Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
Fortalt av John Errichetti
DET var vinteren 1938 at jeg først for alvor begynte å studere Selskapet Vakttårnets bibelske hjelpemidler. Da jeg hadde måttet gå til sengs på grunn av sykdom, begynte jeg å ransake huset for å finne noe å lese. Flere år i forveien hadde vi fått noe litteratur fra Brooklyn, men jeg hadde ikke ofret den noen særlig oppmerksomhet den gangen. Når jeg nå leste brosjyrene som omhandlet helvete, sjelen og andre bibelske lærespørsmål, ble jeg så begeistret som bare den kan bli som gjennom mørket begynner å skimte det strålende lys som Jehova gir dem som søker sannheten. Da jeg var oppdratt som katolikk, visste jeg ingenting om Guds hensikter, vi hadde ikke engang en bibel i vårt hjem. Den vinteren leste jeg en masse, og i likhet med alle andre som begynner å lære sannheten å kjenne, begynte jeg å fortelle mine venner om de vidunderlige tingene jeg lærte. Noen av dem trodde at jeg holdt på å bli gal, men et par av mine venner som hørte på meg, er nå i sannheten.
Den våren oppsøkte jeg Jehovas vitner og begynte å overvære deres møter. Kort tid etter ble det holdt en sonesammenkomst, og jeg gikk ut i tjenesten for første gang sammen med menighetstjeneren vår. Etterat vi sammen hadde besøkt fire eller fem hjem, oppmuntret han meg til å prøve det neste. Jeg så gjorde, og det viste seg at mannen var motstander. Det han sa, gjorde meg litt motløs, men jeg gikk over på den andre siden av gaten og begynte å forkynne på egenhånd, og det viste seg at Jehova var med meg, for jeg fortsatte tiden ut. I de etterfølgende månedene skaffet jeg meg en god del kunnskap og erfaring ved å arbeide sammen med to pionersøstre som var av den salvede klasse.
I mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste bestemte jeg meg en del år senere for å bli pioner, og den 8. januar 1942 mottok jeg mitt utnevnelsesbrev fra Selskapet. I et år og tre måneder virket jeg som pioner i flere byer i den østlige delen av De forente stater. Jeg kom etter hvert mer og mer til å verdsette heltidstjenesten. Jehovas velsignelse ble til enhver tid tydelig tilkjennegitt. Vi gikk aldri sultne, heller ikke manglet vi klær eller et sted å sove.
I mars 1943 fikk jeg et brev fra Selskapet hvor de spurte om jeg kunne tenke meg å gjennomgå et kursus ved Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead. Dere kan være trygge for at jeg ikke betenkte meg på å gripe en slik sjanse. På Gilead arbeidet vi hardt, men det var arbeid vi likte, og vi fikk en større verdsettelse av Jehovas organisasjon og også av den tillit den viste oss. Dette var noen lykkelige fem måneder, og på dagen for eksamensfesten var vi helt syke av spenning for å få rede på hvor vi skulle hen. Jeg var en av åtte som skulle til Alaska. Min partner og jeg fikk Ketchikan som vårt arbeidsfelt.
Vi ankom til Alaska den 12. oktober 1944 etter en vidunderlig reise opp den berømte Inside Passage. Begge to brukte mesteparten av dagen med å oppspore slike som hadde abonnement på bladet Vakttårnet, og fant til sist et ektepar som ga oss husrom for natten. Dagen deretter gikk vi på leting igjen, og denne gangen traff vi på et eldre ektepar som var meget interessert. De inviterte oss til å ta inn hos dem en tid. Vi ville gjerne det, og mens vi var der, begynte vi å forkynne i distriktet, samtidig som vi så oss om etter et sted å bo.
En dag spurte en kvinne som jeg forkynte for, om jeg visste om to kjekke unge menn som var på utkikk etter et lite hus de kunne leie. Jeg sa: «Jeg vet ikke; hvordan ser det ut?» Hun viste meg det. Jeg sa til henne at hvis jeg hørte om noen, så skulle jeg gi henne beskjed. Så skyndte jeg meg å finne min partner det forteste jeg vant og fortalte ham om huset, og sammen gikk vi tilbake til denne kvinnen og sa til henne: «Her er de to unge mennene som De spurte etter.» Huset oversteg våre forventninger — det kostet 16 dollar i måneden og lå i en pen bydel.
Den vinteren arbeidet min partner og jeg hardt og leverte mange bøker og tegnet en masse abonnementer. Men det var også slik at en kunne bli temmelig motløs mange ganger, for det regnet konstant, og når det blåste, var det umulig å holde oss selv og litteraturen tørr. Noe som gjorde det enda litt vanskeligere, var at menneskene i Ketchikan stort sett viste seg å være enten dypt religiøse eller motstandere av all religion. Fiskerne, som hovedsakelig var nordmenn, ville ikke vite noe av hverken Bibelen eller religion, da de hadde fått nok av religion i gamlelandet. En kunne ikke bebreide dem at de følte det slik, også i betraktning av at predikantene der i byen alltid tigget penger og blandet seg opp i stedets politikk. Vi hadde litt av en jobb med å vinne disse fiskernes tillit. I dag har de imidlertid et annet syn på Jehovas vitner og liker svært godt å lese bladet Våkn opp!
Da sommeren kom, planla min partner og jeg å arbeide i de avsidesliggende byene og landsbyene som bare var tilgjengelige med båt og fly. Vi tok med oss så meget litteratur som vi klarte å få med oss, og reiste med postbåten til vårt første bestemmelsessted. Vi hjalp til med å losse en del av lasten, noe kapteinen var meget takknemlig for. En gammel indianerhøvding lot oss bo hos seg, mens vi forkynte Jehovas rike i byen og leverte masse litteratur. Vårt neste bestemmelsessted var et lite sted som het Craig. Vi ankom dit ved to-tiden om natten. Det var stummende mørkt, og regnet høljet ned. Det fantes ikke noe lys i byen. Etter en liten stund kom bryggeformannen med en lykt, og etter som det ikke var noen steder vi kunne gå på en sånn tid av døgnet, ga vi oss i kast med å hjelpe til å losse lasten. Kapteinen var så glad at da vi spurte hvor meget vi skyldte for reisen, sa han: «Ingenting, gutter. Dere skylder meg ikke en øre, og jeg er dere meget takknemlig.» Dette var i krigsårene, da det var meget vanskelig å få tak i hjelp. Bryggeformannen var også takknemlig. Han sa til oss: «Herberget er stengt nå på denne tiden, så dere gutter kan bo i lagerbua mi, som står tom. Det er en ovn der og ved, så lat som dere er hjemme og bli så lenge dere har lyst.» Vi så gjorde. Herfra var vi i stand til å gå til en annen liten indianerlandsby som lå om lag åtte kilometer borte, og igjen leverte vi en masse litteratur.
En uke senere gikk vi ombord i postbåten og reiste til Wrangell. Også denne gangen hjalp vi til med å losse og fikk påny gratis reise. Etter som det var for tidlig til at vi kunne få noe rom, rullet vi oss inn i ullteppene våre på bryggen og la oss til å sove. Senere samme morgen fant vi en gammel greker som var abonnent på Vakttårnet, og han ønsket oss velkommen inn i sin lille hytte. Der ble vi ca. en uke. Siden disse stedene vi besøkte, ikke var blitt besøkt med Rikets budskap på mange år, leverte vi naturligvis en masse litteratur.
Min partner og jeg begynte nå å spørre fiskerne om noen av dem skulle til Petersburg, som lå om lag fem og en halv mil borte. Riktig nok, en av dem ba oss om å komme ombord. Så bar det av sted til Petersburg. Der var det vanskelig å få tak i husrom. Vi satte oss i forbindelse med en interessert person som foreslo at han kunne sette oss over til den andre siden av bukten hvor vi kunne oppsøke to gamle nordmenn — de hadde muligens en hytte til oss. Vi dro derfor over til den andre siden av bukten. Den interesserte mannen spurte de to brødrene om vi kunne få bo i en av hyttene deres, og de sa at det kunne vi. «Hva er det dere to gjør forresten?» Vi fortalte dem det. «Å, to predikanter,» sa de med forakt malt i hvert trekk. Vi sa til dem at hvis det var et eller annet som vi kunne hjelpe til med, så gjorde vi med glede det. «Det er all right,» svarte de. De lånte oss også en liten båt, slik at vi kunne ro over til byen og forkynne fra hus til hus der.
En morgen la jeg merke til at en av brødrene prøvde å tjærebre hustaket sitt. Taket var stort. Da han var gammel og skjelven, torde han ikke å gå helt opp på taket, men prøvde å nå det fra en stige med en lang stokk som han hadde bundet fast en kost i enden på. Han strevde veldig. Jeg sto og betraktet ham en stund, og så sa jeg: «Vi skal gjøre det der for deg.» Han så forbauset på meg og sa: «Vil dere det?» Han kunne ikke tro at to predikanter ville arbeide. De kjente ikke til forskjellen mellom prester og kristne forkynnere.
Vi sa ham hva vi trengte, og så gikk vi i gang med å tjærebre taket hans. Det var et stort hus med bølgeblikktak som hadde en masse vinkler og skråtak. Min partner og jeg slet som noen helter hele dagen for å få det ferdig, og ved seks-tiden om kvelden ba de oss komme ned og få oss en matbit. Vi sa til brødrene at vi ville gjøre oss ferdig med tjærebreingen, da det så ut som det skulle bli regn. «Gjør det ferdig i morgen,» sa den ene. «Nei, vi vil gjøre det ferdig i kveld,» svarte vi, og som sagt, så gjort. Om lag en halv time etterat vi hadde fullført arbeidet, begynte det å øse ned. De to brødrene var de lykkeligste menneskene i hele byen fordi de hadde fått taket tjærebredd. Dagen etter spurte de om vi kunne tenke oss å tjærebre båthuset deres. Vi så gjorde. «Dere kunne ikke tenke dere å tjærebre det andre båthuset også?» Vi gjorde det ferdig også. «Har dere noe imot å ta saghuset med det samme?» «Nei, vi kan godt ta saghuset også.»
«Hva mener dere om å male huset?» Så malte vi huset. I mellomtiden var vi blitt ferdig med å forkynne i alle husene i byen, og vi gjorde oss i stand til å reise. De to brødrene ba oss komme inn og spurte hvor meget de skyldte oss. Vi sa: «Ingenting, dere har vært så snille å la oss få bo i hytten deres, så vi ville gjerne gjøre noe til gjengjeld.» De ville ikke høre tale om noe slikt. De presset en haug med pengesedler i hendene våre og sa: «Vi er mer enn fornøyd, og uansett når dere gutter kommer hit til byen, er dere alltid velkommen til å bo hos oss.» Da vi telte opp pengene, var det 225 dollar.
Flere år senere da min nåværende partner og jeg foretok den samme turen, gjorde vi igjen et opphold i Petersburg. Denne gangen inviterte de to norske brødrene oss til å bo hjemme hos dem. Det har vært en glede for oss å komme tilbake til denne byen hvor vi har fått mange venner. Selv om disse menneskene ikke har fattet noen dyp interesse for Riket, liker de veldig godt bladet Våkn opp!
Det er alltid noe verdslig arbeid å få for oss i Petersburg, og dette har fått folk til å se forskjellen mellom stedets prester og Jehovas vitner. Alle kjenner oss som de to guttene som bor hos Knutsonbrødrene.
Den første vinteren min partner og jeg tilbrakte i Anchorage, var en minneverdig vinter. Vi ankom den første januar, og det var kaldt. Vi hadde litt av en jobb med å finne et sted å bo. Partneren min kjente en som abonnerte på bladet Våkn opp!, og som likte svært godt å lese det, så vi dro av sted for å undersøke om han hadde et sted til oss. Ja, han hadde en hytte som var ledig, de som hadde bodd der, hadde faktisk flyttet samme ettermiddag. Det er det skitneste sted jeg noensinne har sett. Whiskyflasker og ølflasker lå strødd utover overalt, og det var en slik stank i hytten som jeg aldri håper jeg får kjenne igjen. Men hvor kunne vi gå så sent på kvelden? Vi bestemte oss derfor for å leie stedet. Skjønt alt var et eneste rot, var det bare en ting for oss å gjøre, nemlig å gjøre rent hele stedet, ovnen innbefattet, den var nemlig helt full av tykk sot. Og på toppen av det hele måtte vi hente vann fire kvartaler borte. Det var mildest talt temmelig deprimerende. Den natten sov vi med vinduet på vidt gap på grunn av den forferdelige lukten som var der inne. Temperaturen sank til minus 34 grader, men vi hadde det komfortabelt i våre arktiske soveposer. En måneds tid senere flyttet vi til en bror som leide en hytte, og der bodde vi betraktelig bedre.
Det er bare når Jehovas tjenere beviser at de er villige til å utholde alle former for besværligheter, at Jehova sørger for dem. Det er noe som vi har fått erfare om og om igjen. I den tiden vi har vært misjonærer i Alaska, har vi sovet på gulvet i ubebodde hytter, i biler og i båter og også i deilige, bløte senger. Pionertjenesten har gitt oss en meget større verdsettelse av Jehovas godhet. Vi har lært å være tilfreds under alle forhold.
I et slikt enormt område som Alaska er pionertjenesten nødt til å gi mange interessante opplevelser, særlig når man må reise med alle de transportmidler som står til rådighet — med bil, tog og fly så vel som store og små båter.
Hver høst nå tar en av brødrene som er fisker, oss rundt til de mange øyene som utgjør den sørøstlige delen av Alaska. Denne broren er en dyktig fisker og sjømann. En reise vi gjorde, viste seg å bli temmelig spennende. Vi hadde forlatt en stille havn og var på vei til vårt neste bestemmelsessted, et lite samfunn på om lag et halvt dusin mennesker. Vi måtte krysse en havstrekning på om lag fire mil. Det blåste nokså kraftig, og sjøen gikk tungt imot oss. Da vi var en femten minutters vei fra trygg ankerplass, stoppet motoren. Batteriene hadde veltet og sølt litt syre på fordelingsskiven og stanset motoren. Vi skyndte oss å tørke av fordelingsskiven og startet motoren påny, bare for å se den stoppe igjen. Vi trykket på starteren igjen; startdrevets fjær røk, og så satt vi der. Vi prøvde med fortvilelsens mot å sveive motoren, men ingenting nyttet. Vi begynte å drive med bredsiden med de tunge sjøene og gynge temmelig kraftig. Etter en stund ble vi sjøsyke alle tre, og båten drev av gårde i den retning vinden og tidevannet førte den. Litt etter litt begynte vi imidlertid å komme oss over sjøsyken, slik at vi fikk kommet oss til radiotelefonen og anropt kystvakten. Etter en tid som for oss syntes å være en hel evighet, fikk vi forbindelse med et av deres skip, og de telegraferte at de ville kunne klare å nå oss ved ti-tiden om kvelden. Vi begynte å drive ved firetiden om ettermiddagen. Ved halv tolv-tiden fanget lyskasterne oss inn, og etterat mannskapet hadde skutt tre liner over til oss, klarte vi endelig å få festet en. Vi hadde drevet om lag to og en halv mil ut på åpne havet. Dere kan være forvisset om at vi sendte opp mange bønner til Jehova, og Han hørte dem. Den fiskerbåten vi var på, var nesten førtito fot lang og meget sjødyktig. Etterat vi hadde sett den harde sjøen båten kunne tåle, begynte vi å føle oss bedre. Kystvaktbåten tauet oss i fire timer til vi endelig nådde inn til en sikker havn. Det er en natt jeg aldri kommer til å glemme.
Vi har gjort den samme turen senere uten noe uhell. Vi har tilbakelagt mange hundre mil både i luften og til vanns. Etterat man har erfart Jehovas beskyttelse, slutter man snart å bekymre seg for at det skal oppstå noen vanskeligheter.
I mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste arbeider jeg fremdeles sammen med menigheten i Ketchikan i Alaska som misjonær og har stor glede av tjenesten her. Vi er over 200 forkynnere i Alaska, og jeg kjenner dem alle sammen. Det finnes mange mennesker av god vilje spredt om i små kolonier, som trenger å bli besøkt av villige Ordets tjenere. Dette er et veldig område, og det er behov for mange arbeidere. Jeg fryder meg over å ha det privilegium å være i heltidstjenesten, og jeg er lykkelig over at Selskapet Vakttårnet sendte meg til Alaska. Jeg kan si at man ikke kan få noe større privilegium fra Jehova enn å gjennomgå Gilead-skolen og deretter motta sitt arbeidsfelt i et fremmed land, og der ta del i utvidelsesarbeidet sammen med resten av Jehovas folk over hele jorden!