Spørsmål fra leserne
● Er det bare omstendelighet eller unødvendig bruk av ord å omtale Jehova som Jehova Gud, og kan denne uttrykksmåten sies å innebære en forringelse av ham?
Dette spørsmålet er sannsynligvis reist fordi navnet Jehova ene og alene tilhører himmelens og jordens Skaper, og fordi Gud er den titel han har i egenskap av Skaper, som vi leser i 1 Mosebok 1: 1: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Det er sant at navnet Jehova med en gang slår fast hvem han er, men det er ikke uvanlig at en person i Bibelen blir nevnt både ved navn og titel. Som et eksempel på dette kan vi ta Guds enbårne Sønn selv. Mange ganger i den hellige skrift blir han kalt Jesus Kristus. Jesus er det egennavnet som Guds Sønn fikk da han var på jorden som menneske; og Kristus er titelen, som betyr den salvede, en titel som han fikk umiddelbart etterat han ble døpt i Jordan-elven, da Gud utgjøt sin hellige ånd over ham og således salvet ham.
Men noen kan kanskje komme med den innvendingen at navnet Jesus jo ikke ene og alene tilhører Guds Sønn. «Jesus» er den greske uttaleformen av det hebraiske navn Josva, som er den forkortede form for det lengre navnet Jehoshua, som betyr «Jehova er frelse». Navnet på profeten Moses’ etterfølger var Josva, Nuns sønn; og i Hebreerbrevet (som opprinnelig ble skrevet på gresk), kaller dets inspirerte forfatter Josva for Jesus. Også i dag er det mange mennesker i Latin-Amerika som har navnet Jesus. For å skille Jesus, Guds Sønn, fra alle de andre som ned gjennom tiden og fram til vår tid har hatt navnet Jesus, er det nødvendig å kalle ham Jesus Kristus, Jesus Guds salvede.
Men hva navnet Jehova angår, så er det ikke flere som er blitt kalt med dette navnet. Det er det navn som Gud ga seg selv, og det er utelukkende han som bærer det. Ingen av skapningene i universet har fått det. Noen av dem har kanskje navnet Jehova innbefattet i sitt navn, men det er ingen av dem som er blitt kalt bare for Jehova. Det er således ene og alene den eneste sanne Gud som bærer dette navn; og når man uttaler det, hersker det ingen tvil om at det er Gud, Skaperen av himmelen og jorden, det dreier seg om.
Dette er alt sammen helt riktig. Men til tross for det, så er det ikke en forringelse av himmelens og jordens Skaper å omtale ham som Jehova Gud. Hvorfor ikke? Fordi Bibelen, som er inspirert av Skaperen selv, bruker denne uttrykksmåten mange ganger, og første gang den gjør det, er i 1 Mosebok 2: 4, der det heter: «Dette er himmelens og jordens historie på den tid da de ble skapt, på den dag da Jehova Gud gjorde jord og himmel.»
Men noen kan kanskje innvende at titelen «Gud» ble føyd til etter navnet Jehova av en ukjent senere forfatter av bibelske manuskripter. De peker kanskje på den omstendighet at ordet «Gud» står alene i det første kapitel i 1 Mosebok i forbindelse med beretningen om jordens skapelse, og at navnet Jehova ikke forekommer før i det annet kapitel og fjerde vers i 1 Mosebok. De hevder at 1 Mosebok er sammensatt av to forskjellige kildeskriftsamlinger, hvorav den ene kildeskriftsamling omtaler Skaperen bare som Gud, mens den andre kildeskriftsamling omtaler Skaperen som Jehova. Det hebraiske ordet for Gud er Elohim; og hans egennavn er representert ved de fire hebraiske konsonanter kjent som Tetragrammet, som i dag vanligvis blir uttalt Jehova. De sier således at det var en «elohistisk» kilde og en «jehovistisk» eller «jahvistisk» kilde, og at disse to kildeskriftene ble flettet sammen eller satt sammen og kom til å utgjøre 1 Mosebok. De hevder således at han som bearbeidet de to kildeskriftene som tilsammen utgjør 1 Mosebok, føyde til ordet Elohim (eller Gud) etter navnet Jehova, og at han begynte med det annet kapitel i 1 Mosebok, og derved har kombinasjonen «Jehova Elohim» eller Jehova Gud oppstått. — Se 1 Mosebok 2: 4, Darby.
Dette argument at det har eksistert to kildeskrifter, en «elohistisk» kilde og en «jahvistisk» kilde, er imidlertid bare en teori som man først har kommet med i den senere tid, og det er ikke noe i jødenes historie fram til Jesu tid som tyder på noe slikt. Jesus og hans apostler erklærer tydelig at 1 Mosebok ble skrevet av én inspirert skribent, profeten Moses. Det var således Moses som skrev denne kombinasjonen av Skaperens navn og titel, Jehova Gud, og han gjorde det under påvirkning av Guds hellige virksomme kraft. Dette viser at denne kombinasjonen er godkjent av den allmektige Gud selv, han som befaler oss ikke å legge noe til eller å trekke noe fra hans hellige Ord. — 5 Mos. 4: 2; 12: 32.
Denne sannhet blir støttet av den omstendighet at kombinasjonen «Jehova Elohim» (eller Jehova Gud) forekommer trettiseks ganger i de hebraiske skrifter fra 1 Mosebok 2: 4 til og med Jonas 4: 6, som lyder: «Da lot Gud Herren [Jehova Gud, AS] et kikajontre vokse opp over Jonas til å skygge over hans hode, så han kunne bli fri sitt mismot.» I 1 Mosebok kapitel 2 forekommer uttrykket «Jehova Gud» elleve ganger; og i kapitel 3 ni ganger, slik at det alt i alt forekommer tjue ganger bare i disse to kapitlene. De andre stedene der uttrykket «Jehova Elohim» forekommer, er i 2 Mosebok 9: 30; 2 Samuel 7: 22, 25; 2 Kongebok 19: 19; Jonas 4: 6; Salme 72: 18; 84: 12; 1 Krønikebok 17: 16; 28: 20; 29: 1; 2 Krønikebok 1: 9; 6: 41 (to ganger), 42; 26: 18 og i Jeremias 10: 10. I tillegg til dette forekommer det hebraiske uttrykket «Jehova ha-Elohim» (som betyr Jehova, den [sanne] Gud) seks ganger, nemlig i 1 Samuel 6: 20; Nehemias 8: 6; 9: 7; 1 Krønikebok 22: 1, 19; 2 Krønikebok 32: 16, som vist i New World-oversettelsen.
Herav følger at uttrykket Jehova Gud, som han selv har latt nedtegne i sitt hellige Ord under inspirasjon av sin ånd, er et uttrykk som vi har fått myndighet fra det høye til å bruke når vi omtaler ham. Vi forringer ham ikke når vi bruker et uttrykk som er gått ut av hans egen munn. Vi bør ikke kalle en ting som Gud har framholdt som ren og til ære for seg selv, for «uren» eller «forringende». Det er ikke alle mennesker over hele verden som vet hva Guds navn er, heller ikke vet alle mennesker at navnet Jehova tilhører Gud, himmelens og jordens skaper, og at det er han som har skapt menneskene. Derfor er uttrykket Jehova Gud en hjelp for dem ved at det viser at Jehova som vi forkynner om, er den eneste levende og sanne Gud som alle mennesker må tilbe gjennom hans Sønn Jesus Kristus for å vinne evig liv i hans nye verden.
Både Selskapet Vakttårnets publikasjoner og dette Selskaps representanter vil derfor fortsette å bruke uttrykket Jehova Gud til ære og opphøyelse for ham, ved siden av alle de andre uttrykk som Jehovas ånd drev Guds hellige menn i fortiden til å bruke når de skulle identifisere Ham i hans hellige beretning, Bibelen.
• Hvorfor bruker New World-oversettelsen av den hellige skrift det lange uttrykket «minnegravstedene» istedenfor bare «gravene» i Matteus 8: 28; 23: 29; 27: 52, 53, 60; 28: 8; Johannes 5: 28 og i andre skriftsteder?
I de skriftstedene som det ovenfor er henvist til, bruker New World-oversettelsen ordet «minnegravstedene» fordi det opprinnelige greske ordet er mnemei’on. De opprinnelige kristne skrifter ble skrevet på det greske fellesspråk som ble talt for nitten hundre år siden. Dette greske ordet mnemei’on er avledet fra et verb som betyr «å huske» eller «å minnes». Andre bibeloversettelser gjengir kanskje dette greske ordet bare med «graven», men ordet «graven» uttrykker ikke fullt ut meningen i det opprinnelige greske ordet. Hvorfor ikke? Fordi ordet «grav» på gresk er avledet fra et verb som betyr «å kutte, hogge eller grave». Men det greske ordet mnemei’on innbefatter også tanken på erindring eller på det å bli husket.
Sørgende etterlatte legger en død slektning i en grav fordi de ønsker å minnes den avdøde, og de vil helst tro at vedkommende får liv igjen, og at de vil få den glede å møte ham igjen i det neste liv. Men det som er av størst betydning, er ikke å bli husket av mennesker, men av den allmektige Gud, å bli bevart i hans minne som en som er verdig til å få liv igjen ved en oppstandelse.
Det er tydelig at da Herren Jesus sa: «Den time kommer da alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut, de som gjorde det gode, til en livets oppstandelse, de som praktiserte det onde, til en dommens oppstandelse,» så siktet han til Guds minne, til de døde som blir bevart i Guds erindring. Det å bli bevart i hans minne er av størst betydning, for han er den eneste som har makt til å oppvekke de døde ved hjelp av Jesus Kristus under hans tusenårige herredømme over menneskene. Fordi det greske ordet som Jesus brukte her, mnemei’on, innbefatter tanken på erindring, kan vi ha håp om at de døde som befinner seg i minnegravstedene, vil bli husket av Gud og gjenreist til liv.
Jødene kastet enkelte døde mennesker i Hinnoms dal utenfor Jerusalem, eller i Gehenna. Der ble de tilintetgjort, og de fikk således ingen begravelse i en mnemei’on eller et minnegravsted. Dette var fordi de ble betraktet som uverdige til å bli husket av Guds folk og derfor ikke fortjente å bli oppreist fra de døde når Guds fastsatte tid var inne. Gehenna, denne dalen utenfor Jerusalems murer hvor byens avfall ble ødelagt ved ild og svovel, kom derfor til å symbolisere den annen død, eller evig ødeleggelse for Guds hånd, tilintetgjørelse.
Derfor ble Judas Iskariot, som forrådte Herren Jesus Kristus til hans fiender, kalt for «fortapelsens barn» eller «ødeleggelsens sønn» (NW); det vil si at Judas Iskariot fortjente evig ødeleggelse og ikke kommer til å få noen oppstandelse. Judas forrådte Jesus til de skriftlærde og fariseerne, og til disse religiøse lederne sa Jesus: «I slanger! I ormeyngel! hvorledes kan I unnfly helvetes [Gehennas, NW] dom?» (Joh. 17: 12; 6: 70, 71; Matt. 23: 33; 10: 28) Når onde, ugudelige mennesker i likhet med disse religiøse lederne døde, ble både deres legeme og sjel ødelagt, for de ville aldri få noen oppstandelse, og ville aldri komme til å leve igjen som sjeler noe som helst sted i Guds univers.
Da Jesus snakket om de dødes oppstandelse, omtalte han derfor det sted hvor de sov i døden, som minnegravstedene, og viste derved at de som ligger der, var i Jehova Guds minne, og at han, når hans fastsatte tid var inne, ville gi dem oppstandelse til liv med alle de muligheter som dette ville innebære i Guds nye verden.