De kommer seg!

I BLADET Kirchenbote (Kirkebudet) for februar 1958, som blir utgitt i kantonen Zürich, sto det en meget interessant artikkel under overskriften «Udødelighet eller oppstandelse?» Det later til at et svar som var blitt gitt på et spørsmål, hadde utløst en diskusjon om dette emne blant bladets lesere. Til støtte for det syn som bladet hadde hevdet, ble det derfor tatt inn en artikkel som hadde stått i «Evangelische Welt» («Den evangeliske verden»), og som var skrevet av prof. dr. Koeberle fra Tübingen i Tyskland. Denne velkjente tyske professoren er en av dem som har vært med på å utarbeide det utmerkede verket Neutestamentliches Wörterbuch (Nytestamentlig ordbok). I det siste har vi støtt på flere prester som har uttalt at de ikke tror på menneskesjelens udødelighet, men på grunn av den inngrodde offentlige opinion står de ikke fram og forkynner dette offentlig. Men denne artikkelen skiller seg ut på en beundringsverdig måte, og vi siterer her noen avsnitt fra den i norsk oversettelse:

«Spørsmålet om hvorvidt sjelen også dør når døden inntrer, er lenge blitt besvart utelukkende med et bestemt ’Ja’ av dem som heller til en materialistisk oppfatning, mens platonismen, idealismen og den kristne kirke med like stor sikkerhet har hevdet at sjelen fortsetter å leve hinsides død og grav. Ifølge den materialistiske tenkemåte er menneskets åndelige, psykiske og moralske atferd et merkelig og mystisk biprodukt som skyldes den fysiologiske virksomhet i hjernen. Når det jordiske legeme går til grunne i døden, utslettes automatisk ens mentale evner, akkurat som en lampe slutter å lyse når det ikke er mer igjen av oljen og veken. Dette kan se ut til å være en dyster og håpløs oppfatning, men la oss ikke bedra oss selv: Det er nettopp dette dogme om individets totale utslettelse i døden som med begeistring blir godtatt av utallige mennesker, for derved blir man kvitt ethvert framtidig ansvar. Ingen vil noensinne kunne spørre meg: Hvorledes har du vandret på verdens skueplass?

«Men det som er så merkelig, er at ledende teologer, som inntar fremtredende stillinger i den lutherske kirke, i omtrent 30 år også har bekjent seg til den overbevisning at sjelen dør når døden inntrer, selv om deres overbevisning hviler på et helt annet grunnlag og har tilknytning til ganske andre håp enn dem som den materialistiske oppfatnings talsmenn nærer. Hva er det som driver høytstående evangeliske teologer til å anerkjenne dette dogme om menneskets totale utslettelse i døden, et syn som innen den kristne kirke bare er blitt ettertrykkelig hevdet av Bibelstudentene [Jehovas vitner]?

«Teologiske betraktninger går ut på det følgende: Det onde, syndens makt, er alltid rotfestet i sinnet. Vårt legeme, det som vi rent fysisk er sammensatt av, kan ikke lastes for at vi er atskilt fra Gud. Det er våre hjerters stolthet, våre sjelers tross, som gjør at vi ikke ønsker at Gud skal vise oss sin kjærlighet, og som gjør at vi foretrekker å fortsette på vår egen selvsikre vei. Hvis derfor døden er den syndens lønn som vi får som straff for vårt opprør mot Gud, da burde den delen som egentlig har skylden, også komme under dødsdommen; men denne delen er vårt sinn, vår sjel, og ikke vårt legeme, for det er bare blitt trukket inn i denne beklagelige tilstand sammen med sjelen, og selv om det nok har gjort sitt til, bærer det likevel den minste del av skylden. Det er bare på denne måten døden blir en virkelig dom, mens dødsdommen mister sin strenge karakter dersom den udødelige sjel på en mer eller mindre lettvint måte kunne slippe vekk fra en utslettelse som således bare legemet ville bli gjenstand for. Men på samme tid er den moderne teologi fullstendig overbevist om at det bare er dette nye syn som lar det kristne oppstandelseshåp stå fram i all sin glans og storhet, den kjensgjerning at Gud ved alle dagers ende ut fra det absolutte intet vil oppvekke eller gjenreise til nytt liv de døde hvis navn han har bevart i sin erindring.

«Det er ikke noen tilfeldighet at det nettopp er lutherske teologer som tar et slikt avgjort standpunkt for den overbevisning at sjelen tilintetgjøres i døden. Den lutherske doktrine om rettferdiggjørelsen sier at et menneske i seg selv ikke kan framvise noe ved hvilket det kan gjøre krav på Guds tilgivelse og kjærlighet . . . Gud, som alene har udødelighet, kan gi oss liv igjen ved en oppstandelse som følge av en gjenløsningshandling.

«Vårt kirkefolk er meget bekymret på grunn av denne nye forståelse og lære. Når en alminnelig kirkegjenger hører et slikt budskap ved en grav, får han dette inntrykk: Vel, da har altså materialistene rett når de påstår at døden betyr slutten på alt. Nå sier jo prestene det samme! At vi går videre enn dette og peker på det håp som de dødes oppstandelse innebærer, det blir ikke alltid godtatt så lett. Menigheten blir latt tilbake utelukkende med det ødeleggende inntrykk at det ikke er noe i at sjelen fortsetter å leve etter døden . . . hva menneskene angår kan læren om sjelens udødelighet absolutt ikke forsvares eller bevises.»

Det ovenstående blir støttet av en annen velkjent professor i teologi, O. Cullman, som underviser ved universitetene i Basel og Paris. I en publikasjon som er kalt «Sjelens udødelighet eller de dødes oppstandelse?», sier han: «Den jødiske og kristne oppfatning av skapelsen utelukker enhver gresk dualisme mellom legeme og sjel.»

Det er interessant å legge merke til at etterat Jehovas vitner har forkynt den storslagne bibelske sannhet om oppstandelsen i de siste åtti år, begynner nå enkelte protestantiske teologer så smått å få en klarere forståelse av dette spørsmålet. Ja, de kommer seg!