«En tidsalders fallitt»
DEN anglikanske prelat H.R.L. Sheppard, som har vært domprost ved Canterbury-katedralen og kannik ved St. Pauls katedral, skrev sitt verk The Impatience of a Parson (En prests utålmodighet) nesten tjue år før atomalderen begynte. Enkelte av hans uttalelser lyder likevel som om de var skrevet i dag.
«Vi nøler ikke med å innrømme at tiden er rent ute av lage,» skrev han, «og de våpen som vi smidde for vår sikkerhets skyld, har gått i stykker i våre hender. Det råder temmelig stor forvirring hos dem som engang var våre betrodde rådgivere; deres tale mangler tillitsfullhetens klang. Situasjonen er desto vanskeligere fordi den nakne virkelighet har tvunget oss til å forlate vår midtviktorianske tro på en automatisk utvikling mot det fullkomne; ja, denne troen sviktet oss i virkeligheten i august 1914, og vi har ennå ikke kommet oss etter sjokket. Vi har i de senere år vært nødt til, som dr. Fosdick har påminnet oss, å betrakte en tidsalders fallitt, en tidsalder som hadde en viss rett til å betrakte seg som den mest framgangsrike på det humanistiske område, den mest opplyste og den tryggeste i hele historien.
«Vi er nylig blitt minnet om at i løpet av de siste årene er tjuefire troner blitt omstyrtet, innbefattet tronene i de største keiserriker i verden. I løpet av disse årene har vi sett den verste krig som noensinne har funnet sted, og som kostet over 10 millioner livet; vi har opplevd den verste hungersnød som verden hittil har kjent til; og den verste pest menneskene kjenner til, som tok flere liv enn selve krigen. . . .
«Vi kan ikke glemme det som har skjedd med den sivilisasjon som vi stelte slik på. Framskritt i vitenskap og undervisning og en tiltagende kunnskap på alle felter har ikke innfridd de forhåpninger vi har stilt til dem, ved å gjøre livet tryggere og behageligere for våre medmennesker. Fordi selviskheten ikke er overvunnet, er det faktisk slik at menneskene er blitt så meget farligere som deres evne til å skade er blitt større. Professor Huxley hadde rett da han for mange år siden sa at våre høyt utviklede mirakler har gitt oss en makt over den ikke-menneskelige natur som er større enn den som engang ble tilskrevet magikerne. Vi er ikke til å stole på med denne nyvunne vitenskapelige kunnskap; vi kan hverken behandle den til Guds ære eller til menneskehetens beste.»