Spørsmål fra leserne
• I Matteus 12: 40 sa Jesus at han skulle være tre dager og tre netter i jordens skjød, og noen forstår dette slik at han mente fulle 72 timer. Vakttårnets publikasjoner omtaler imidlertid dette tidsrommet som «deler av tre dager». Hvorfor? — B. W., Canada.
De som hevder at Jesus lå død i graven i 72 timer, tre hele dager og tre hele netter, baserer sin oppfatning på Jesu ord i Matteus 12: 40: «For liksom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.» Når de trekker den slutning at dette vil si et tidsrom på 72 timer, skjer det imidlertid i strid med det skriftstedet som sier at han ble oppreist «på den tredje dag», ikke på den fjerde. Det er derfor tydelig at deres slutning må være uriktig. — Ap. gj. 10: 39, 40.
I Bibelen behøver ikke «tre dager» nødvendigvis å bety fulle 72 timer. Et eksempel på dette finner vi i 1 Kongebok 12: 5, 12. Kong Rehabeam sa til folket: «Gå bort og vent i tre dager og kom så hit til meg igjen!» Ville de, når de fulgte denne befaling, komme tilbake på den tredje eller på den fjerde dagen? Hvis de forsto hans befaling slik at de skulle komme tilbake etter tre hele døgn, ville de tre fram for ham igjen på den fjerde dagen. Men de forsto den ikke slik, og kongen mente det heller ikke slik. Vers 12 sier derfor: «Så kom Jeroboam og alt folket til Rehabeam den tredje dag, således som kongen hadde sagt: Kom til meg igjen om tre dager.» De kom altså tilbake etterat deler av tre dager hadde gått. Den første dagen var den dagen kongen sendte dem bort, den andre dagen var dagen etter, og den tredje dagen var den dagen da de kom tilbake til kongen. — Se også 1 Mosebok 40: 13, 20; 42: 17, 18; Ester 4: 15, 16; 5: 1.
Jesus forklarte selv betydningen av sin uttalelse, både før sin død og etter sin oppstandelse. Etterat han hadde kommet med den uttalelsen vi finner i Matteus 12: 40, ga han denne forklaring: «Menneske sønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og på den tredje dag skal han oppstå.» Etter sin oppstandelse bekreftet han dette: «Så står og skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag.» — Matt. 17: 22, 23; Luk. 24: 46.
Bibelen viser tydelig at Jesus var i graven i «deler av tre dager». Han utåndet fredag ettermiddag, dagen før jødenes sabbat. (Matt. 27: 45—50; Joh. 19: 31) Han oppsto fra de døde tidlig på den første dag i jødenes uke, eller søndag morgen. (Joh. 20: 1) Han var altså i graven en del av fredag og hele lørdag og ble oppreist tidlig på søndagen. — Se The Watchtower for 15. mars 1944, sidene 86—88, avsnittene 17—25.
• Hvorfor er det i forbindelse med vanndåpen på sin plass å si at man avdør fra sin «tidligere livsførsel» i stedet for fra sin «egen vilje»? Hvordan kan dette gjelde for Jesu dåp i vann?
Ordet «vilje» betegner en egenskap som Gud har skjenket sine fornuftutstyrte skapninger, og som de bruker til bevisst og overlagt å bestemme seg for en viss handlemåte. Det er den gudsgivne evne til å velge hva man vil gjøre. Det er den bevisste prosess å ville.
Når en troende som er opplært i Bibelen, etter nøye overveielse og under bønn innvier seg til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus, avdør han ikke fra denne evnen, fra sin vilje. Ved selve den handling å innvie seg måtte han bruke sin vilje med stor kraft og besluttsomhet for å treffe denne avgjørelsen for all evighet. For å ta det skritt å la seg døpe i vann måtte han bruke sin vilje i lydighet mot Guds befaling gjennom Kristus. Etter hans dåp, som symboliserer hans innvielse til Gud, har han fortsatt bruk for sin vilje. Han blir ikke en maskin uten vilje, en automat eller robot eller marionett som beveger seg eller blir drevet utelukkende av en annens vilje. Han må bruke sin vilje mer bevisst enn noen gang før for å treffe sine framtidige beslutninger i harmoni med Guds skrevne Ord, og ofte i samsvar med de instrukser som kommer gjennom Guds synlige organisasjon. Han må finne ut hva som er Guds vilje, og så må han ville det som er i harmoni med det Gud ønsker. Han må avgjøre hva som vil være til det beste for Guds rike og for Guds organiserte folk og for ham selv som en kristen.
Han vil for eksempel måtte avgjøre om han skal gifte seg eller ikke. Han må derfor bruke sin vilje i forbindelse med å ta en avgjørelse i denne henseende. Apostelen Paulus skrev noe som støtter denne tanken: «Men dersom noen mener at han handler urett overfor sin jomfruelighet, hvis den er over ungdommens blomst, og dette er den måten det skulle finne sted på, så la ham gjøre som han vil; han synder ikke. La dem gifte seg. Men hvis en er fast besluttet i sitt hjerte og ikke har noe tvingende behov, men har makt over sin egen vilje og har fattet den beslutning i sitt eget hjerte å bevare sin jomfruelighet, han gjør vel.» (1 Kor. 7: 36, 37, NW) Apostelen sier videre om enker: «Hvis hennes ektemann skulle sovne inn i døden, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren.» (1 Kor. 7: 39, NW) Hun har sin frie vilje, men ikke uten begrensning. Hun har frihet til å gifte seg igjen, men bare med en mann som er i forening med Herren.
Derfor er det slik at når en takknemlig bibelstudent i kjærlighet innvier seg til Gud og symboliserer denne innvielse ved å la seg døpe i vann, da avdør han fra sin tidligere handlemåte, ikke fra sin vilje. Hans tidligere handlemåte var beregnet på å behage ham selv eller mennesker som han likte, respekterte eller fryktet. Etter sin innvielse, symbolisert ved vanndåpen, følger han en ny handlemåte, nemlig å behage Jehova Gud ved å gjøre det som Gud vil. Han oppøver derfor klokelig sin bevisste vilje til å treffe avgjørelser som samstemmer med det Gud vil.
Ordet «vilje» betyr naturligvis også det som villes eller ønskes, og det er i samsvar med denne betydning av vilje at vi ber: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) Sett fra dette synspunkt begynner vi å gjøre Guds vilje og ikke lenger vår egen vilje når vi tar det skritt å innvie oss. Men for å kunne gjøre Guds vilje for framtiden må vi alltid ha klart for oss hva Guds vilje er, eller finne ut hva den går ut på. Deretter må vi bevisst og med full forståelse ville gjøre den uten frykt for skapninger.
Jesus gjorde alltid Guds vilje, også som tømmermann i Nasaret og også mens han ’var lydig’ mot sine jordiske foreldre. Han sa: «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» (Joh. 6: 38—40) Da Jesus i en alder av omkring tretti år kom for å gjøre Jehovas vilje som en oppfyllelse av Salme 40: 8, 9, avdøde han fra sin tidligere livsførsel på jorden. Han sluttet med å leve som en ubemerket innbygger i Nasaret; han la bort sitt tømmermannsverktøy; han viste at han ikke lenger sto i noe lydighetsforhold til sine jordiske foreldre, hverken overfor Josef eller Maria; han forlot sitt hjem, hvor han hadde visse forpliktelser som familiens eldste sønn. Han påtok seg å oppfylle forskjellige viktige deler av Guds lov gjennom Moses i forbindelse med prestedømmet, i forbindelse med løftet om en profet lik Moses, og særlig i forbindelse med kongeverdigheten, som han var arving til gjennom kong David i Jerusalem. Han henga seg til det rikes interesser som Johannes døperen forkynte om.
Etterat Jesus hadde tatt dette skritt og var blitt døpt i vann for å bevitne dette skritt, hadde han fremdeles sin bevisste vilje. Han hadde ikke avdødd fra den. Hans vilje hadde alltid vært å gjøre Guds vilje, hva den enn måtte gå ut på til enhver tid. Han fortsatte å gjøre Guds vilje, akkurat som han tidligere hadde gjort. Men når han skulle gjøre Guds vilje etter sin dåp i vann, måtte han bruke sin egen vilje mer besluttsomt enn noensinne før. Hvorfor det? Fordi det var Jehovas vilje å gjøre denne frelsens store Formidler «fullkommen gjennom lidelser». Dette medførte at Jesus måtte være villig til lydig å underkaste seg lidelser og holde ut under dem. Han [har selv] lidd da han ble satt på prøve.» Og da han var på prøve, måtte han bruke sin vilje for å være trofast, lojal og lydig mot Gud. (Heb. 2: 10, 18, NW) «Således lærte han, skjønt han var Sønn [av Gud], lydighet av det han led.» For å kunne fortsette å ville det rette, måtte han «med sterkt skrik og tårer [frambære] bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt». (Heb. 5: 7, 8) Da han var i dødsangst og hans sved ble som blodsdråper, som falt ned på jorden, ba han til Gud: «Skje ikke min vilje, men din!» (Luk. 22: 41—44) Dette krevde en utholdende utøvelse av viljestyrke.
Etterat Jesus var døpt til døden og var oppreist fra de døde, hadde han fremdeles en vilje. Da Peter spurte ham hvordan det skulle gå med apostelen Johannes, svarte Jesus: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva kommer det deg ved? Følg du meg!» (Joh. 21: 22, 23) Den herliggjorte Jesus Kristus i himmelen bruker nå følgelig sin vilje i samsvar med sin innvielse og med sin mønsterbønn til Gud: «Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.»
Det er derfor stadig på sin plass å si angående en innvigd persons dåp i vann: «Den betegner at vedkommendes tidligere livsførsel er begravet (liksom ved neddukkingen i vannet), og han kommer opp av vannet for å gjøre Guds vilje — bare Guds vilje — og for å leve et nytt liv fra da av.» — Vakttårnet for 1. november 1955, side 324, paragraf 8.