«Manna» spises fremdeles

BIBELEN forteller om hvordan Gud ga Israels nasjon manna å spise i de førti årene de oppholdt seg i ørkenen. Den lignet hvite frø, var søt og «smakte som honningkake». (2 Mos. 16: 13—31) I betraktning av denne beskrivelsen er det interessant å legge merke til hva det amerikanske tidsskriftet National Geographic hadde å si om manna i artikkelen «Det gamle testamentes tid bringes til live igjen», som sto i desembernummeret for 1957.

«Atter en gang finner vi at en bibelsk beretning blir støttet av ubestridelige kjensgjerninger, for miraklet med mannaen fra himmelen gjentar seg årlig i Sinai-ørkenen. Hver sommer uten unntagelse kommer det på en gåtefull måte til syne bittesmå dråper av en søt og nærende substans på buskene. Den tiden det er mest av den, kan en mann samle nesten en kilo om dagen.

«I 1927 reiste en zoolog ved Jerusalem hebraiske universitet, professor F. S. Bodenheimer, til Sinai-halvøya for å prøve å oppdage mannaens hemmelighet. Hans skarpe blikk løste snart mysteriet: det er skjoldlus som avgir de små honningduggdråpene.

«Disse bittesmå skapningene suger opp plantesaft, som er fattig på kvelstoff, noe insektene trenger for å opprettholde balanse i stoffskiftet, men rik på kullhydrater. Når insektene har forbrukt kvelstoffet, utskiller de det overflødige av saften som søte dråper. Som følge av fordampningen blir væsken snart forvandlet til en klebrig fast masse.

«Manna er helt til denne dag en etterspurt søtsak i det nære Østen. Den aller beste sorten kommer fra Kurdistan, og selgere forbyr kaker av denne sorten på gatene i Bagdad under navnet man.»

Selv om det uten tvil var nødvendig med et mirakel for å forsyne alle israelittene med nok manna, og spesielt for å forsyne dem med dobbelt så meget hver fredag og ingenting på sabbaten eller lørdag, så er det likevel unektelig interessant at mannaen kan ha en naturlig årsak, og at den fremdeles finnes (tydeligvis bare) i den delen av verden hvor Bibelen beretter at israelittene livnærte seg av den.