«La ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør»
JESUS, vår store Lærer, var den største menneskekjenner som noensinne har levd på jorden. Han gjennomskuet menneskenes innerste motiver uten å ta feil, og han sa sin mening om dem uten omsvøp. Engang da han kritiserte en alminnelig menneskelig svakhet, sa han:
«Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å sees av dem; ellers har I ingen lønn hos eders Fader i himmelen. Derfor, når du gir almisse, da skal du ikke la blåse i basun for deg, som hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å æres av menneskene; sannelig sier jeg eder: De har allerede fått sin lønn. Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør, forat din almisse kan være i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare.» — Matt. 6: 1—4.
For noen alvorlige ord fra den store Lærer! Hvor godt Guds Sønn forsto den menneskelige natur, særlig falne, ufullkomne menneskers natur! Selv om vi ikke tenker på å la blåse i basun for oss bokstavelig talt, er vi likevel tilbøyelige til å gjøre blest av vår egen godhet. Som et av Bibelens ordspråk slår fast: «Mange mennesker roper høyt, hver om sin kjærlighet; men hvem finner vel en trofast mann?» Vi får derfor denne passende formaning: «La en annen rose deg og ikke din egen munn, en fremmed og ikke dine egne lepper!» Vi har kanskje gjort en god gjerning, men hvis vi snakker om den til alle og enhver, viser vi at vår egentlige hensikt var å skaffe oss anseelse. Våre motiver blir tvilsomme, og vi utsetter oss for å bli beskyldt for stolthet og hykleri. — Ordspr. 20: 6; 27: 2.
Men hva var det Jesus mente da han sa at vi i forbindelse med våre gode gjerninger ikke skulle la vår venstre hånd vite hva den høyre gjorde? Det han sa, viser for det første at vi bør holde vår godgjørenhet strengt hemmelig. Etter som vår venstre hånd samarbeider meget nært med den høyre i nesten alt hva vi foretar oss, må det at vår venstre hånd ikke skal vite hva den høyre gjør, bety at vi ikke må prale med våre velgjerninger, ikke engang overfor våre aller nærmeste, vår hustru eller vår ektemann. Ved å benytte denne hyperbol eller overdrivelse ville Jesus innprente i oss den tanke eller det viktige prinsipp at vi i første rekke burde strebe etter å oppnå Guds godkjennelse, ikke menneskenes.
Ikke så å forstå at det ikke kan være tider da det tjener en god hensikt å gjøre oppmerksom på sine egne gode gjerninger, som for eksempel når det er noe bestemt man ønsker å påpeke, eller når man forsøker å anspore andre til å følge en god handlemåte. Således pekte kong David på den store skatten han bidro med da det skulle bygges et tempel for Jehova, en skatt av gull og sølv til en verdi av omtrent sju hundre millioner kroner. På samme måte har andre trofaste Jehovas tjenere både før og etter Davids tid, Guds Sønn innbefattet, enkelte ganger omtalt sine gode gjerninger. Men ingen av dem gjorde det noensinne i den hensikt å bli ’æret av menneskene’. Nei, de gjorde det forat det skulle tjene til ære for Gud, akkurat som da David videre sa til Jehova: «For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne? Fra deg kommer det alt sammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg.» Eller også gjorde de det for å oppmuntre andre til å gjøre det samme, som for eksempel da Paulus berettet om den handlemåte han hadde fulgt, og de vanskeligheter han hadde utholdt som en kristen forkynner, misjonær og apostel, noe som gjorde at han trygt kunne si: «Bli etterlignere av meg, akkurat som jeg er av Kristus.» — 1 Krøn. 29: 3, 4, 13, 14; 1 Kor. 11: 1, NW; 2 Kor. 6: 3—10; 11: 12—33.
Ja sannelig, vår store Lærer, Guds Sønn, var en god menneskekjenner. Han visste godt at «svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, og ondt er det; hvem kjenner det?» Men med hjelp av Guds Ord og hans hellige ånd eller virksomme kraft var Jesus Kristus i stand til å forstå menneskenes hjerte. — Jer. 17: 9.