Spørsmål fra leserne
• «Ungdomskriminaliteten tiltar!» Er ikke dette bare et ramaskrik fra den eldre generasjon, som meget beleilig har glemt sine egne ungdommelige eskapader? Har ikke de politikere rett som hevder at når statistikken viser en stigende kriminalitet, så skyldes det bare at politiets metoder til å avsløre forbrytelser og gripe forbrytere er blitt så meget mer effektive? Og er ikke sentraliseringen av befolkningen for en stor del ansvarlig for at kriminaliteten blir så iøynefallende? Dessuten, etter hvert som folkemengden i verden øker, er det ikke da naturlig å vente flere ekteskap, flere barn, flere skilsmisser og flere forbrytelser? — S. G., U.S.A.
Ingen av disse argumentene holder når de blir undersøkt nøyere. Økningen i skilsmisser kriminalitet og forbrytelser har langt overskredet økningen i folketallet. Benjamin Fine sier i sin bok One Million Delinquents at folketallet i U.S.A. har økt med 5 prosent siden 1950, mens antall forbrytelser har økt med hele 20 prosent i samme tidsrom. Noe som er enda verre, er dette: I 1953 økte forbrytelser blant voksne mennesker med 1,9 prosent, men forbrytelser begått av barn økte med 7,9 prosent. I 1956 ble det arrestert 17,2 prosent flere ungdommer enn i 1955, mens antall personer i aldersgruppen 10—17 år økte med under 3 prosent. I 1956 ble det arrestert nesten 42 prosent flere ungdommer enn i 1952, mens denne befolkningsgruppe bare hadde hatt en tilvekst på 13,5 prosent. Etter som det nå er flere politifolk, flere skoler, flere fritidsklubber osv. enn før, burde det ha vært en avgjort nedgang i det prosentvise antall forbrytere, men det er akkurat motsatt.
Forbrytelser er ikke lenger noe som er typisk for storbyenes slumkvarterer, og heller ikke kan man legge all skylden på fattigdom og krig. Ungdomskriminaliteten har funnet veien til forstedene og landdistriktene. Den har slått rot i alle samfunnsklasser. Sverige, et land hvor det ikke har vært noen krig og hvor det er svært lite fattigdom, har en av de høyeste skilsmisseprosenter i hele Europa, og kriminaliteten blant ungdom og voksne hører med til landets største problemer. Tidsskriftet The American Weekly for 13. november 1955 meldte at blant Sveriges befolkning på om lag 7 000 000, «blir det født 27 000 barn utenfor ekteskap hvert år»; «at av 10 svenske kvinner som nå blir gift, har sju unnfanget minst ett barn før de står for alteret». Dommer Samuel H. Hofstadter framholdt at det er den utbredte fordervelse blant de eldre som «har avlet ungdomskriminaliteten». Han sa at problemet «berører alle nasjoner, kulturer eller ideologier. . . . Vi lever i en atmosfære av moralsk og fysisk vold og våre barn gjenspeiler den verden de er en del av».
Jesus og hans apostler forutsa at denne slekt skulle oppleve slike tilstander. Jesus sa: «Fordi lovløsheten tiltar, skal kjærligheten kjølne av hos de fleste.» Paulus skrev: «Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, . . . slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.» Vi som lever i denne tiden, har det privilegium å se disse ord gå i oppfyllelse rett for våre øyne. Det er et tegn på at den døende gamle verden snart vil forsvinne, og en forsikring om at den nye verden er nær. — Matt. 24: 12, NW; 2 Tim. 3: 1—5; 2 Pet. 3: 3—13.
• Etter som Jesus visste at han som en oppfyllelse av 1 Mosebok 3: 15, skulle bli knust av den store Slange, Satan Djevelen, hvorfor spurte han så idet han døde på torturpelen: «Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?» — Matt. 27: 46.
Da Jesus hang på torturpelen, stilte han ikke dette spørsmålet fordi han ikke visste hvorfor Jehova Gud, hans himmelske Far, hadde forlatt ham, men forat en bestemt profeti skulle bli oppfylt. Den profetien som derved ble oppfylt, står i Salme 22, en salme som ble nedskrevet av David, som i mange henseender var et profetisk forbilde på Herren Jesus Kristus.
I begynnelsen av denne salmen roper David: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» De av Jesu disipler som sto i nærheten av hans torturpel, for eksempel Johannes og Maria, Jesu mor, og hørte at han ropte disse ordene fra Salme 22: 2, forsto kanskje ikke på det tidspunkt hva som var grunnen til at han kom med et slikt rop. Men etterat den hellige ånd var blitt utgytt på pinsedagen og de hadde fått forståelse, må de sikkert ha husket igjen dette ropet fra profetien og erkjent at det viste at Jesus var Kristus, Guds Messias.
Da Jesus hang på torturpelen, ble han virkelig forlatt av sin himmelske Far, Jehova, forat hans ulastelighet overfor Gud skulle bli satt på en fullstendig prøve. Gud forlot ham, han overlot ham til den grusomme mishandling som Satan Djevelen og hans onde religiøse representanter på jorden utsatte ham for. På den måten fikk Satan, som er i stand til å forårsake døden, full frihet til å benytte denne sin makt imot Guds Sønn.
Men det at Gud forlot Jesus, betydde bare at Djevelen og hans tjenere skulle få lov til å ta Jesu liv. Det betydde ikke at de skulle få fjerne hans døde legeme eller lik. I stedet for at Jesu fiender tok hans legeme ned fra torturpelen og kastet det i ilden som stadig brant i Hinnomdalen (eller Gehenna), fikk Josef fra Arimatea ta det ned fra torturpelen, og han la Jesu legeme i en ny grav som han hadde laget. At Jesus ble begravet på denne måten, betydde at han kom i sheol, den grav-tilstand som hele menneskeheten går ned i. I sheol var han ikke forlatt av Jehova Gud, for i Salme 139: 8 (som er skrevet av David, et forbilde på Jesus Kristus) står det: «Vil jeg rede mitt leie i dødsriket [sheol, AS], se, da er du der.» På den tredje dag etter Jesu død viste derfor Jehova Gud at han ikke for alltid hadde forlatt Jesus, ved å oppreise ham fra de døde til udødelig åndelig liv. Da Jesus senere på sin oppstandelsesdag viste seg for sine disipler, kunne han derfor si: «Alt det måtte oppfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om meg,» og det innbefattet Salme 22: 2, hvor det står: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» — Luk. 24: 44.