2. del: ’Skje din vilje på jorden’

Vi fortsetter serien fra boken ’Skje din vilje på jorden’. Vi holder på med kapitel 1 som heter «Hvis vilje?», og skal nå begynne på avsnitt 14 under overskriften «Et symbolsk syn av ham». Dette synet er av Gud, som ga Johannes, Sebedeus’ sønn, den serie syn som kalles Åpenbaringen eller Apokalypsen, og som utgjør den siste boken i Bibelen. Åpenbaringen ble overgitt til Johannes ved Herren Jesus Kristus, som sendte en engel for ved hjelp av tegn å vise hva som ville skje i framtiden.

14. Hva ble Johannes invitert til, og hvor kommer vi og hva kan vi få se ved å følge med ham?

¹⁴ Fra den herliggjorte Jesus Kristus i himmelen hadde Johannes nettopp mottatt sju budskaper til sju kristne menigheter i Lilleasia. «Deretter så jeg, og se, det var en dør åpnet i himmelen, og den første røst, som jeg hadde hørt liksom av en basun, som talte med meg, sa: Stig opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje heretter.» (Åpb. 4: 1) Ved å følge med Johannes gjennom denne åpnede døren som førte langt utenfor den del av verdensrommet hvor menneskelagde måner sirkler rundt jorden, er det liksom vi kommer inn i den høyeste, allmektige, suveréne Guds nærvær. Etter som vi er klar over at intet menneske kan se Guds åsyn og fortsette å leve, venter vi ikke å få se hans skikkelse eller noen av hans trekk. Vi ville ikke tåle å få et virkelig og direkte syn av ham, like lite som vi ville tåle å betrakte en vannstoffbombeeksplosjon på nært hold. Det som Johannes’ syn lar oss få se, er herlig, strålende, blendende. Vi får også se ting som kommer til å finne sted i universets historie.

15. Hvilken kraft kom Johannes under innflytelse av, og hvis trone fikk han se?

¹⁵ Da Johannes fulgte oppfordringen til å komme opp gjennom den åpne døren i himmelen, kom han straks under Guds virksomme krafts eller ånds innflytelse og fikk se ting som vi mennesker normalt ikke kan se. «Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt en på tronen.» Denne tronen representerer den «siste og avgjørende» stilling hvorfra den øverste myndighet blir utøvet. Det er den høyestes trone, hans trone som behersker hele det synlige og det usynlige skaperverk, som alt det skapte er avhengig av for sin eksistens og for ordenens bevarelse i universet. Det er tronen til evighetens Konge, til ham som alltid vil forbli Konge, og som er høyere enn alle jordens keisere, konger, diktatorer og andre herskere, som forgår.

16. Hvorledes var Han som satt på tronen, å se til, og hva henleder dette vår oppmerksomhet på?

¹⁶ Hvorledes ser han ut? Har han skikkelse som et menneske? Nei! «Og han som satt der, var å se til liksom jaspis og sarder-sten, og det var en regnbue rundt omkring tronen, å se til liksom en smaragd.» Han er lik velslipte, verdifulle, gnistrende, vakre juveler som tiltrekker seg alles oppmerksomhet og vekker den største beundring. Det er ikke noe skremmende ved ham, ikke noe stygt eller ondskapsfullt som så meget som kunne antyde at han ville holde sine jordiske skapninger, menneskesjeler, i bevisst, evig pine i et brennende helvete. Han er så vakker av utseende og så skjønn å skue at en som betrakter ham, blir stum av beundring. Hans trone er omgitt av ytterligere herlighet som vitner om stillhet og opphøyd ro. Den fullkomne regnbue av smaragd er et tegn på dette, for den minner en om den behagelige, beroligende stillhet som kommer etter et uvær. Den minner en om den første regnbuen Gud satte på himmelen etter vannflommen som et himmelsk tegn for Noah og alle oss, hans etterkommere, på at det aldri mer ville bli en verdensomfattende vannflom. Det var dengang Gud sa: «Vannet skal aldri mer bli en flom som ødelegger alt kjød. Og buen skal stå i skyen, og jeg vil se på den og komme i hu den evige pakt mellom Gud og alt levende av alt kjød som er på jorden.» (1 Mos. 9: 12—16) Menneskelige vitenskapsmenn som ønsker å kunne bestemme vær og vind på jorden fra en «siste og avgjørende stilling» ute i verdensrommet, vil aldri kunne tilintetgjøre den Guds pakt som regnbuen er et symbol på.

17. Hvem ble det sett at Gud omgir seg med, og hvorfor er ikke de et bilde på ’Lammets apostler’?

¹⁷ Før Gud begynte å skape, var han helt alene i det uendelige rom, og det hadde han vært fra evighet av. Men hvem av sine skapninger valgte Gud å kalle inn i sitt nærvær? Hvem er det han omgir seg med? Johannes forteller oss om det nærbilde han fikk se av Guds trone: «Og rundt omkring tronen var det fire og tyve troner, og på tronene så jeg fire og tyve eldste sitte, kledd i hvite klær, med gullkroner på sine hoder.» (Åpb. 4: 4) Hvem er disse «eldste», disse tjuefire personer av fremskreden alder, som sitter på troner omkring Guds egen trone? Johannes kjente til at det hadde vært «eldste» i det jødiske samfunn, i fortidens Israels menighet. Femten hundre år før Johannes’ tid, da profeten Moses mottok de ti bud fra Gud, hadde han med seg sytti av de eldre menn eller, «eldste» i Israel. (2 Mos. 24: 1, 9) Johannes var imidlertid en «eldste» i den kristne menighet. Han var en spesiell «eldste», for han var en av «Lammets [Jesu Kristi] tolv apostler» som tjente som tolv grunnpillarer i den kristne menighet og som tolv grunnstener i muren til den nye hellige stad. (Åpb. 21: 14) Men de «eldste» som var kronet og innsatt på troner, og som Johannes så sitte omkring Guds trone, kunne ikke være et bilde på Jesu Kristi tolv apostler, for de var jo tjuefire i tallet, dobbelt så mange som de tolv apostler.

18. Hvem er det de tjuefire «eldste» representerer?

¹⁸ I fortidens Israels menighet representerte de «eldste» hele menigheten av israelitter. Siden Johannes’ tid har likeledes de kristne «eldste» representert hele menigheten av kristne eller av åndelige israelitter. I overensstemmelse med denne regelen er de tjuefire «eldste» som sitter på troner rundt Gud, et bilde på hele menigheten av kristne som forblir trofaste til døden, og som blir belønnet med en oppstandelse fra døden til liv i himmelen, på en trone i Guds himmelske rike.a

19. Hvor stort blir til slutt tallet på denne menighets medlemmer, og hvilke løfter har Jesus Kristus gitt dem?

¹⁹ Det endelige antall medlemmer i denne menighet av trofaste kristne som oppnår den himmelske belønning, blir på 144 000, eller seks tusen ganger tjuefire. I Åpenbaringen 7: 1—8 og 14: 1—5 blir Johannes selv benyttet til å oppgi dette endelige antall. Johannes ble benyttet til å meddele dem følgende budskaper fra den herliggjorte Jesus Kristus i himmelen: «Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livsens krone!» «Den som seirer, han skal således bli kledd i hvite klær, og jeg vil ikke utslette hans navn av livsens bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Fader og for hans engler.» «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, liksom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» (Åpb. 2: 10; 3: 5, 21) Det disse tjuefire «eldste» sier og gjør i dette synet som Johannes fikk, beviser ytterligere at de er et bilde på de 144 000 som utgjør den endelige menighet.

20. Kalles de «eldste» i forhold til hele skaperverket på grunn av sin alder, og hva er det som har banet veien for dem til å bli innsatt på troner som personer av fremskreden alder?

²⁰ Det er bare nitten hundre år siden den kristne menighet hadde sin begynnelse, på jorden. Hva dens medlemmers nærvær i himmelen angår, så kunne ikke noen av dem ha kommet dit før Guds rike var blitt opprettet, det rike som trofaste kristne har bedt om i alle disse århundrer. Til tross for dette betrakter Gud menighetens medlemmer som «eldste» eller personer av fremskreden alder i sammenligning med alle sine andre fornuftbegavede skapninger i himmel og på jord. Det er derfor tydelig at det ikke er menighetens medlemmers bokstavelige alder, men deres framgang i kunnskap, i å skjøtte sitt verv og i trofast gudhengivenhet som har banet veien for dem til å bli kledd i hvitt, kronet og innsatt som «eldste» på troner omkring Guds trone.

21. Hvorledes er de blitt valgt til å være «eldste» i Guds nærhet?

²¹ Hvorledes er de blitt valgt til å være «eldste» i Guds egen nærhet? Det har så visst ikke foregått ved noe demokratisk valg i en nasjon eller et folk på jorden, hverken i øst eller vest. Det er Gud selv som har valgt dem, for Gud ser ikke på det som menneskene eller nasjonene ser på, men i overensstemmelse med sine egne normer velger han ut dem som skal få en plass i hans umiddelbare nærhet. Disse symbolske «eldste» blir altså valgt på en teokratisk måte, av den høyeste myndighet der oppe, og ikke av menneskene nede på jorden.

22. Vil dette si at Gud har et senat? Hva er det de tjuefire «eldste» har den ære å virke som?

²² Vil det at Gud omgir seg med en krets av tjuefire symbolske eldste, si at han har noe som kan kalles et senat eller en forsamling av himmelske embetsmenn som står ham meget nær, som han rådfører seg med og tar imot veiledning fra for deretter å handle i overensstemmelse med flertallets oppfatning eller slik flertallet voterer? Nei, for han er allvis. Han trenger ikke noe råd fra noen av sine skapninger. Profeten Esaias stilte med rette følgende spørsmål om den store Skaper: «Hvem har målt [Jehovas] Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver? Hvem har han rådført seg med, så han ga ham forstand og opplyste ham om den rette vei og ga ham kunnskap og lærte ham å kjenne visdoms vei? Se, folkeferd er som en dråpe av et spann, og som et støvgrann i en vektskål er de aktet.» (Es. 40: 13—15) Den kristne menighet, representert ved de tjuefire «eldste», har derfor bare den ære å virke som de fremste himmelske tjenere for «den gamle av dager», Skaperen.

23. Hvilken bygning ble Johannes minnet om av de ting som var foran Gud og de «eldste»?

²³ I det synet Johannes fikk, satt Gud og hans tjuefire «eldste» på troner i omgivelser som minnet om det indre i det tempel for tilbedelse som fantes i fortidens Jerusalem. Takket være den beskrivelse som er nedtegnet i Bibelen, visste Johannes at det hadde vært ti lysestaker av gull i det hellige i det tempel som kong Salomo hadde bygd tusen år tidligere. Fem lysestaker sto på høyre side og fem på venstre side foran det innerste rommet eller det aller helligste. I templets forgård var det en stor vannkum av kobber. Den var så stor at den ble kalt et hav. (1 Kong. 7: 23—26, 44, 49) Vannet derfra brukte prestene til å vaske hendene sine eller det de skulle ofre.

24. Hvordan utgjorde det at Gud satt på en trone, en forskjell fra forholdene i kong Salomos tempel i fortiden?

²⁴ Angående Guds trone sier Johannes: «Og fra tronen går det ut lyn og røster og tordener, og foran tronen brenner syv ildfakler, som er de syv Guds ånder. Og foran tronen er det liksom et glasshav, likt krystall.» Gud satt ikke på en trone i det aller helligste i kong Salomos tempel i fortiden, men det svevet et mirakuløst lys over den hellige gullkledde kisten eller arken som inneholdt de to stentavlene Guds egen finger hadde skrevet de ti bud på. I det synet Johannes fikk, satt imidlertid Gud på en trone i sitt himmelske tempel.

25. Hva er det som går ut fra Guds trone, som billedlig vist ved de ting Johannes fikk se og høre?

²⁵ Lynglimtene fra hans trone minnet på en virkningsfull måte Johannes om at «Gud er lys». Det var Han som ved jordens skapelse sa: «Det bli lys!» (1 Joh. 1: 5; 1 Mos. 1: 3) Hans kraft er ikke bare kilden til bokstavelige lyn, men også til all opplysning, kunnskap, forstand og visdom som lik lyn går ut til alle hans skapninger i himmel og på jord. Fra Ham som sitter på den guddommelige trone, kommer den kraft som frambringer røst og likeledes de lydbølger som taleorganene frambringer, og i særdeleshet de guddommelige budskaper som røsten formidler. Undertiden tordner de guddommelige budskaper når de er spesielt kraftige og når de forkynner dom over Guds fiender. «Ærens Gud tordner.» (Sl. 29: 3) Hans profetier om ting som skal skje, har forutsagt hans komme til sitt tempel for å dømme menneskene. — Mal. 3: 1.

26. Hva menes det med de «syv ildfakler», og hva er hensikten med tente fakler foran Gud?

²⁶ Guds ånd eller virksomme kraft er usynlig for menneskeøyne, men den kan få det som er skapt, til å bevege seg og til å virke. Den kan frambringe resultater som våre svake øyne kan se, og som våre andre sanser kan fornemme. Ved sin ånd eller virksomme kraft kan Gud skjenke opplysning og åpenbare ting som ikke noe alminnelig menneskesinn kunne tenke ut eller forstå, og han gjør dette ved å kaste lys over hellige hemmeligheter som lenge har vært skjult. Hans ånd er lik «syv ildfakler» som brenner foran ham i hans himmelske tempel, ikke for å gi ham lys, men for å opplyse dem som kommer inn i hans nærhet. Disse sju ildfaklene, sa Johannes, «er de syv Guds ånder». Med disse sju åndene menes det ikke sju åndepersoner, men uttrykket betyr at Guds ånd eller virksomme kraft må betraktes på en syvfoldig måte. I Bibelen står tallet sju for åndelig fullstendighet eller fullkommenhet, og de sju åndene betegner derfor Guds ånd i all dens fullstendighet. Gud bruker hele det mål av sin ånd eller virksomme kraft som er nødvendig, for å opplyse dem som tjener ham i hans åndelige tempel. Disse som er blitt opplyst, reflekterer i sin tur det åndelige lyset videre til andre skapninger, slik at de også skal få kunnskap om Guds sannhet.

27. Hva var det disse sju faklene skinte på, og hva er det et bilde på?

²⁷ Lyset fra disse sju symbolske ildfaklene må ha skint på det «glasshav, likt krystall» hvor prestene kunne vaske seg. Guds syvfoldige ånd virker likeledes bare gjennom en organisasjon eller gruppe mennesker som er ren i hans øyne. Hans ånd virker gjennom en renset organisasjon, og den hjelper medlemmene til å holde organisasjonen ren og de offer den gir Gud, rene. Husk at det store «hav» som hørte til kong Salomos tempel, kunne romme omkring 70 000 liter vann og at ’prestene hadde det til å vaske seg i’. (2 Krøn. 4: 2—6) I likhet med rent vann har Guds sannhet en rensende virkning. De som får tre inn i Guds nærvær, lik de tjuefire eldste, trenger sannhetens vann for å kunne utføre sine prestelige plikter på en måte som er antagelig for Gud og til gagn for alle mennesker av god vilje. I samsvar med dette bildet sies det om menigheten av Jesu Kristi 144 000 trofaste etterfølgere at han har «renset den ved vannbadet i ordet, forat han selv kunne framstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig». (Ef. 5: 25—27) Gud forlanger religiøs renhet. Det han har i sin nærhet, er rent.

(Fortsettes)

[Fotnote]