Spørsmål fra leserne

● I 4 Mosebok 8: 25, 26 kan vi lese angående levittene, som tjente i Jehovas tilbedelses hus: «Men fra han er femti år gammel, skal han tre tilbake fra arbeidstjenesten og ikke arbeide mer. Dog skal han gå sine brødre til hånde i sammenkomstens telt og ta vare på det som er å vareta; men noen arbeidstjeneste skal han ikke utføre. Således skal du lage det for levittene med det de har å vareta.» Etter som de utnevnte tjenere blant Jehovas vitner på jorden i dag ikke trekker seg tilbake fra sin tjeneste i noen alder, i hvilken grad gjelder så det prinsipp som kommer til uttrykk i denne Jehovas lov, nå i vår tid?

I fortidens Israel var det tre hovedfamilier av levitter. Alle mannlige medlemmer av disse familiene som var kvalifisert til det, gjorde tjeneste som hjelpere for Jehovas prester i hans hellige tabernakel eller tempel. I tidens løp ble det, som Jehova selv forutså, svært mange mannlige medlemmer av disse levitt-familiene som var berettiget til å tjene i hans tempelhelligdom. Men det var et begrenset antall tjenesteoppgaver ved tempelhelligdommen. Forat alle levittene skulle få ha del i disse tjenesteprivilegiene, ble det til slutt nødvendig for kong David å inndele alle levittene i tjuefire skifter. Hvert skifte eller hver gruppe skulle utføre tempeltjeneste en uke hvert halvår, det vil si tilsammen to hele uker i året, og dessuten skulle alle levittene tjene samtidig ved de spesielle høytider som ble holdt i Jerusalem tre ganger i året. Det var sikkert ikke bare av hensyn til deres alder at Jehova Gud fastsatte den ovenfor siterte lov om at levittene skulle fritas for obligatorisk tjeneste når de nådde slutten av sitt femtiende år, men også for å forhindre at det ble for mange om tjenesteoppdragene. De kunne frivillig hjelpe dem som fremdeles var i den tjenestepliktige alder, men de ble ikke tildelt noen spesiell oppgave, og de ble heller ikke holdt ansvarlig for å ta seg av noen spesielle plikter. Selv om de hadde trådt tilbake fra pålagt tjeneste, fikk de fremdeles nyte godt av de offer som israelittene frambar, og likeledes av den tiende som Israels tolv stammer betalte for å støtte den tjeneste og tilbedelse som ble utført ved templet.

Dette utgjør ingen regel for at Jehovas utnevnte tjenere ved hans åndelige tempel i vår tid kan tre tilbake fra forkynnelsen eller fra noen annen form for tjeneste. De åndelige israelitter, kristne som er salvet med Guds hellige ånd til å tjene ham, er ikke under moseloven, den lov som gjaldt for det kjødelige Israels folk i fortiden. Siden Mellommannen Kristi tid er de åndelige israelitter under en ny pakt med Jehova Gud.

Hva Israels prester angår, så trakk ikke de seg tilbake ved slutten av sitt femtiende år, og ypperstepresten fortsatte i sin hellige tjeneste like til sin død hvis han var i stand til det. Israels første yppersteprest, Aron, Moses’ bror, ble faktisk tatt ut til denne tjenesten da han var åttitre år gammel, og han tjente i nesten førti år deretter. Da den åndelige israelitt apostelen Johannes i begynnelsen av den kristne tidsalder nedskrev fem av Bibelens inspirerte bøker og derved avsluttet den bibelske kanon, var han nesten hundre år gammel.

De kristne kan ikke tre tilbake fra Jehovas tjeneste når de fyller femti år, like lite som de opphører å være salvet med Guds ånd til å forkynne Guds Ord når de når denne alder. Hele verden, hele kloden, er nå vårt arbeidsfelt, og dette gode budskap om Guds opprettede rike må forkynnes over hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag før denne gamle verdens ende kommer. På grunn av sin innvielse til Jehova Gud for å gjøre hans vilje for bestandig, er Jehovas vitner i dag forpliktet til å fortsette med å utføre sitt oppdrag å forkynne det gode budskap om Guds rike helt til vitnearbeidet er fullført. Det er ikke noe i Bibelen som taler for at de kan gå av med pensjon, selv ikke når de har vært opptatt i tjenesten i femti år. Hvis en innvigd kristen på grunn av sin høye eller fremskredne alder ikke lenger er i stand til å skjøtte bestemte plikter, kan han bli tildelt en annen tjenesteoppgave som han er i stand til å ta seg av. De forpliktelser han har fått i og med sin innvielse til Gud, gjør at han ikke kan bli løst fra alle tjenesteoppgaver og privilegier og så leve på pensjon uten å ha noe å gjøre, slik at han bare ville være en økonomisk byrde for en menighet eller for den organisasjon som står i spissen for den nye verdens samfunn av Jehovas vitner.