeidet under.

«Kjente» denne verden av mennesker ham? Johannes 1: 10 sier at den ikke gjorde det. Det vil si, flertallet av menneskene gjorde det ikke. De klynget seg til den ordning som de foretrakk og innrettet seg etter — de ønsket ingen forandring. Hans egne, nemlig skapninger som skyldte hans opprinnelige gjerning sin eksistens, tok ikke imot ham, ikke engang jødene. Men var det slett ingen som aksepterte lyset eller kjente ham eller tok imot ham? Johannes 1: 12 sier at det var noen som gjorde det. Det står der: «Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn.»

Etter som størsteparten av denne verden av mennesker behandlet Jesus på en foraktelig måte, kunne det sies at verden hatet Jesus. Da Jesu egne halvbrødre sa til ham: «Åpenbar deg for verden!» svarte Jesus dem: «Verden kan ikke hate eder; men meg hater den fordi jeg vitner om [verden] at dens gjerninger er onde.» (Joh. 7: 4—7) Av denne grunn åpenbarte ikke Jesus seg for verdenen av mennesker, men han dro i lønndom opp til høytiden i Jerusalem, for å forpurre de forsøk verden gjorde på å drepe ham på grunn av dens hat. Størsteparten av verden av mennesker elsket ham ikke, og de ville heller ikke elske dem som kom ut av denne verden av mennesker og ble Jesu etterfølgere. Derfor sa han til sine apostler: «Dette byder jeg eder at I skal elske hverandre. Når verden hater eder, da skal I vite at den har hatet meg før eder. Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» — Joh. 15: 17—19.

For å kunne hate må verden bestå av mennesker, av skapninger som har evnen til å hate. Jesus ba ikke for disse haterne, den hatefulle verden av mennesker. Til sin himmelske Far ba han: «Jeg ber for dem [de mennesker som du ga meg av verden]; jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, . . . Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg.» «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden. Hellige dem i sannheten! ditt ord er sannhet. Liksom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden.» «Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres [apostoliske] ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, . . . Rettferdige Fader! verden har ikke kjent deg; men jeg har kjent deg, og disse har kjent at du har utsendt meg.» — Joh. 17: 9—11, 16—18, 20, 21, 25.

Hvem var det den himmelske Far, Jehova Gud, elsket i denne forbindelse? Var det hele verden av mennesker, som apostlene og de som senere kom til troen, sluttet å være en del av? La Jesus besvare disse spørsmålene i sin egen bønn: «Jeg i forening med dem [ikke med verden] og du i forening med meg, forat de kan være fullkommengjort til ett, så verden kan få vite at du har utsendt meg og at du elsket dem, liksom du elsket meg. . . . fordi du elsket meg før verdens grunnleggelse.» (Joh. 17: 23, 24, NW) Gud elsket dem som elsket den han elsket, hans Sønn Jesus Kristus. Verden av mennesker elsket ikke Faderens elskede Sønn. De som sluttet å være ett med verden av mennesker, og som ble ett med Jesus Kristus, elsket ham. De som var i forening med Jesus Kristus, var dem som den himmelske Far elsket. Dette utelukker menneskeverdenen fra Faderens kjærlighet. Alle i denne menneskeverdenen som ønsket å komme inn under Faderens kjærlighet, måtte slutte å hate Jesus slik som verden gjorde det. De måtte skille seg ut fra denne kjærlighetsløse verden og måtte elske Guds Sønn og komme i forening med Sønnen. Det er disse som blir dem Gud Faderen elsker liksom han elsker sin Sønn.

På dette grunnlaget kan vi nå overveie Johannes 3: 16, 17, som de opprinnelige spørsmålene spesielt gjelder. Disse versene lyder: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes [forat hver den som viser tro på ham, ikke skal bli ødelagt, NW], men ha evig liv; for Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men forat verden skulle bli frelst ved ham.» Jesu ord her sikter ikke til det store, omfattende arrangementet eller den bestående orden som utgjøres av symbolske himler og en symbolsk jord, «de himler som nå er, og jorden». Jesus snakker her om mennesker, om mennesker som bor på den bokstavelige jord og som lever i samsvar med en bestemt orden eller et bestemt arrangement, slik de lever under den usynlige «denne verdens fyrste», Satan Djevelen. (2 Pet. 3: 7; Joh. 12: 31) Det er klart at Gud ikke elsket de symbolske himler som består av Satan Djevelen og hans demoner. Den verden som Jesus sa Gud elsket, er derfor en begrenset verden og omfatter ikke de symbolske «himler som nå er».

Da Jehova Gud, Faderen, sendte sin Sønn til denne verden av mennesker på jorden, utførte han visselig en kjærlig handling overfor denne verden. Det å treffe forholdsregler for å frelse mennesker av denne verden i stedet for å ødelegge hele denne verden av mennesker med hvert eneste medlem av den, var en kjærlighetshandling overfor denne verden. Ingen bestemte individer i denne verden av mennesker ble utvalgt framfor de andre, selv om Jesus ble sendt direkte til de tapte får av Israels hus. Alle og enhver av denne verden av mennesker kunne derfor dra nytte av det som Gud gjorde ved sin Sønn. Fordi det at Gud ga sin Sønn, var en kjærlig handling fra Guds side til gagn for alle og enhver i denne verden av mennesker, var det et uttrykk for kjærlighet til den verden av mennesker som levde under «denne verdens fyrste», Satan Djevelen.

Dette betydde imidlertid ikke at alle og enhver av denne menneskeverdenen ville gjengjelde denne kjærligheten og komme inn under Guds kjærlighet og vise seg verdige til Guds kjærlighet. Det var grunnen til at Jesus tilføyde følgende betingelse, uten å oppgi navnet på noen og uten å angi noen bestemte individer: «Forat hver den som viser tro på ham, ikke skal bli ødelagt, men ha evig liv.» (NW) Det er bare «hver den som viser tro på ham», som kommer til å «ha evig liv». De som ikke «viser tro på ham», kommer til å «bli ødelagt». De som ikke viser den nødvendige tro, viser seg å være i flertall, og av den grunn kommer menneskeverdenen i sin alminnelighet, uten at det oppgis navn, til å bli ødelagt.

Jehovas kjærlighet gikk således over fra å være en alminnelig kjærlighet til menneskeverdenen til å være en spesiell kjærlighet til dem som viser tro på hans Sønn, og som elsker hans Sønn og kommer i forening med ham. Det er de som kommer til å «ha evig liv» i den rettferdige nye orden som hører framtiden til, og de utgjør en del av dens nye himler og nye jord. De er virkelig mennesker av den nye orden, for ved at de kommer i kjærlig forening og samfunn med Guds Sønn som han har gitt, slutter de å være en del av denne verden av mennesker.

Gud visste at det fantes elskelige mennesker, eller mennesker som kunne bli elskelige, i denne verden av mennesker. Fordi han er i stand til å se alt, visste han at det fantes individer som av fødsel var en del av denne verden av mennesker, men hvis hjerte på ingen måte var i harmoni med «verdens synd», og som ønsket å bli fri for den fordømmelse som hvilte over dem på grunn av «verdens synd». (Joh. 1: 29) Derfor sendte ikke Gud sin Sønn til denne verden av mennesker for å avsi en kollektiv fordømmelse over hele denne verden av mennesker, en fordømmelse som uten forskjell gjaldt hvert eneste medlem av menneskeverdenen uten at det enkelte individ fikk noen anledning til å vise hvordan han stilte seg til verdens fordømmelige synd og syndighet. Følgelig sendte Gud sin Sønn til verden av mennesker «forat verden skulle bli frelst ved ham».

Dette vil ikke si det samme som at hele verden av mennesker vil bli frelst ved Jesus Kristus, Guds Sønn. Men det vil si at anledningen til å bli frelst står åpen for alle og enhver uten at det blir vist noen partiskhet. Likevel blir verden av mennesker dømt. Dette er betydningen av de ord Jesus senere uttalte til en flokk jøder: «Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut, og når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg [skal jeg likevel dra alle slags mennesker til meg, NW]. Jeg er kommet som et lys til verden, forat hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket. Og dersom noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham; for jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden; den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, har den som dømmer ham: . det . ord jeg har talt, det skal dømme ham på den ytterste dag.» — Joh. 12: 31, 32, 46—48.

Ikke alle mennesker i denne verden blir frelst. Hele denne verden av mennesker unngår ikke den dom som består i fordømmelse til ødeleggelse, selv om Jesus ikke kom for å dømme og fordømme menneskeverdenen i sin helhet da han kom for første gang. Hvorfor blir da ikke hele verden av mennesker frelst og spart for dommen? Det er fordi, som Jesus tilføyde, «den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene [ikke englene] elsket mørket framfor lyset; for deres gjerninger var onde». (Joh. 3: 18, 19) De eneste av denne verden som ikke blir fordømt, og som blir frelst, er følgelig de som viser tro på Guds Sønn og kommer ut av verdens mørke og inn i lyset forat deres «gjerninger må bli åpenbart; for de er gjort i Gud». (Joh. 3: 21) Bortsett fra disse blir menneskeverdenen i sin alminnelighet dømt uverdig til frelse.

Som en avslutning på denne drøftelsen sier vi nå at den «verden» som Gud elsket så meget at han sendte Jesus til den, ikke for å dømme den, men for å frelse den, er den verden av mennesker på jorden som representeres av de medlemmer som bryter ut fra det verdslige samfunn av mennesker, og som viser tro på Guds gave, hans enbårne Sønn, og så kommer i forening eller i samfunn med ham og viser seg verdige til Guds kjærlighet gjennom hans enbårne Sønn. Slike trofaste troende og etterfølgere blir bevart til evig liv i Guds lovte nye orden som består av «nye himler og en ny jord». — 2 Pet. 3: 13.